Plutos tilbakekomst


Seigmen
Oslo, Rockefeller
19/12-2018

Det hadde vært enkelt for Seigmen å gjøre som så mange andre aldrende band, og bare legge seg på et sikkert og trygt gjentagende nostalgirepertoar. Slikt driver uansett ikke Tønsberg-kvintetten med, og selv om materialet som spilles i hovedsak stammer fra nittitallet, vet gutta å overraske og å sette publikum på prøve.

Den første av kveldens overraskelser kommer når Seigmen åpner med «Monument». Denne herlige instrumentalen har hatt for vane å komme i form av en introtape – dette selv da orkesteret ellers fremførte hele «Total» i 2014 – men her og nå spiller gutta låta, til stor glede for alle som har sett bandet en del ganger. Vokalist Alex Møklebust kommer så inn på scena i det «Ohm» følger, og med det har Seigmen levert en vanvittig solid åpning.

Alex er i sedvanlig form, og styrer publikum med de minste vink. Bassist Kim Ljung er bredbeint der han benytter mye av scena, mens gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff holder seg på hver sin ytterkant. I kveld er det for øvrig Roth som på mange måter blir den dominerende gitaristen. Bakerst sitter som alltid Noralf Ronthi og slår stødig på trommene.

Mye er altså ved det vante, men samtidig har bandet valgt å styre røykbruken, og med det kan publikum glede seg over å se bandet. Showet er i det hele tatt ikke Seigmen på sitt mest visuelle, men heftig lysbruk krydrer selvfølgelig seansen.

Det fortsetter relativt ordinært med «Hva Vi Elsker», med en overraskende tidlig «Metropolis», og en tilbakevendt «Juvel». Bandets evne til å stokke om på låtrekkefølga gjør det hele litt spennende, men gutta har også et virkelig ess i ermet i kveld for den delen av fansen som har hengt med lengst.

«Fra X Til Døden» er et fast og tungt sikkerstikk i Seigmens setliste, og låta fra debuten i 1992 har med det blitt en konsertklassiker. Resten av materialet fra «Pluto» glimrer derimot normalt med sitt fravær, men her og nå følger en tung «Mono Doomen», og Alex spør om bandet skal fortsette.

Kim innleder dermed «Korstoget» – som blir en ypperlig veksling mellom det litt rolige og det massive – og det som skjer er at vi får høre alle fem låtene fra «Pluto». Marius påpeker at dette ikke har hendt siden 1992, og begivenheten blir en særdeles god opplevelse. Sånn kan et publikum overraskes, og samtidig settes nok den mer overfladiske delen av fansen på en liten prøve når Seigmen viser seg fra sin aller tyngste side.

Med «Trampoline» og «Neon Sun» beveger gutta seg så inn på «Radiowaves», som også blir annerledes stoff enn de mer opplagte norskspråklige slagerne. Alt dette fungerer uansett godt, og bandets harde kjerne av fans gleder seg garantert over disse innslagene.

De store massene av publikum våkner virkelig til liv igjen når «Slaver Av Solen» innleder den mer standardiserte siste delen av konserten, og i likhet med «Döderlein» er dette en sikker allsangfremkaller. «Trøst» viser for øvrig at også det ferskere «Enola»-materialet fungerer bra, akkurat slik den litt roligere «Tenn Alle Lys» har gjort tidligere i settet.

Roths glansnummer, «Agnus Dei», følges av en mektig «Mesusah», før det som alltid settes punktum med «Hjernen Er Alene». Dette sitter bra, men det er «Pluto»-sekvensen denne konserten virkelig kommer til å huskes for.

Jan Dahle

Reklamer
Plutos tilbakekomst