Bob Daisley And Friends «Moore Blues For Gary»
e-a-r

Bassist Bob Daisley står i spissen for denne hyllesten til Gary Moore, der det i hovedsak er gitaristens blues-periode som står i fokus. Med på laget er blant andre flere av Moores medmusikanter – både fra rock- og blues-tiden – og gitarister som med respekt vil hedre en av tidenes beste på seks strenger.

Det er Tim Gaze som har fått det ærefulle oppdraget å åpne denne 13 låters tributen, og det er særdeles pent på gitarsiden. Det hele ligger også godt innenfor Gary Moores velkjente blues-sound. Daisley selv spiller naturlig nok bass – slik han gjorde på flere av Moores plater – på alle spor, mens musikerne ellers varierer fra kutt til kutt.

Plata inneholder to låter som aldri ble spilt inn av Moore, men som begge er skrevet av Daisley, og som i ettertid passer godt inn som en hyllest til Gary. Den første av disse er «The Blues Just Got Sadder», der Steve Lukather trakterer gitaren, mens Joe Lynn Turner står for vokalen, hvilket fungerer bra nok.

«This One’s For You» er den andre låta som ikke stammer fra Moores katalog, og her gjester Garys sønner Gus og Jack på henholdsvis vokal og gitar. Dette viser at av avkommene har talent, og at eplene holder seg relativt nær stammen, men uten at vi snakker om et spor som blir veldig spennende.

Garys tangentist og vokalist fra rockedagene, Neil Carter, dukker opp for å gjøre «Empty Rooms», og med gitarist Illya Szwec på laget blir dette ganske annerledes enn originalversjonen. Da ligger det betydelig nærmere originalen når John Sykes legger følsomme gitarer i «Still Got The Blues», mens Danny Bowes byr på sjelfull vokal. Dette låter flott, men blir mindre spennende enn for eksempel «Empty Rooms».

Skid Row-vokalist Brush Shiels synger «Texas Strut», og med det er en av Garys første samarbeidspartnere også med på hyllesten, der Tim Gaze igjen står for gitarene. Videre dukker flere som bidro til Moores karriere opp når Glenn Hughes synger «Nothing’s The Same», og med det tas dette flott ned på det sarte, før «Wild Frontier»-turneens rytmeseksjon gjenforenes når Eric Singer entrer studioet for «The Loner». Doug Aldrich byr for øvrig på gode gitarer til sistnevnte, men uten den utrolige følsomheten til Gary, og med det blir også dette annerledes.

Tidligere Black Star Riders- og Thin Lizzy-gitarist Damon Johnson er på en måte på hjemmebane når han dukker opp med både stemme og gitar i «Don’t Believe A Word», men versjonen vi får skiller seg en god del både fra Thin Lizzys og Gary Moores versjoner av gromlåta. Resultatet blir helt ok. Helt godkjent blir det også når Joe Lynn Turner og Jeff Watson gjør «Power Of The Blues».

Plata avsluttes med «Parisienne Walkways», med Ricky Warwick på sang, og Steve Morse på følsom gitar. Førstnevnte har etter hvert gjort ei karriere av å synge Phil Lynotts vokallinjer, og er sånn sett også på hjemmebane, mens Morse er som skapt for ei slik låt. Dermed låter det igjen veldig fint, men også så nærme originalen at det blir litt uspennende.

Konklusjonen blir at «Moore Blues For Gary» er en fin hyllest, der innspillingene stort sett holder mål, men uten at dette blir skiva du sliter ut.

Jan Dahle