Coverdale snor seg akustisk


Whitesnake «Unzipped»
Rhino

«Unzipped» er en tur inn i det akustiske landskapet til David Coverdale og Whitesnake, og det er ei omfattende reise det er snakk om. Fem CD-er og en DVD, som dekker perioden 1997 til 2015, byr på til sammen åtte timers spilletid, så fansen får en del å sette tennene i.

Den første disken i boksen er «Unzipped… In The Studio: The Love Songs», som i hovedsak består av en blanding av tidligere utgitte innspillinger, og nedstrippa versjoner av kjente låter. Dette inkluderer også et par spor fra David Coverdales soloplate «Into The Light», og nettopp åpningssporet, «Love Is Blind», er henta derfra. Dermed settes en god standard for Coverdales mer følsomme sider, med strykere som fremtredende instrumenter.

Låtmaterialet er ellers henta fra «Good To Be Bad» og «Forevermore», og noen av disse versjonene har vi altså hørt før, men felles for dem alle er at strømmen er kobla fra. Det betyr gode versjoner av blant andre «One Of These Days», «Easier Said Than Done» og «Summer Rain».

Ei tidligere uutgitt låt er det også å finne her, og det er «All The Time In The World», som er et godt outtake fra «Into The Light». Det vil også si at Earl Slick og Denny Carmassi er blant musikerne. Fra samme albumsession er det også lagt på to bonusspor, der vi får kun strykerne fra «Wherever You May Go» og «Love Is Blind». Dette er ikke det mest spennende, men det gir et godt innblikk i hva som ligger bak bandet på disse låtene.

Den andre CD-en er en remiksa versjon av «Starkers In Tokyo», som opprinnelig ble sluppet i Japan i 1997, og fikk en mer omfattende utgivelse noen år senere. Her får vi oppleve David Coverdale og Adrian Vandenberg på det helt nakne, der det åpner flott med «Sailing Ships», og det følges på med «Too Many Tears». Sistnevnte er med på å understreke at «Restless Heart» er et fint album.

Også «Don’t Fade Away» og «Can’t Go On» hentes fra den da ferske skiva, mens «The Deeper The Love» og «Is This Love» minner lytteren på de to foregående Whitesnake-utgivelsene. Det hele er veldig nedpå, og «Give Me All Your Love» er den av settets låter som i utgangspunktet er mest rocka, men også denne dempes en del. Helt nede er «Soldier Of Fortune», som selvfølgelig er som skapt for en slik setting.

Det hele fungerer altså godt, og som et tillegg til tidligere CD-versjoner av «Starkers In Tokyo» er det nå også lagt på et par spor der gutta leker seg litt med «Only My Soul» og «Fool For Your Loving». Dermed avsluttes det uhøytidelig.

Tittelen på den tredje disken er «Snakeskin Boots: Starkers In Europe», og her åpner det med tre låter fra Warszawa i 1997. Det låter bra, men det er mer spennende med opptaket fra Stockholm i 2006. Nå blir Coverdale backa av Doug Aldrich, og på menyen står blant annet de litt glemte «Dog» og «All I Want Is You» – som er ekstralåter på livealbumet «Live… In The Shadow Of The Blues» – som fremviser både den uptempo og rolige siden ved Whitesnake. Et gjenhør med «Ain’t Gonna Cry No More» er også hyggelig.

Da blir opptaket fra Köln et par uker tidligere mer overflødig, der lydkvaliteten er litt mer bootleg, og setlista er relativt lik den som ble spilt i Stockholm. «Slow An’ Easy» var riktignok ikke med i Sverige, men ellers blir dette bare en litt annen versjon av samme show. Her fleiper for øvrig Coverdale med at gutta har gitt ut albumet «Unzipped».

Også opptaket fra Paris på samme promorunde blir mye det samme, men her slenger David inn a kapella-versjoner av «Northwinds» og «Blindman». Nettopp det er litt interessant. Alt i alt blir det uansett litt for mye gjentakelser når man får mer eller mindre det samme settet fra tre steder.

På den fjerde CD-en, «More Starkers», kommer så de samme låtene igjen, men denne gangen fra øvingene i forkant av promoturneen. «Judgment Day» er den eneste visa på dette opptaket som ikke er med på de tre foregående minikonsertene. Dette er uansett gode versjoner, som det absolutt er verdt å lytte til.

