Åge Sten Nilsen
Strømmen, Il Padrino
5/1-2019

Åge Sten Nilsen er en mann som spiller på flere strenger, og han er mye mer enn store Queen-show og hardrock med Ammunition. I kveld har han tatt på seg storyteller-hatten, for å spille akustisk, og å la publikum komme litt nærmere personen som for mange forbindes med en «Glam» som har det med å utbryte «Rock’n Roll».

Innledningsvis setter Åge seg ved pianoet for å spille den rykende ferske «Ease My Closure», og med det er enmannsshowet i gang. Det er videre en artist som åpner seg litt om privatlivet, som mellom låtene forteller historier, og følger på med «Pipe Dreams» og en snutt av tittelsporet fra sitt siste soloalbum, «Smooth Seas (Don’t Make Good Sailors)».

Det er ingen hemmelighet at undertegnede aldri har tatt helt av på Nilsens soloplater, men materialet fra disse utgivelsene fungerer mye bedre i denne settinga enn på anlegget i stua. Samtidig er det en viss seriøsitet over konserten innledningsvis, men Åge velger å løse opp med å bytte ut pianoet med kassegitaren, og by på Wig Wams «In My Dreams» og «Hard To Be A Rock’n Roller».

Nilsen benytter anledningen til å fortelle hvor hardt det kunne være i Wig Wams mest hektiske epoke, og hvordan konjakken ble hans følgesvenn i denne perioden. Undertegnede var selv bekymra for hvordan det skulle gå med Åge den gang, for det var noen ganger mannen nærmest var ødelagt når han kom inn i garderoben for å gjøre seg klar for dagens tredje konsert. I kveld beskriver han det hele med «Living Miracle».

Litt muntrere blir det når Nilsen går tilbake i tid, og nærmest begynner en kronologisk reise gjennom sitt eget liv med å fortelle om den religiøse hykleren av en nabo, og om hvordan Åges bestefar hadde innflytelse på en ung musikantspire. Videre går historien gjennom oppdagelsen av The Beatles – beskrevet musikalsk med en John Farnham-inspirert versjon av «Help!» – og noen ord om Elvis Presley.

Rockeren Åge Sten Nilsen begynner så for alvor å ta form når han oppdager Kiss, og gledelig nok graver han litt dypt i bandets katalog når han plukker frem «Comin’ Home», som går over i den mer opplagte «I Was Made For Lovin’ You». Neste post på programmet er selvfølgelig historien om hvordan Queen kom inn i Åges liv, fulgt av «Don’t Stop Me Now».

Det hele fungerer veldig bra fra den lille intime scena på Il Padrino, og Åges historiefortelling fremstår som ærlig og oppriktig, samtidig som det hele er løst nok til at historiene ikke låter innøvd og pugga. Det går riktignok litt fort fremover da blant annet ungdomstiden med Tomorrow og Heads’n Tails, TV med «Rondo», og musikaltiden med «Hair», blir ignorert på veien mot G-Stens Melodi Grand Prix-historie.

Sånn sett er kveldens forestilling faktisk for kort, for Åge rekker ikke gjennom hele historien. Dette har nok også noe med det å gjøre at publikum dessverre blir for skravlete ettersom kvelden skrider frem, og det blir vanskelig for fortelleren Åge å nå ut til en småkaklende sal. Det er altså publikum som trekker ned karakteren på kveldens forestilling, for hovedpersonen selv gjør en strålende jobb, men med et uinteressert publikum faller det hele etter hvert litt igjennom.

G-Sten-historien beveger seg over i Wig Wams tilblivelse, og dermed er det tid for «Crazy Things» og «Gonna Get You Someday». Hvordan Wig Wam kunne bli en særdeles stor del av folks liv blir understreka når Åge forteller om den gang han ble bedt om å spille «Bygone Zone» i en ung fans begravelse, og hvor tøft dette var i en ellers tung periode i artistens liv. Åge vinner mye på denne åpenheten, i en forestilling som for øvrig kan minne litt om «Springsteen On Broadway».

Underveis krydres det med et par Tom Petty-låter, og spesielt «I Won’t Back Down» er fin, før det hele avsluttes med Queens «Crazy Little Thing Called Love». Det dessverre før historien har nådd frem til Ammunition, og med det nyere tid, men så har Åge Sten Nilsens enmannsforestilling på sitt lengste – når publikum har vært mer lyttende – vart i tre og en halv time, i motsetning til kveldens to timer lange seanse.

Jan Dahle