Lykken er 13

Tilbake i mai hadde jeg en samtale med TNTs Ronni Le Tekrø, og resultatet sto på trykk i Scream Magazine #227. Intervjuet gjengis her omtrent slik det var å lese den gang.

Det har tatt sin tid, men nå er TNT ute med «XIII», der bandet debuterer med Baol Bardot Bulsara bak mikrofonen. Vi tar en prat med gitarist Ronni Le Tekrø. for blant annet å snakke om det ferske albumet.

Det har gått i overkant av sju år og tre vokalistavhopp siden TNT sist var aktuelle med ferskt studiomateriale, men nå er «XIII» endelig på markedet. Det betyr også at den spanske vokalisten Baol Bardot Bulsara skal ut til et større publikum, etter å ha gjort tre konserter med bandet før plateslippet. Mannen har da også store sko å fylle, og han har mange skeptikere å overbevise. Det at albumets svakeste låt også skulle bli den første smakebiten fansen fikk høre, skapte brudulje og enda mer skepsis der ute.

Undertegnede og Ronni Le Tekrø har slått seg ned backstage på John Dee, der gitaristen nettopp har gjort unna en liten soundcheck med The Grandmothers Of Invention. Nå råder derimot roen og freden, og undertegnede spør innledningsvis Ronni om hans tanker rundt TNT og bruddet med Tony Harnell tidlig i 2015, da vokalisten gikk over til Skid Row.

– Det er liksom litt innebygd hos meg og (Diesel) Dahl at vi kjører på samme faen. Da Harnell slutta kom det inn demoer fra flere vokalister.

Ronni er tilbakeholden når det kommer til å snakke om denne perioden, så mye mer enn dette får vi ikke ut av ham. Da amerikaneren kom tilbake, og TNT med det gjenoppsto våren 2016, begynte Tekrø og Harnell umiddelbart å skrive låter. Stemningen var positiv, og på sosiale medier så vi bilder fra Studio Studio, der gutta jobba. Ei plate lot uansett vente på seg.

– Jeg og Harnell rakk vel egentlig å skrive to låter sammen til skiva. Vi begynte på ideene på 4-5 andre, men det skjedde ikke noe. Jeg fullførte da disse låtene, og alt i alt hadde jeg 25-30 låter. Vi klarte liksom ikke å forløse skriveprosessen. Det stoppa bare opp, og om Harnell egentlig var inspirert vet jeg ikke, men jeg var veldig inspirert. «Sunshine» – og de greiene der – jeg har ikke vært så inspirert på mange år. Det har vært en Queen-tanke hele veien, og de andre gutta er så lei av å høre på «Queen II».

Ronni innrømmer gladelig at nettopp «Queen II» har vært til stor inspirasjon denne gangen.

– Ja, og da spesielt variasjonen. Det handler ikke om musikalske temaer, men platas oppbygging.

Uansett, da ting stoppa opp med Harnell, fikk Ronni inn en gammel kompis for å få fart på den kreative prosessen igjen.

– Jeg tenkte da etter hvert at det blir som det siste The Beatles-albumet, på den måten at vi måtte få inn noen andre for å fullføre det hele. Da måtte vi inn med en ny tekstforfatter, som kunne kjøre dette opp på Tonys nivå. Da er det bare Tim (Scott McConnell) som holder her til lands.

McConnell, også kjent som Ledfoot, har vært en av Ronnis samarbeidspartnere i en årrekke. For øvrig bidrar Raga Rockers’ Michael Krohn som låtskriver på ett spor. Når det gjelder perioden fra juni 2016, frem til Harnell annonseres ute av bandet i september 2017, har altså i realiteten kun et par låter blitt fullført. Dette til tross for at bandet allerede høsten 2016 hadde spilt inn omkring 15 komp. Hva har egentlig skjedd i denne lite produktive perioden?

– Det vet jeg egentlig ikke. Vi var jo ute og turnerte, men mellom slaga satt jeg pal med denne produksjonen. Da jobba jeg med gullåter som «We’re Gonna Make It», og jeg tenkte at dette skulle jeg faen meg gjøre ferdig. Det er da overveldende hyggelig å våkne opp i dag og se at nettopp den har fått så fin respons. Vi trengte det.

Nevnte låt ble i intervjuende stund sluppet for to dager siden, og responsen har vært betydelig bedre enn da «Get Ready For Some Hard Rock» – som altså er platas klart svakeste låt – ble lansert en måned tidligere.

