Disco-legender i boks


The Chic Organization «1977-1979»
Atlantic

Chic står igjen som det mest legendariske bandet fra disco-æraen på siste halvdel av syttitallet, og i tillegg til å jobbe under eget navn bidro også gutta bak Chic – Nile Rodgers og Bernard Edwards – på flere andre artisters plater, både som låtskrivere, musikere og produsenter. Der kommer da også The Chic Organization inn, da gutta nærmest kunne betraktes som en produksjonsorganisasjon.

I boksen «1977-1979» blir vi presentert for organisasjonens viktigste utgivelser fra denne perioden, hvilket vil si tre Chic-album, og Sister Sledges «We Are Family». I tillegg inneholder boksen – som er ute både på CD og vinyl – ei plate med 7″- og 12″-versjoner.

Vi begynner historien i 1977, med Chics selvtitulerte debutalbum. Umiddelbart settes disco-standarden når «Dance, Dance, Dance (Yowsah, Yowsah, Yowsah)» åpner plata, der typiske genreriktige strykere kommer inn, og det samme gjør Nile Rodgers’ umiskjennelige funky gitarer. Med det hadde også Chic fått sin første hit. Spilletiden er for øvrig over åtte minutter, så denne låta var klar for 12″-markedet.

Med «Sao Paulo» forsetter det instrumentalt og groovy, og som så ofte ellers poengteres nettopp det at samspillet mellom bassist Bernard Edwards og trommis Tony Thompson virkelig skapte dansbare rytmer. Her og nå tilføres et litt småjazza element på toppen av det hele, og dette er dermed mindre utprega disco enn platas åpningsspor.

Discoen returnerer uansett med «You Can Get By», der Edwards også står for vokalen. Mer uptempo blir det så igjen når Norma Jean Wright synger «Everybody Dance», og dette skulle bli nok en singelsuksess for bandet. I den andre enden av skalaen ligger balladen «Falling In Love With You», som er ei fin låt.

«Chic» avslutter groovy, med blåsere og suveren bassing i form av «Strike Up The Band». Med det har Chic også levert et godt debutalbum, med et par riktig sterke topper, men det skulle bli enda bedre.

Chics andre album var «C’est Chic», og her finner vi låta bandet nok huskes best for, «Le Freak». Disco ble aldri bedre enn dette, og vi snakker dermed om ei fenomenal låt, som strengt tatt ikke trenger nærmere presentasjon. Plata åpner også veldig godt med «Chic Cheer», der vokalen er sparsommelig spredt utover i låta.

«Le Freak» følges av instrumentalballaden «Savior Faire», som mye er basert rundt stemningsfulle strykere, samtidig som Rodgers ellers dominerer med en lang clean gitarsolo. Chic så altså ikke på noen måte på vokal som en nødvendighet i musikken, selv om bandets mest kjente låter er vokallåter. Vokalballade blir det uansett i den gode og stillferdige «At Last I’m Free», som er en god kontrast til den funky instrumentalen «(Funny) Bone».

Midtempo og groovy blir det med «Happy Man», mens platas andre hit, «I Want Your Love», er litt mer uptempo. Her setter Edwards sitt tydelige preg med småheftig bassing, mens Alfa Anderson – som ofte ellers på plata – står for vokalen på dette glimrende sporet. «Sometimes You Win» er på sin side en duett mellom nettopp Edwards og Anderson, som fungerer bra, og «C’est Chic» er som en helhet sterkere enn forgjengeren.

Skive nummer tre i boksen er Sister Sledges hitalbum «We Are Family», som i sin helhet er skrevet og produsert av Rodgers og Edwards, mens Tony Thompson selvfølgelig spiller trommer, og flere andre som har medvirka på Chics plateinnspillinger også er på plass. «We Are Family» er altså strengt tatt et Chic-album, med søstrene Sledge på vokal.

Plata kunne by på fire hitsingler, og den første av disse åpner skiva når «He’s The Greatest Dancer» legger disco-lista høyt. Det låter ypperlig, og på mange måter fremstår dette albumet som mer lyttervennlig, og sånn sett mer kommersielt i uttrykket, enn Chic har gjort. Dette fordi vi snakker om ei plate med åtte rimelig rett frem vokallåter, og med det ingen instrumentale lyttespor, slik Chic gjerne har likt å drive med.

Den største av singellåtene er selvfølgelig platas tittelkutt, som med sine godt over åtte minutters spilletid er nok et eksempel på at Chic-gutta likte å bruke det som gjerne ville vært andre artisters 12″-mikser på albumene. Sammen med «Le Freak» er vel dette sporet også å regne som The Chic Organizations største låt.

«Lost In Music» – med typiske Rodgers-gitarer – er også en sterk singel fra «We Are Family», mens den småfunky «Thinking Of You» ble skivas fjerde hit, fem år etter at albumet ble sluppet. Foruten singlene består plata av flere gode spor, og balladen «Somebody Loves Me» er fin og strykerbasert.

Melodimessig er det veldig sterkt i balladen «Easier To Love», mens det etter et par rolige spor avslutter mer uptempo med «One More Time». Med det har Rodgers og Edwards gjort det klart en gang for alle at duoen også kan være ypperlige produsenter for andre enn Chic.

Det siste ordinære albumet i boksen er Chics tredje plate, «Risqué», som ble sluppet i 1979. Her innleder den suverene «Good Times», der disco-rytmer og Rodgers’ funky gitarer gir godt liv til denne sterke låta. Igjen står Alfa Anderson for vokalen, mens Edwards byr på basslinjer som må ha inspirerte Queens John Deacon da han kom opp med «Another One Bites The Dust».

Med det småjazza byr Chic på en helomvending i neste spor, «A Warm Summer Night», der du får en følelse av en røykfylt klubb og kveldens siste dans for det eneste gjenværende paret, mens bartenderen rydder stolene opp på bordene. Også «Will You Cry (When You Hear This Song)» byr på dette neddempa uttrykket med hell.

De to singlene som følger, «My Feet Keep Dancing» og «My Forbidden Lover», er ikke like fenomenale som «Good Times», men også dette er gode danselåter. Til den midtempo «Can’t Stand To Love You» finner Nile så frem de mer elektriske gitartonene, mens pianoet også får en fremtredende rolle i ei låt med et gjennomarbeida vokalarrangement.

Med «What About Me» setter Chic punktum for syttitallet, og med det avsluttes nok ei god skive. Guttas arbeid har i det hele tatt vært solid fra 1977 til 1979, og denne boksen består dermed av mye god musikk, som er mer enn simpel disco. Både arrangementer og produksjonen står seg da også fortsatt særdeles godt.

Som en bonus er det så lagt med en disk som byr på åtte nedkorta singelversjoner, og to forlenga 12″-versjoner av Chicks singler fra denne perioden. Her er det naturlig nok mest interessant med «Everybody Dance» – med heftig bassing fra Edwards – og «My Forbidden Lover», som begge kommer i gode og lengre mikser enn albumversjonene.

Alt i alt er dette altså en veldig god boksutgivelse, og når det også følger med et hefte med omfattende historikk, snakker vi om en god måte å sette seg inn i Chics musikk på. Om du allerede har et sterkt forhold til gutta, byr dessverre ikke boksen på noe nytt.

Jan Dahle

Reklamer
Disco-legender i boks