David Bowie «Glastonbury 2000»
Parlophone

Sommeren 2000 returnerte David Bowie til Glastonbury Festival, 29 år etter at han først inntok scena i Pilton. Der skulle han levere et sterkt sett bestående av en mengde klassikere, ispedd noen historier fra sitt første besøk. Nå er konserten endelig sluppet offisielt, og formatene er CD, LP og CD/DVD. Dermed tar vi for oss sistnevnte her og nå.

«Wild Is The Wind» er en godkjent innledning av konserten, selv om det visuelt er veldig oppheng på David i første låta, der alle kameraer fokuserer på hovedpersonen. Produsenten har heller ikke klart å fange opp tangentist Mike Garson da han spilte «Greensleeves» som intro. Sistnevnte skal for øvrig krydre konserten med tidvis småjazza piano.

Når Earl Slick kommer inn med en fin gitarsolo oppdager heldigvis kameramennene at det er et band på scena, og herfra og ut setter det visuelle seg godt. Slick på sin side dominerer konserten ved siden av Bowie, der han byr på mye glimrende gitarspill, som for eksempel de melodiske partiene i låter som «All The Young Dudes», «The Man Who Sold The World» og «Heroes». Mannen er også et vesentlig element i «Stay», men så er det et ofte rocka og gitarbasert sound det eminente bandet byr på.

Andregitarist Mark Plati bytter til særdeles groovy bass – mens bassist Gail Ann Dorsey overtar gitaren – i en ypperlig «Ashes To Ashes». Når det gjelder groovy må også flotte versjoner av «Golden Years» og «Fame» trekkes frem, og konserten løfter seg etter hvert til det virkelig fenomenale, etter at en ikke mer enn grei versjon av «China Girl» har kommet som andre post på programmet.

David selv er god form, og de historiene han forteller fra sitt forrige Glastonbury-besøk gir det hele litt løs snipp. Samtidig er Bowie langt unna sine mer teatrale dager som scenepersonlighet, og her og nå er han relativt stillestående. Musikalsk leveres det uansett ypperlig, der nittitallslåter som «Little Wonder» og «Hallo Spaceboy» fremviser mannen fra en relativt tøff side.

Videre er klassikere som «Rebel Rebel», «Ziggy Stardust», «Changes» og «Life On Mars?» som alltid suverene, mens «Absolute Beginners» viser seg som en åttitallsgodbit. «Under Pressure» er så det litt overraskende låtvalget, mens «Let’s Dance» fremføres med et annerledes arrangement som kombinerer det rolige med det funky og en rivende Slick-solo. Det hele avsluttes med en råtøff «I’m Afraid Of Americans», og med det går David Bowie ut på topp.

Jan Dahle