Ljungblut
Tønsberg, Papirhuset
9/11-2018

Ljungblut er ikke ofte ute og spiller, og når gutta i kveld har funnet veien til Tønsbergs Papirhuset for den første av helgas to konserter her, er det kun bandets tredje fulle show noensinne som skal gjennomføres. Hele sju år har også gått siden Ljungbluts to ypperlige kvelder på Total, så det er en etterlengta happening vi snakker om.

Det åpner stille og rolig med «Kast Blomstene På», der Kim Ljung setter seg ved sine tangentbrett i front. Rundt seg er han omgitt av fem medmusikanter, og noen syttitalls stålamper som skaper den riktige stuestemninga. Dette handler da også i stor grad om stemningsfull musikk, som er lite lystig.

Det følger på med litt mer tempo i «Krysantem», og kveldens første høydepunkt i form av «Til Warszawa», der det også blir god plass til gitarist Dan Heide. I «Ikke Alle Netter Er Like Sorte» finner så Terje Johannesen – som for det meste veksler mellom tangenter og gitar – frem trompeten, hvilket han også skal gjøre ved et par andre anledninger utover i konserten.

Det blir også tilbakeblikk til Ljungbluts engelskspråklige periode, og med det tas det helt ned med «Migraine Sky», noe som blir nok en konserttopp, der trommis Ted Skogmann også får lagt til litt dramatikk når han finner frem klubbene. Det skal likevel sies at det er det norske materialet som på mange måter fungerer best her og nå, da dette føles mer nært og personlig. Det er da også en viss sarthet over dette stoffet, som tilfører en ekstra nerve.

En liten avsporing fra Ljungblut kommer i form av Seigmens «The Modern End», og selv om det meste av vellyden her ligger på boks, fungerer det bra der Kim synger mens Heide legger gitar. Gitaristen byr ellers på en del svevende toner, slik han gjør i blant andre «235». EBow-en er for øvrig ofte Heides gode venn.

Det er uansett Ljung som leder an, men han sier ikke mye mellom låtene. Sånn sett kunne nok mannen gjerne by litt mer på seg selv, men det er mulig Kim føler at han åpner seg nok gjennom musikken og tekstene. Med «En Vakker Ide» understrekes det i alle fall at musikken sitter som den skal, men det å dele opp konserten i to akter fremstår som unødvendig, da det kun bryter opp stemninga som er satt.

Med «Triumfbuen» og «Tempelhof» – som begge er suverene, der Heide plukker pent i førstnevnte, mens en rolig rytmeboks styrer sistnevnte – tas publikum med tilbake til «Ikke Alle Netter Er Like Sorte» igjen, og kveldens hovedfokus ligger da også på Ljungbluts to siste album. Dette er helt naturlig siden begge platene har kommet siden forrige gang bandet sto på ei scene – eller skal vi si satt på ei scene, for kun bassist Sindre Pedersen er å finne i stående positur – så det er mye av settet som ikke har blitt fremført i konsertsammenheng tidligere.

«Is There Another Way Out» er blant låtene som tar det helt ned, og mens Johannesen igjen legger trompet sklir det rett over i «Dråben». Igjen låter det flott, og sistnevnte tilegnes naturlig nok Kim Larsen, mens Ljung påpeker at dette var foreldrenes ønskelåt for kvelden.

Det rockes opp en del med «The Silence Inbetween», og her tar også vokalist Ljung i litt mer enn ellers i konserten. «Ohnesorg» blir på sin side ganske massiv i uttrykket, så mot slutten av aftenen forlater Ljungblut det sarte og neddempa. Det er også litt tempo i ekstranummeret «Hasselblad», som blir nok et høydepunkt i en konsert som i all hovedsak har vært veldig god, uten helt å matche 2011-konsertene.

Jan Dahle