– Når det gjelder «Get Ready For Some Hard Rock» tenker jeg litt i retning av den første TNT-plata, og det er nesten sånn at (Dag) Ingebrigtsen kunne dratt på her. Spesielt i refrenget. Det er uansett, som du sier, ingen tvil om at dette er platas svakeste låt. Det hadde vært mer naturlig å slippe «Can’t Breathe Anymore» – eller noe annet som er opplagt TNT-stil – og jeg visste det ville bli kontroversielt. Planen var uansett først at det bare skulle være en teaser, og ikke at hele låta skulle slippes. Teaseren skulle bare være en bit av refrenget, og noen ord om at TNT var tilbake.

– Også coveret skapte kontroverser, men dette har jo vært gjort før. La oss begynne med «The White Album» med The Beatles, og så har vi for eksempel «Back In Black». Frontiers kom først opp med et cover som så ut som et Iron Maiden-cover, med flammer og greier. «Queen-musikk» i et Iron Maiden-cover, det gjorde at hele bandet – utenom Dahl – satte seg på bakbeina. Vi har uansett ingenting å tape nå. Vi har for øvrig option på nytt album, men jeg vet ikke om vi kommer til å spille inn ei ny skive.

TNT har strengt tatt aldri gjort den samme plata to ganger, og sånn sett er også «XIII» annerledes enn tidligere album, på flere måter. Det er da også mye Tekrø over plata.

– Det har det vel vært når det gjelder TNT i det siste, for det er egentlig jeg som har laget signaturen – utenom stemmene – på de siste platene. Jeg føler uansett at jeg har klart å skille det som er mitt materiale, og det som hører til i TNT. Harnell hadde derimot veldig lyst til å spille inn en ny versjon av «Dim Down The City Lights» (fra Ronnis soloplate «Mein Ampf»). Han var superklar for å flytte den opp en oktav.

– Når det gjelder materialet på «XIII» der jeg tar den lengst ut er «It’s Electric» og «17th Of May» ting som kunne vært meg solo. «17th Of May» er grisete og tøff, og Baol synger så tøft der. Nå skal vi begynne å øve igjen til uka, og han kommer til å bli knallbra. Samtidig har vi i Baol en fyr som er dønn streit på alle plan, og det sprer seg innad i bandet.

Nevnte «It’s Electric» drar tankene litt mot Vagabond.

– Jeg er enig, og den er liksom som en fresh Vagabond. Jørn Lande kunne sunget den på strak arm. For en tid tilbake fant jeg for øvrig igjen tre låter som ble spilt inn til det som skulle blitt den tredje Vagabond-skiva. Da kunne gutta spille. Jeg har også et helt album med Rypdal & Tekrø, som ble spilt inn før den første plata vår. Der og da var vi bare fornøyd med 3-4 låter. De tok vi med videre, og spilte dem inn på nytt. Når jeg nå hørte på de første innspillingene igjen, så er det mye tøft der.

Angående Baol så var hans innspilling av TNTs «Tonight I’m Falling» – som lå på YouTube nesten helt frem til vokalisten ble annonsert som bandets nye frontmann – en av brikkene som førte ham til Norge.

– Ja, bekrefter Ronni. Han nådde alle de høye tonene, og han var en verdig arvtaker etter (Tony) Mills. Mills sang forbanna godt da vi kjørte konserten på Orkanger i oktober. Vi hadde jo ikke spilt sammen på mange herrens år, og vi hadde (Sid) Ringsby på bass. Vi spilte for å berge festivalarrangøren etter at TNT måtte trekke seg etter bruddet med Harnell. Mills var jo i topp shape på slutten i bandet, for da hadde han virkelig begynt å finne plassen sin. Det hørte jeg igjen på Orkanger. Mills vil uansett ikke turnere mer, og jeg tror nok fansen har venta på en som er enda mer akrobatisk i vokalen.

Det å få med Mills igjen var altså ikke et reelt alternativ da det nok en gang ble problemer med Harnell, men for Ronnis del var det ikke utelukka at briten med en fortid i Shy kunne returnert til bandet.

– Nei, men Mills sa jo klart fra at han ikke vil turnere mer, og samtidig tror jeg han har et bra liv med bikkjene sine. Jeg er på ei grønn grein med ham, og Harnell traff jeg jo sist søndag, så vi er også på talefot. Han spilte på et privat arrangement på Svalbard, og da møttes vi på Gardermoen for en middag.

Vi har spora litt av her, men styrer etter hvert inn på Bulsara igjen. På spanjolens sosiale medier kunne man allerede i slutten av juli se at mannen befant seg inne i Totens skoger, og dette altså to måneder før Harnell nok en gang ble eks-TNT.

