I høst slapp Ljungblut «Villa Carlotta 5959», og i den forbindelse tok undertegnede en prat med bandleder Kim Ljung. I dette intervjuet, som sto på trykk i Scream Magazine #231, snakker vi i tillegg til Ljungblut også om både Seigmen og Zeromancer.

Når Kim Ljungs Ljungblut nå er ute med «Villa Carlotta 5959» er en trilogi på mange måter i havn, for det er ingen tvil om at de to foregående albumene – «Over Skyene Skinner Alltid Solen» og «Ikke Alle Netter Er Like Sorte» – uttrykksmessig henger sammen med den ferske utgivelsen. Med det mener også hovedpersonen selv at det kanskje er tid for å dra Ljungblut litt i litt andre retninger igjen, men mer om det senere.

Som vanlig er det en snakkesalig Ljung vi har med å gjøre, og når han er ferdig med fornøyd å fortelle om høstferiens innkjøp av vinyl med alt fra Depeche Mode til Rod Stewart, Sven-Bertil Taube og Gasolin’, sklir samtalen over i at nettopp det å reise gir inspirasjon. En familietur til Göteborg fører dermed til at nye låter begynner å ta form, hvilket også kanskje forklarer en låttittel som «Til Warszawa».

– Jo mer jeg er i bevegelse, jo mer aktivitet er det i skallen. Jeg har vært i Warszawa også, men jeg må nok tilbake for å utforske byen mer. Du får ikke titler med finere klang enn Warszawa, og det er mange kule låter som har brukt ordet i titlene.

Dette er uansett ikke ei låt som er ene og alene Kims kreasjon, og det mener han er en vesentlig forskjell fra foregående plater til «Villa Carlotta 5959».

– Jeg har fått utrolig mye god hjelp av bandkompisene mine, og det er tre låter her fra Dan (Heide, gitar) og tre låter fra Sindre (Pedersen, bass). Det er ikke langt unna at de kom med ferdige låter. Prosessen rundt plata begynte egentlig med at Dan sendte meg ei låt som heter «Kosmonaut», men den kom ikke med. Like etter sendte han meg «Til Warszawa», og deretter kom «Oktober» og «Ohnesorg».

– Da jeg fikk «Til Warszawa» var jeg innlagt på sykehuset i ti dager i forbindelse med migrenen, og da var jeg over de verste tre døgnene. Akkurat i den perioden er jeg litt kreativ, så da la jeg vokal på telefonen på de to første låtene i løpet av dagen. Jeg har noen ordbanker, så jeg har mye rart liggende, men jeg skriver aldri ferdig tekster, for så å lage musikk. Det fungerer sånn at når jeg lager musikk begynner teksten etter hvert å rulle, men det er jo flott å få noe ferdig fra Dan, da selvfølgelig uten tittel og vokalmelodier.

– Etter at vi gjorde plata har Dan igjen sendt meg to låter, og Sindre har sendt en haug. Akkurat nå føler jeg meg litt bortskjemt, der jeg kan lene meg litt tilbake og tenke tekst, melodi og sang. Det er en ny måte å jobbe på, og det går ganske fort, for gutta har knekt koden. De har skjønt hvordan de skal skrive Ljungblut-låter.

Dette betyr nærmest at det som i 2005 begynte som Ljungs soloprosjekt, i dag nesten er mer som et band å regne enn Seigmen og Zeromancer.

– Ja, det er noe i det, men jeg føler at alle banda er band. Her har det uansett blitt enda mer skriving av de andre gutta, det er helt riktig. Både når det gjelder Seigmen og Zeromancer også så tar jeg bare imot, så det er helt åpent. Jeg har likevel klare meninger, og min forse er at jeg har det store bildet. Jeg kan tydelig se hva som er med videre, og hva som ikke er med. Jeg føler ikke at det er diktatorisk, men derimot at jeg har en følelse av hva som holder helt inn. Dette er nok noe av grunnen til at vi fortsatt produserer mye musikk.

I etterkant av «Over Skyene Skinner Alltid Solen» gjorde Ljungblut et par konserter, men neste plate ble ikke fulgt opp av livejobber. Nettopp det at det er så liten konsertvirksomhet kan kanskje gjøre det vanskelig å opprettholde en bandfølelse.