Når vi befinner oss i New York City i forbindelse med lanseringa av «Good To Be Bad» i 2008 blir vi servert åtte låter fremført av Coverdale og Aldrich, og det rocker brukbart med «Can You Hear The Wind Blow». Videre roes det ned med «All I Want All I Need», men det plukkes også frem noen klassikere som «Fool For Your Loving», «Ain’t No Love In The Heart Of The City» og «Here I Go Again». Dette er et godt opptak.

Sju spor innspilt for «Whitesnake TV» er litt opp og ned, der det ikke er komplette versjoner. Det er likevel OK snutter av blant andre «Easier Said Than Done», og det vi hører tyder på at gutta har det gøy. «Slide It In» og «Mistreated» er ellers blant de mer interessante låtene her. Til slutt byr disken på «Good To Be Bad» og «Tell Me How», henta fra «Made In Japan».

Boksens siste CD, «Up Close And Personal», inneholder 25 demoer og rå ideer, som viser hvordan en del av David Coverdales låter blir unnfanget. Mye av dette materialet er igjen bare snutter, men balladen «Wherever You May Go» – som åpner disken – er relativt ferdig i sin akustiske form. Videre det mye som kun er David med litt famlende akustisk gitar eller piano, og da i all hovedsak ideer som aldri har blitt fullført.

«Ain’t No Doubt About My Girl» og «Love’s A Crazy Game» er blant låtene som har kommet opp i fullverdig lengde, samtidig som det sniker seg inn litt elgitar, og dette er eksempler på fin melodibruk. Pianodemoen «It Would Be Nice» viser også absolutt potensial. Samtidig er materialet som er såpass ferdig ganske hørbart, men når vi er over på det som kun er snutter, rått og rett inn på tape, er det nok mye man klarer seg med å høre en gang eller to. Dette er uansett betydelig mer hørbart enn demokaoset i «1987»-boksen.

Når vi er over på DVD-en er første hovedpost på programmet «Starkers In Tokyo», som tidligere kun har vært tilgjengelig i sin helhet på videoformatet i Japan. Det hele åpner med noen klipp fra øving, lydprøver og fotoseanse dagen før selve konserten, og deretter følger tre kvarter med Coverdale og Vandenberg i en intim setting. Videoproduksjonen er veldig enkel, og bildekvaliteten avslører nok begrensningene originalmaterialet har, men det er like fullt riktig trivelig å se gutta spille for et lite publikum.

Neste rett på menyen er opptaket fra New York City i 2008, men i motsetning til på lydversjonen på CD 4 får vi nå også med Coverdales mellomsnakk. Dette gjør opptaket relativt uhøytidelig, og til tider veldig underholdende. Her er David rett og slett i godform, og da bryr man seg lite om at selve videoproduksjonen er rimelig amatørmessig, for de 42 minuttene konserten varer blir ren fornøyelse.

Videoavdelingen som går under tittelen «Snakeskin Boots» er nettopp i hovedsak bootlegvideoer, der opptakene fra Warszawa og Stockholm i det minste er dubba med god lyd. Igjen er dette altså konserter som også er på CD-ene, og her er kvaliteten så som så, med det resultatet at bildet kun vises på en liten del av skjermen. Dette er altså ikke særlig severdig.

Enkeltlåter fra blant annet Wolverhampton og Sofia er også lagt til, og på sistnevnte er vi så langt frem i tid at det er Joel Hoekstra som backer Coverdale. Nå befinner vi oss på ordinære Whitesnake-konserter, så den intime settinga er historie. Dette er uansett en type opptak du finner mengder av på YouTube.

For å avslutte de 200 minuttene med videomateriale er det lagt på et intervju med David og Adrian som mimrer seg tilbake til 1997, et fotogalleri, og promovideoer til «Forevermore» og «Love Is Blind».

Om alt dette materialet skulle fremstå som mer enn man ønsker seg, finnes det en enkel-CD med det meste fra boksens første disk. Alternativt er det mulig å kjøpe dobbel-CD bestående av nevnte CD og «Starkers In Tokyo».

Jan Dahle

Reklamer
Coverdale snor seg akustisk