– Jeg drev også parallelt med ny soloskive, og den har jeg holdt på med lenge. Han kom da inn for å synge et par låter der. Da slapp jeg også å legge noen føringer i retning av TNT. Da TNT var i England en måned senere ble det så enighet om at Harnell skulle slutte. Vi var ferdig etter showet der.

Det nevnte soloalbumet blir ikke «Mein Ampf III», så den planlagte trilogien er lagt på is. Uansett, Baol la et par vokalspor til plata, som nå ikke lenger er aktuelle for bruk.

– Jeg tenkte han kunne synge 3-4 låter på skiva, og de han gjorde var helt killer. Tittelen på plate blir kanskje «Vampire State Building». Det bygger godt videre på «Jesus Chrysler Supercar». Jeg har også vært inne på at plata skulle hete «Geir Ronni Mo», men vi får se hva den blir hetende. Jeg tror det blir ei heavy skive, med gjester på vokal.

Ingen medlemsbytter er mer gjennomgripende for et band enn når stemmen, frontpersonen, og med det gjerne ansiktet utad, skiftes ut. TNT har vært gjennom dette noen ganger nå, og da først i 1984, da Tony Harnell tok over for Dag Ingebrigtsen, og deretter i 2006, da Tony Mills ble bandets tredje vokalist. Siden den gang har Harnell kommet og gått et par ganger, og nå er vi altså fremme ved bandets fjerde sanger, Baol Bardot Bulsara. Det føles da naturlig å høre om Ronni Le Tekrø syntes det å skulle starte nærmest på nytt, med en ny mann i front, var litt skremmende.

– Ja, helt til jeg hørte Baol synge TNT. På den første øvinga kom alt på rad og rekke. Vi kjørte gjennom «Caught Between The Tigers», og det låt bra. Det er uansett klart at mannen må få litt mer enn et par runder med øvinger og tre show på seg. Bare vent til han har fått gjort unna ti show.

Det å gå rett på scena foran et fullsatt Oslo Spektrum var også i dristigste laget, og denne første konserten med Bulsara bar da også preg av at mannen ikke hadde rukket å bli varm i trøya.

– Det satt sånn tre kvart. Det er et farlig fag vi driver med, men vi hoppa uti det. Han kom seg drastisk på Rockefeller, og i Drammen dagen etter begynte han å bli ordentlig i draget. Da var det klart at dette skulle bli moro bare vi ble ferdig med skiva. Nå skal vi spille mer nytt også, men vi slipper likevel ikke unna hitparaden. Vi må uansett bytte ut noe, for å få inn noe nytt. Band som Rush spiller mange nye låter når de turnerer på ei fersk skive, og det må vi også gjøre.

TNT har gjort to rene mimreturneer på rad. Først 25-årsjubileet for «Intuition» i 2014, og så 30-årjubileet for «Tell No Tales» i 2017. Det er lite kreativitet i slikt, og Ronni innrømmer da også at det har vært en lengsel etter ny musikk å spille.

– Ja, jeg synes det. Vi har jo bare lent oss på disse jubileene, og derfor har det ikke blitt noe nytt album. Hva skal vi gjøre neste gang, har du noe forslag til jubileum?

«Knights Of The New Thunder» er 35 år neste år, og det er i alle fall en god grunn til å plukke frem noen flere låter fra den skiva.

– Da må vi spille «Ready To Leave», «Without Your Love» og «Knights Of The Thunder».

Dette kan fansen i alle fall drømme om, og med Harnell ute av bandet er det nå mer realistisk at det kan skje. Det er nemlig ingen hemmelighet at amerikaneren ikke er særlig glad i «Knights Of The New Thunder».

– Han likte ikke de tingene der noe særlig, og spesielt misliker han det tekstmessige. Jeg har derimot alltid vært litt fan av at det synges om ting og fenomener, og Ingebrigtsen var konge på dette. «Harley-Davidson» og «Seven Seas» er jo temaer. Lyrisk sett er nok Harnell en dypere fyr enn noen av oss andre.

Det er ikke bare Bulsara som er relativt fersk i TNT, for dette bandet spiser også bassister. Ny på laget da orkesteret la ut på fjorårets «Tell No Tales»-turne var Ove Husemoen, som har spilt i solobandet til Ronni. Bassisten dukka for øvrig opp første gang i TNT-miljøet da Tekrø og Harnell i 2005 spilte inn «Detroit Rock City» til «Gods Of Thunder – A Norwegian Tribute To Kiss», men det er en detalj som ikke ligger inne i hodet til Ronni.

– Var det han som spilte bass på den, utbryter er overraska gitarist. Det er jo da den eneste gangen Ove har gjort noe i studio med Harnell. Husemoen har det groovet jeg er ute etter, det Skaget-groovet. Det svinger noe jævlig av bassinga hans.