– Man skulle ønske at vi kunne spilt mer live. Det er flere grunner til at det har blitt så lite, og noe er helserelatert. Det er også sånn at plata må ut uansett, men det er klart det ikke er så taktisk smart å ikke spille konserter når man gir ut plate. Det er egentlig helt hjernedødt, men det var nå slik det ble på forrige plate. Noe av grunnen er også at når du driver tre band så blir det, ikke en krig mellom banda, men litt sånn at det ene slår det andre i hjel noen ganger.

– Vi burde også spilt mer etter de to konsertene i 2011, og det ikke minst fordi bandet er veldig bra. Det er god kjemi i Ljungblut, og vi spiller veldig godt sammen. Det ser man også på innspillinga av plata, og hvor glatt det gikk. Vi har høsta mye skryt av Alex (Møklebust), som har vært både tekniker og mikser på de siste platene, på hvor flinke vi er til å spille sammen. Det er litt rart siden vi som band ser hverandre ganske sjelden.

– I en perfekt verden hadde vi vært et band som spilte regelmessig. Når vi nå skal ut og spille igjen er det så noe med dette at det blir så eksklusivt. Det blir noe helt annet enn å spille med Seigmen eller Zeromancer, for dette blir på en måte så overstrømmende. Det blir også helt annerledes på den måte at med Ljungblut må vi finne roen til å spille, i motsetning til å finne energien. Du må unngå å bli overtent, rett og slett.

Da Ljungblut gjorde konsertene i 2011 ble det også plukka frem låter fra både Seigmen og Zeromancer, og dette er det eneste bandet der Kim blander materialet.

– Det er en liten uskreven regel at vi ikke krysser med de andre banda, mens med Ljungblut er alt lov. Det er litt andre folk, og der er det på en måte ingen regler.

Det at Seigmen og Zeromancer står så solid i hver sin verden gjør altså at Ljung lever tre parallelle musikalske liv, og man kan jo lure på om han ikke har vært inne på tanken å gjøre den ultimate karriereoppsummerende forstillingen, der alle band presenteres på en og samme kveld.

– Nei, jeg har egentlig ikke det, men jeg ser at det kunne vært gøy med en slags treenighetssak hvor både Seigmen, Zeromancer og Ljungblut spiller samme kveld. Spørsmålet ville være om jeg har krefter til det. Da vi hadde både Seigmen og Zeromancer på turné i Tyskland i mai, var det vanvittig stas. Da var det sånn at Seigmen spilte en dag, og Zeromancer neste, og så var det Seigmen igjen.

– Jeg hadde aldri trodd at vi skulle gjøre noe sånt, men det gikk jo bra. Jeg merka samtidig at det tok litt på å skru om fra en dag til en annen. Det da å skulle putte på ett band til, og gjøre det samme kveld, da skulle jeg fått grilla meg. Det hadde nok vært det ultimate, og det hadde sikkert vært gøy.

Kim innrømmer at det til tider kunne vært enklere å drive bare ett band i stedet for tre, og samtidig påpeker han at Seigmen er et monster som tar mye plass. Dermed får Ljungblut ofte svi litt. Det er vel uansett ikke til å skyve under en stol at det er nettopp i Seigmen pengene ligger.

– Ja, det er klart det. Det er jo business, mens de andre er hobby. Det er ingen tvil om det, for jeg spiller bare i ett band som er ordentlig populært, og det er Seigmen. Zeromancer er på en helt annen bane, og Ljungblut under der igjen. Sånn i forhold til hva jeg brenner for har ikke dette noe å si, for jeg likestiller alle banda.

– Alle gir meg like mye, og det er ikke sånn at jeg har lyst til å kutte ut det eller det. Det er et eller annet med alle tre banda, som står så sterkt for meg, og de har så forskjellige uttrykk. At Seigmen er mer business er klart, men det er også ekstremt givende å spille i bandet. Å møte gutta i øvingslokalet, det er helt spesielt, poengterer Kim.

Med tre band gående er det klart at Ljung også har mange musikere rundt seg, som kanskje må vente mens han holder på med et av de andre orkestrene.

