Thunder «Please Remain Seated»
BMG

Thunder har valgt å se tilbake på 30 år i den klassiske rockens tjeneste ved å spille inn et knippe låter fra karriera i nedstrippa og omarrangerte versjoner. Resultatet er «Please Remain Seated», som finnes både som enkel og dobbel CD, og som LP. Det er da selvfølgelig den fulle 19-spors versjonen som gjelder.

Bandet har valgt å ikke gå utelukkende for de mest kjente låtene, og dermed åpner det med singel-b-siden «Bigger Than Both Of Us», og det blir klart at pianoet får en fremtredende rolle. Det hele låter løssluppent, og selv om det er et akustisk preg over dette, blir det også rom for elektriske elementer utover på plata.

Det resterende materialet er henta fra bandets album fra 1990s «Backstreet Symphony» til «Bang!» fra 2008, men det styres underveis unna «The Thrill Of It All». Ikke overraskende er hovedvekten lagt på Thunders tre første album, og «Future Train» – med god plass til koringer – og en småjazza «Girl’s Going Out Of Her Head» er kjapt med på å understreke at dette altså ikke handler om kvintettens største hits. Sistnevnte står som et godt eksempel på hvor langt unna originalversjonen Thunder kan dra det.

Med «I’m Dreaming Again», litt blues i «Robert Johnson’s Tombstone», og «Miracle Man» – med god bruk av kordamer – drar gutta det så nær nåtid som vi kommer, og spesielt førstnevnte står igjen som ei veldig fin låt etter denne overhalinga. Thunder har en type låter som står seg sterkt nesten uansett hvordan de blir presentert, og et spor som «Fly On The Wall» kler virkelig det lette og luftige groovet det får her. En følsom balladeversjon av «Loser» – med orgelsolo – er også et alternativ som sitter særdeles godt.

Når det gjelder denne typen utgivelser vil det uansett bli diskusjoner blant fansen, og du må nok ha et relativt åpent sinn for å sette pris på «Please Remain Seated». For denne skribenten fungerer dette uansett godt, og det er gledelig at ofte litt ignorerte godlåter som «Empty City» og «Like A Satellite» plukkes frem igjen. Om noen ikke skulle få denne groovy versjonen av førstnevnte til å treffe de musikalske smaksløkene, er dette kanskje en appetittvekker som gjør at du igjen plukker frem suverene «Laughing On Judgement Day», for å sjekke originalen.

Det er egentlig først når vi når hoveddiskens to siste spor vi blir servert virkelig opplagtheter i form av «She’s So Fine» – der rockeenergien igjen er bytta ut med det groovy – og «Low Life In High Places». Sistnevnte strippes ned til en forsiktig pianoballade med trompetkrydder, før et overraskende kor kommer inn like i forkant av bandets inntreden. Dette er annerledes og flott.

På bonusdisken finner vi blant annet en smårocka «Stand Up» – som kan betraktes som et ironisk valg med tanke på albumtittelen – en ganske streit «River Of Pain» og en ypperlig tolkning av «Higher Ground». Alt dette er glimrende alternativ lytting til Thunder, men det er selvfølgelig ingenting her som er som erstatning for originalene å regne.

Jan Dahle