Marillion «Popular Music»
e-a-r

Når Marillion arrangerer sine Weekends kan både det ene og det andre skje, og i 2003 inkluderte bandet en del låter fra Fish-perioden i sine konserter. Her er opptaket fra den ene kvelden, der setlista ble stemt frem av fansen.

Det er kanskje overraskende at «A Few Words For The Dead» åpner et slikt sett, men det er langt fra bare det mest kjente materialet fansen har ønska seg. Dette er da også en god, småepisk åpning, før det låtmessig løfter seg med «Dry Land». Her byr Steve Hogarth også sin herlige og småsåre stemmebruk, mens Steve Rotherys gitarer er fenomenale. Ja, det er umulig å komme utenom disse to elementene når man tar for seg Marillion.

«Popular Music» er liveplata for de som foretrekker Marillions mer melodiske og lettfattelige sider, og selv i et over ti minutter langt spor som «When I Meet God» er det egentlig ikke mye marillionsk særhet å spore. «Estonia», «Holidays In Eden»-troikaen – bestående av blant annet litt streitere rock i «This Town» og herlige «100 Nights» – og «Berlin» er andre eksempler på et Marillion som fokuserer på det mer lyttervennlige.

Det blir hele fire låter fra «Clutching At Straws» i løpet av konserten, og den første av disse er «White Russian», hvilket fungerer strålende. «Sugar Mice» er også en sikker vinner, og det skal sies at i denne skribentens verden har Marillion – til tross mye glimrende musikk også fra 1989 og fremover – aldri klart å matche Fish-perioden. Dermed er det synd bandet spiller så lite fra de fire første albumene live, men her får vi i alle fall understreka at materialet gjør seg veldig godt også med Hogarth bak mikrofonen.

Komboen «Warm Wet Circles» og «That Time Of The Night (The Short Straw)» er også suveren, mens «Script For A Jester’s Tear» blir et absolutt høydepunkt. Som typisk er når dette materialet plukkes frem er allsangen øredøvende, og det er tydelig at fansen virkelig setter pris på materialet fra Fish-tiden.

Det blir litt mer utfordrende når tiden er inne for 21 minutter med «This Strange Engine», mens den avsluttende «The Space…» er en veldig god finale på den beste utgivelsen fra Marillions konsertarkiv så langt.

Jan Dahle