– Helt ærlig så føler jeg et lite press akkurat der, men det er ikke en dårlig følelse. Det at folk er motiverte, og lurer på om vi ikke snart skal komme i gang, er bra. Det verste som kan skje er jo at det blir stille, og at folk begynner å synes at de har det bra uten musikk.

Det er uansett ikke til å komme utenom at samme hva Kim gjør musikalsk, så blir Alex Møklebust på en eller annen måte involvert.

– Vi er nesten som brødre, og vi er så enige om alt. Jeg vet ikke hvordan det har blitt sånn, men vi ser veldig likt på ting. Han kan selvfølgelig irettesette meg, og han har ofte rett han også. Det blir aldri en krangel mellom meg og ham, men han kan guide meg inn på rett spor hvis jeg er litt ute og sykler. Alex liker å prate, men han liker samtidig å holde igjen litt. Han sier aldri alt. Alex er en luring. Han er også ekstremt god å ha i en innspillingsfase, for han er så lugn og positiv.

Denne gangen har altså Møklebusts lugne og positive holdning hjulpet Ljungblut i land med «Villa Carlotta 5959», og vi må jo få historien bak nettopp albumtittelen.

– Det går tilbake til da Seigmen la inn årene, og det bandet som ble til Zeromancer flytta til Statene. Vi bodde først i en annen del av Los Angeles, men da vi begynte å jobbe med produsenten vår, James Saez, flytta vi til grensa mellom Hollywood og Los Feliz, og til et bygg som het Villa Carlotta. Det er et gammelt, ærverdig, og da litt slitent, bygg.

– James hadde en leilighet der, og stedet var bebodd av folk fra film- og musikkbransjen. Det var mye skuespillere og generelt folk som jobba med film. Han var veldig hypp på at vi skulle bo der, for å få innpass i det kunstneriske miljøet. Han ordna oss da en leilighet i første etasje, og litt senere fikk vi en leilighet til i fjerde etasje.

– Vi bodde der mens vi øvde, og noen ganger satt Erik Ljunggren (tangenter) der og jobba når vi andre dro på øvingslokalet. Vi gjorde mye kreativt i det huset, og det satte seg fast hos meg. Huset ligger på Franklin Avenue 5959, så på skiltet utenfor huset står det Villa Carlotta 5959. Navnet tok jeg med meg hjem, og studioet mitt her heter også Villa Carlotta.

– Det hører også med til historien at huset i Los Angeles har fått navnet sitt fra et annet ærverdig hus som heter Villa Carlotta, og det ligger ved Comosjøen i Italia. Det er en skikkelig praktvilla, som nå har blitt museum og botanisk hage. Det ligger idyllisk til, og i fjor høst dro jeg dit med familien. Da hadde jeg fått senka alle tre, og jeg visste da at plata skulle hete «Villa Carlotta 5959». I coveret er det bilder fra alle tre stedene. Turen til Italia var fantastisk, og alt handler om inspirasjon.

Erik Ljunggren ble nevnt, og den gamle Zeromancer-tangentisten har vært innom Ljungblut-studioet tidligere, og igjen hjelper han litt til.

– Han gjorde en fantastisk jobb på «Hasselblad». Låta var vel så vidt over to minutter, så var jeg på besøk hos Erik i studioet hans, Stabburet, som ligger på Lysaker. Da hadde han fått drømmesynthen siden jeg så ham sist, og det er en ARP 2600. Jeg spiller selv på en ARP Omni i Ljungblut.

– Jeg spurte om han kunne bidra med å gjøre låta lengre, og han var klar for det, samtidig som han sa at han nå var inne i en periode der han bare brukte analoge og gamle synther. Det var helt i tråd med min ide, så jeg ga ham frie tøyler, og det ble bare helt perfekt. Jeg spurte faktisk om han hadde lyst til å være med live nå, og han hadde veldig lyst, men fikk det ikke til å passe inn i kalenderen. Den døra står uansett vid åpen.

Tidligere i år slapp Ljungblut singelen «Alt Godt», men låta er ikke med på «Villa Carlotta 5959», og det har en enkel forklaring.