Det fungerte med Victor Borge også, men det var utvilsomt mer riktig å høre TNT med Husemoen.

– Ja, Victor er en kjempeflott bassist. Han basser helt fantastisk, og det gjør Ringsby også. Alle har vært gode. Med meg og Ove har det nok uansett en del å si at vi to gjerne har øvd med bare gitar og bass. Sånn har ikke jeg hatt det på mange år. Nå kunne vi si noe sånt som «På tirsdag går vi igjennom de gamle TNT-låtene».

Dette betyr at gutta på strenger har en god del av TNTs katalog inne. Dermed kan bandet kanskje etter hvert bytte om på setlista når for eksempel sykdom gjør at vokalisten ikke kan synge alle de tyngste låtene. Avlysninger har det tross alt vært noen av de siste åra, fordi sangeren har måttet kaste inn håndkleet.

– Når sykdom slår inn er det hardt å spille, og det gjelder meg også. Jeg har uansett spilt med 40 i feber, og på Rockefeller har jeg ofte vært syk. Både jeg og Harnell har slitt med det.

Baol har tilsynelatende kommet heldig ut av sine møter med vinter-Norge så langt, der han har gjort både konserter og plateinnspilling. Han kom da også inn til i hovedsak ferdigskrevet materiale, og situasjonen var sånn sett ikke ulik den Harnell opplevde da han kom til Trondheim for å legge sang på «Knights Of The New Thunder» i 1984.

– Både melodier og tekster var i hovedsak skrevet da Baol kom inn, men han kom med sine innspill når det kom til fonetikken. På en måte har du sånn sett rett i at vi kan sammenligne litt med situasjonen rundt «Knights Of The New Thunder». Samtidig er jo noen av låtene spilt inn helt på tampen, og da blant annet den som kanskje er min favoritt, «Where You Belong».

– Der er det en sinnssyk faktor av musikalitet, og den satt fra første stund da Baol begynte å synge versa. Den minner meg veldig om noe som kunne vært på «Tell No Tales» eller «Intuition», og det kunne vært ei god avslutningslåt på sistnevnte. Nettopp «Intuition» har for øvrig et par låter jeg hater, og den verste er «Take Me Down (Fallen Angel)». «Realized Fantasies» har jeg ikke spilt siden vi lagde den.

Det store problemet med «Realized Fantasies» er at sologitarene, som er spilt inn i en tidlig versjon av Studio Studio, rett og slett har en stygg lyd. Dette hemmer virkelig plata, men Ronni mener det er flere problemer med albumet.

– Hele skiva har en stygg lyd, poengterer Ronni. Trommelyden er dårlig, og basslyden er dårlig. Legg merke til det når du hører plata neste gang. Jeg synes til og med vokallyden er dårlig. Dette var ei havariskive, men da et teknisk havari. Da vi hadde spilt inn greiene viste det seg at slavetapen ikke var i synk og pitch med mastertapen. Skrekken lyste i øya til Skaget, og vi skjønte hvorfor gitarene aldri ble riktig stemt. Alt måtte spilles inn på nytt. Den skiva var dyr.

Ronni er i siget nå, og understreker at «XIII» og «My Religion» derimot er plater som holder mål, før han begynner å snakke om Terje Rypdals særegne smak.

– Jeg kjørte innom ham i fjor da jeg var på Møre-traktene, og da satt vi på verandaen med en whisky. Terje og familien hadde hatt familieråd for å finne ut hvilken TNT-skive som var den beste, og han kunne fortelle at valget hadde falt på «Atlantis». Etter det måtte jeg høre på skiva igjen, og det er ganske mye stilig der.

Tekrø forteller altså at han finner deler av TNTs musikalske historie tungt fordøyelig, men i hovedsak ser han tilbake på bandets 12 foregående studioplater med en viss tilfredshet.

– Jeg er fornøyd, for selv når du hører på The Beatles hopper du gjerne over 2-3 låter på hver skive. Dermed tenker jeg at sånn er det kanskje. Når jeg hører på andres musikk er det veldig få skiver der jeg synes alt er bra. Den første Van Halen-skiva er et unntak. Den bare ruller av gårde, og det er noen få sånne plater. Jeg synes ikke Led Zeppelin har dette, for der blir det ikke mer enn tre kvart. Ikke synes jeg Deep Purple har det heller, med unntak av «Come Taste The Band», som er bortimot perfekt. Også med Black Sabbath er det noe å hoppe over.

