Gribbene «Megomani»
Voices Of Wonder

To år etter sitt glimrende selvtitulerte debutalbum er Gribbene ute med oppfølgeren, «Megomani», og underveis har halve orkesteret blitt bytta ut. Bandets kjerne, bestående av vokalist Marius Roti og gitarist Kim Raaden Hoque, er uansett den samme, og disse to gutta står bak all låtskriving. Samtidig er produsent Hugo Alvarstein fortsatt å finne bak spakene, så alt skulle ligge til rette for nok ei sterk plate.

Når «Sviker’n» åpner skiva skal det likevel vise seg at dette ikke treffer like umiddelbart som forrige gang, og det tar litt tid å venne seg til lydbildet. Det sitter uansett bra når «Jeg Er Redd» – som også er sterk på melodisiden – følger, men lydmessig låter altså ikke «Megomani» like bra som debuten.

Stilmessig er det fortsatt gitarbasert, og veldig innenfor den norske rocketradisjonen, samtidig som det kanskje er litt røffere i kantene enn på debuten. «Snu Deg Rundt» gir likevel Raaden Hoque en mulighet til å legge noen relativt melodiske gitarer, mens det blir hissigere, kjappere og mer punka med «Kong Crohns».

Med «Blodsbrødre» byr gutta innledningsvis på tyngde, og det er bra gitarøs utover i låta. Samtidig er dette ganske godt på melodisiden, men selv om Gribbene nok en gang har kommet opp med et bra album, er det helhetlig altså ikke like solid som ved forrige korsvei. Dette til tross er «Megomani» fortsatt ei plate som treffer deg rett i trynet, og som byr på låter som garantert vil sparke ræv fra konsertscenene.

Dette understrekes med «Alltid Rett», som byr på et godt driv, samtidig som refrenget er enkelt og effektivt. Med ni låter og i underkant av 26 minutter spilletid, er «Megomani» som en helhet også kort, rett på sak og effektiv.

Jan Dahle