– Vi hadde flere låter som ikke kom med, men som kanskje hadde fortjent en plass på plata. Jeg er nå en gang en sånn fyr som liker å ha ti låter på ei skive. Jeg har hengt meg litt opp i det. «Alt Godt» var egentlig tiltenkt plata, men så kom Sindre med «Aldri Helt Stille», som jeg syntes slo den. Det var altså ren matematikk.

– Jeg hadde uansett lyst til å gi ut «Alt Godt», samtidig som jeg hadde lyst til å jobbe med Terje Johannesen, som spilte med oss på konsertene i 2011. Han sitter på et kult studio i Tønsberg, med mye bra instrumenter. Fyren er varm, studioet hans er varmt, og det samme er instrumentene hans. Han er også en utrolig kreativ fyr. Jeg er en fyr som liker å bruke de rundt meg, og han ville gjerne hjelpe til på «Alt Godt».

Denne høsten er på mange måter veldig travel for Kim Ljung, og både Zeromancer, Ljungblut, og Seigmen har vært, eller blir, å finne på scenene rundt omkring. Da førstnevnte spilte på Parkteatret i september var det bandets første konsert på norsk jord på fire år, og samtidig var det gitarist Dan Heides siste kveld med gjengen.

– Dan har ikke den kapasiteten som for eksempel jeg har, og han ser begrensninger med familie, musikk og arbeid. Jeg har ikke den evnen til å se at nok er nok, eller at man må fokusere. Om det er min dårlige egenskap, eller hans dårlige egenskap, vet jeg ikke. Han bestemte seg uansett for at nå var det nok med de tingene han har, og ut fra hvordan han tenker, og hvordan han er som person, så skjønner jeg hvorfor han slutta.

– Jeg vet han har hatt det tøft med seg selv, og vi har prata ganske mye om det siden at han kom med beskjeden etter den siste runden i Tyskland. Der gjorde vi en helt fantastisk konsert i Leipzig, og alle var høyt oppe. Da vi kom hjem fortalte Dan at han skulle slutte, og da fikk vi en nedtur. Jeg vet at Dan har tenkt på det tidligere, og at han ikke har hatt den 100 prosent innlevelsen som han føler at han må ha.

– Da er det vanskelig, for han er en person som må gi, og som må dedikere seg fullt og helt. Hjernen hans fungerer slik at han bruker mye tid og kapasitet på å forberede seg til konserter, og det er kanskje noe han burde jobba med. Han går så veldig opp i det at det går ut over alt annet. Sånn er han skrudd sammen, men så er det kanskje litt lettere å spille bass enn gitar i Zeromancer også. Han har litt mer å tenke på, for det å spille gitar i Zeromancer er ikke A4.

– Det er uansett litt sårt. Jeg sa også til ham at det sikkert var OK for ham, for nå kunne han kjenne lettelsen ved å ha sagt fra, og at det da kom til å slippe taket. Det som så har skjedd er at han ikke har fått den litt befriende følelsen, så jeg synes litt synd på ham. Det er tungt for ham, og han synes det er rart ikke å skulle spille sammen med Alex og Noralf (Ronthi, trommer).

Det skal uansett understrekes at Heide fortsatt er med for fullt i Ljungblut, så gitaristen er ikke på noen måte ute av miljøet. Det som derimot forsvant ut i intet var den planlagte singelen i forkant av Zeromancers høstkonserter.

– Ja, frem til Dan slutta var det en plan om en singel, men da så vi ikke noe poeng i å slippe ei låt for å promotere noe som ikke lenger var aktuelt. Singelen var ikke ferdig, så det hadde blitt litt rart å gjøre den da. Nå venter vi heller, skriver låter, og satser på å slå tilbake i 2019.

– Vi har skrevet noe, men vi har aldri kommet ordentlig i gang med innspillingsprosessen. Akkurat nå er vi ikke helt sikre på hva slags type plate det blir, men jeg er overbevist om at det blir plate. Jeg er ikke helt sikker på hvilke ti låter det blir, for å si det sånn, humrer Kim.

Før det blir et nytt album må Dan erstattes, og en hemmelighetsfull Ljung røper at prosessen er godt i gang.

– Dette er jo et maskineri, og vi har jo en plan. Det er likevel ikke satt, og vi har ikke øvd sammen. Det er snakk om kjemi, og det er mye som skal stemme.