– Dette er en følelse jeg også har med min egen musikk. Når jeg står midt oppi det, og lager musikken, da er jeg derimot alltid like begeistra. Sånn er det med hver låt da, men så går tiden, og da begynner man i blant å tenke «Hmmm?». Det som så kan skje er at den låta jeg hater, kommer det noen og sier at er jævlig bra.

TNTs historie strekker seg nå over 36 år, og som vi har vært inne på er bandet på sin fjerde vokalist. Det kan da være interessant å høre hva Ronni Le Tekrø ser på som disse frontmennenes styrke og svakheter.

– Dag hadde ingen svake sider, slik jeg ser det. Alle vokalistene våre har hatt en stemme som du enten elsker eller hater, og sånn er bandet. Det blir litt som med Rush, enten elsker du bandet, eller så makter du ikke å høre på det. Styrken til Ingebrigtsen er uansett som låtskriver, og i å komme opp med hooks. Styrken til Harnell er at han har noen av de samme låtskriveregenskapene som Dag, men han er kanskje mer avhengig av meg. Jeg gikk jo i Ingebrigtsens skole.

– Mills sin styrke var stage performance, da han var på sitt beste. Visuelt er han jo forbanna tøff på gode kvelder. Og så har vi Baol, som vi egentlig ikke vet så mye om ennå. Han har uansett en stor fordel, som de tre andre ikke har nå, og det er at han er ung. Samtidig kan han synge replika av Harnell.

Ronni ser altså sterke sider ved alle TNTs vokalister, og svakheter finner han ikke mange av.

– Nei, egentlig ikke. Denne musikken er vanskelig å synge, for det skjer høyt der oppe, så hvis du blir syk er det vanskelig. På det feltet har alle hatt det samme slitet, så der er det ingen forskjell. Det er mye av Ingebrigtsen-greiene, selv på den første skiva, som går temmelig høyt. Tar du for eksempel ei låt som «Pirrende Irene» så går den ganske høyt, understreker Ronni, mens han med sprekk i stemmen forsøker å demonstrere.

Når det gjelder Dag er han utvilsomt en glimrende låtskriver, men han er også en entertainer av de sjeldne.

– Ja, ja, ja, utbryter Tekrø. Han går utenpå det meste, sånn sett. Dag kan ta et publikum på både store og små scener. Det er vanskelig å slå Ingebrigtsen på dette, og du må opp på et Steven Tyler-nivå for å ta ham på det visuelle. Allerede i Subway Suck var Dag helt gud. Det var lange skjerf på mikrofonstativet, og hele greia.

Baol Bardot Bulsara viste fremgang som frontmann fra Oslo Spektrum i november til Rockefeller og Union Scene i januar, og Ronni har stor tro på at spanjolen skal bli solid i front.

– Jeg så det litt da vi nylig spilte inn en video til «Not Feeling Anything». Den ble rimelig barsk. Baol har jo gjort mye musikaler og teater, så han har det teatralske inne.

Det hører med til historien at Bulsara også har spilt i film, og han kan bivånes i «El Ojo Del Diablo», fra 2012.

Angående TNTs tidligere vokalister har Ronni i dag et godt forhold til alle, og for noen år siden skrev Tekrø og Ingebrigtsen noen låter sammen. Det undertegnede har hørt av dette materialet ga i høyeste grad en følelse av tidlig TNT.

– Vi skrev blant annet ei låt som het «Music Is A Demon», og den spilte vi live i Trondheim. Jeg var med ham på en konsert, og da gjorde vi også fire låter fra den første TNT-skiva. Uansett, vi var på hytta til Dag og skrev 4-5 låter. Du har rett i at det låter litt gammel TNT.

Blant andre sangere Ronni har jobba tett med er selvfølgelig Jørn Lande i Vagabond. Mange der ute ønsker seg en gjenforening av dette orkesteret, men det blir med fansen våte drøm.

– Det skjer ikke, kommer det kontant fra totningen. Dag Stokke er død, og jeg har ikke hatt noen sosial omgang med de andre på mange herrens år. Jeg har snakka med Skaget et par ganger på 14 år, og Krokstad én gang. Lande har jeg snakka med et par ganger, og vi hadde en veldig hyggelig samtale da vi møttes på Orkanger sist høst. Da var det jeg, Mills og Lande som ble sittende og prate.

I skrivende stund begynner TNT for alvor å øve for den kommende turneen, men foreløpig er kun et par festivaler i juni annonsert. Bandet blir da å se på Steinkjerfestivalen og på Trallaus på Blaker.

– Etter de konsertene drar jeg til Afrika, for å spille der i to uker. I august og september skal TNT ut og spille. Vi jobber også med Nord-Amerika og Japan, avslutter Ronni.

Jan Dahle

Reklamer
Lykken er 13