Når det gjelder det tredje orkesteret, Seigmen, så har det blitt en tradisjon med konsert på Støperiet i Tønsberg før jul. I år er dette også utvida til å bli en liten turné.

– Det blir ei fin reise, og vi gleder oss til de jobbene. Det er steder vi har spilt før, og byer vi liker oss godt i. Vi har hatt et par øvinger allerede, og jeg tror det blir et kult repertoar.

Kim mener det er viktig å gjøre om på settet fra gang til gang, for å gi publikum noe annerledes.

– Da jeg satt og hørt på den blå live’n til Depeche Mode i sted, da måtte jeg sende en melding til en kompis: «Hva er det med Depeche, hvorfor kan de ikke begynne en konsert med «My Secret Garden» igjen?». Det låter jo så fett, så hvorfor må de spille det samme settet på hver konsert? Jeg blir litt hissig. Alt de gjorde av forandringer under den siste turnéen var at Martin Gore switcha mellom et par låter, også har de faen meg den katalogen.

– Jeg synes det er morsomt å spille litt obskure låter med Seigmen, og gi folk noe de kanskje ikke hadde forventa at vi skulle spille. Det er selvfølgelig sånn at det er noen låter vi må spille, og det gjør vi gladelig, for det er faktisk veldig gøy å spille disse låtene. Innimellom skal vi likevel lure inn noe annet. Når vi gjør sånt som den årlige konserten på Støperiet så er det både en forpliktelse og en forventning til at vi gjør sånne ting, og det ikke bare fra publikum, men også fra oss selv.

I fjor ble det plukka frem en del fra «Radiowaves», som det ikke har blitt spilt veldig mye fra.

– Ja, og det var såpass gøy at vi har fortsatt med de låtene. Du overrasker deg selv litt også, og det er en god følelse.

Det er også nytt materiale på gang fra Seigmen, men uten at det foreligger konkrete utgivelsesplaner.

– Vi er jo i øvingslokalet, og vi tenker nye låter. Vi gidder ikke putte en label på det, og om det skulle bli en singel, en EP, eller ei full plate, tenker vi ikke så mye på. Nå gjør vi det bare helt løst.

– Vi hadde faktisk en veldig fin helg i sommer, der vi rigga opp fullt innspillingsstæsj i et hus nede på stranda her. Der møtte vi opp med litt blanke hoder, og bare øvde, tapa, og spilte og koste oss. Det kom det noe fruktbart ut av, og det kan skje igjen. Problemet er bare å samle alle, for det er ingen tvil om at når vi er i samme rom og spiller, da skjer det et eller annet. Vi fem er skapt for hverandre.

Når Seigmen leverer ny musikk kan vi nok regne med at språkdrakta er norsk, slik den også har vært på Ljungbluts tre siste plater. Når det gjelder Ljungblut er det uansett ikke helt sikkert hvilken retning ting går i fremover.

– Jeg er litt usikker på om det blir norsk eller engelsk fremover. Med «Villa Carlotta 5959» føler jeg at jeg fullfører en trilogi. Dette både med tanke på at de tre siste platene er på norsk, og at de er gjort med det samme bandet. Jeg har tenkt at jeg har lyst til å ta opp det engelske igjen, og en kamerat av meg mener jeg må tilbake til den gamle Ljungblut-fonten, tilbake til slik det starta. Det synes jeg også, men da må jeg også tilbake til engelsk.

– Det detter inn noen låter her, men det er lett for at det blir norsk, så jeg er litt i villrede. Jeg har egentlig noen andre planer også med Ljungblut, og da snakker jeg om tanker rundt noen sideutgivelser. Det jeg har lyst til er å gjøre noe helt strippa akustisk med Dan. Jeg har et par strømløse hytter, og dit kunne jeg tenke meg å dra, koke kaffe på ovnen, og ta med to kassegitarer for å skrive noen låter.

Ingenting tyder på at Kim Ljung har planer om å roe ned med det første, og med tre band gående er det knapt nok muligheter til det. I skrivende stund står for øvrig øvinger høyt på prioriteringslista, der Ljungblut i første omgang skal piskes inn i konsertform før Tønsberg og Oslo får besøk av bandet i november.

Jan Dahle