Den kommersielle toppen


David Bowie «Loving The Alien (1983-1988)»
Parlophone

Når vi nå er fremme ved den fjerde boksen i David Bowies karriereoppsummerende serie, befinner vi oss på åttitallet. David når nå sin kommersielle topp, der musikken er mindre utfordrende enn tidligere, men kvalitet er det fortsatt til tider over mannens produksjon. «Loving The Alien (1983-1988)» – som er å finne både som CD- og LP-boks – presenterer denne perioden gjennom tre ordinære studioalbum, og i tillegg byr boksen på to konserter og annet ekstramateriale.

Når «Let’s Dance» slippes i 1983 blir David Bowie for alvor allemannseie, og stadioner blir hans hjemmebane. Det er da også udiskutabelt fenomenal pop mannen leverer når vi ser på singlene fra albumet, som dominerer side en på LP-en.

Produsent Nile Rodgers – med egen storsuksess med Chic – riffer i gang albumet med introen til «Modern Girl», og umiddelbart sitter dette fenomenalt på melodisiden. Den eksperimentelle Bowie er lagt til side til fordel for rett i trynet og ut på dansegulvet pop, samtidig som koringer og saksofon gir ekstra liv til komposisjonen.

Når David tar tilbake «China Girl» – låta han i sin tid skrev sammen med sin gamle venn Iggy Pop, som ga den ut i 1977 – løfter han seg samtidig opp til uante høyder, og dette er pop på sitt mest suverene. Når Bowie velger å legge ned vokalen, slik han gjør her, har han en stemme som gir frysninger. Dette sammen med fenomenal melodibruk, og ypperlig arrangering og produksjon, gjør «China Girl» til et evig Bowie-høydepunkt.

Platas tittelspor følger, og denne spretne godbiten var låta som ga suksessalbumet umiddelbar rakettfart da den ble sluppet som første singel. Rodgers setter utvilsomt sitt preg på låta, mens Stevie Ray Vaughan etter hvert krydrer med solospill. Med sin langt over sju minutters spilletid er det også plass til mye interessant på arrangementssiden, der det hele beveger seg et sted mellom rock’n roll og funk.

Den fjerde, og siste, singelen følger når «Without You» avslutter platas første halvdel. Her har Rodgers tatt med seg Chic-kollega Bernard Edwards for å legge bass på ei relativt groovy låt, som ikke er helt på høyde med skivas tre første spor. Det fungerer likevel ganske bra med denne korte og relativt monotone låta.

Litt mer utfordrende blir det med «Ricochet», der David viser at en viss eksperimenteringstrang fortsatt er tilstede. Der mye av «Let’s Dance» er veldig dansbar er derimot rytmebruken her som en invitasjon til alt fra forstuinger til kompliserte beinbrudd å regne for den danselystne. Med det skapes også et spennende spor, der blåserne igjen får utfolde seg sammen med Vaughans sologitar.

Mer streit blir det igjen når David covrer Metros «Criminal World», men en ny versjon av «Cat People (Putting Out Fire)» hadde ikke mannen trengt å gjøre. Originalversjonen er så suveren at den umulig kunne toppes, og her er ikke Bowie å nærheten av å matche dramatikken fra filmversjonen. Resultatet er en bare helt grei, gitardominert versjon av det som i utgangspunktet kanskje er Bowies absolutte topp.

Det spretne uttrykket fra «Let’s Dance» returnerer i «Shake It», og på mange måter høres dette litt ut som tvillinglåta til platas tittelspor. Med det avslutter også et godt album, med noen helt fenomenale topper, på det absolutt godkjente.

Ved å låne ei strofe fra «Let’s Dance» fikk den påfølgende turneen tittelen «Serious Moonlight Tour», og en video med turneens navn ble sluppet. Denne har senere sett dagens lys også på DVD, men for første gang er den nå ute i en audioversjon når «Serious Moonlight (Live ’83)» er den første av de eksklusive skivene i «Loving The Alien (1983-1988)».

Dette betyr at vi i løpet av halvannen time får et redigert utdrag av showet David reiste rundt med sommeren og høsten 1983. Her har hovedpersonen hyra inn igjen gitaristene Carlos Alomar og Earl Slick, etter helt å ha utelatt tidligere samarbeidspartnere på «Let’s Dance», mens Chic-trommis Tony Thompson har blitt med over til livescenene fra siste studioalbum.

Konserten åpner greit med «Look Back In Anger», og det løftes deretter med «Heroes». Vi befinner oss i Vancouver og opptaket vi får servert er en brukbar dokumentasjon på hva David Bowie var i konsertsammenheng på denne tiden, der settet består av låter fra hele karriera.

Det betyr at vi får gode versjoner av blant andre «Fashion», «Life On Mars?», «Rebel Rebel», og «Ashes To Ashes», og selvfølgelig «Let’s Dance» og «China Girl». Det popa materialet fra «Let’s Dance» blir for øvrig en del røffere i denne sammenhengen. Mannen henter ellers frem igjen Velvet Undergrounds «White Light/White Heat», og gjør en bra og rocka versjon, der gitarene spiller hovedrolla.

«Fame» avslutter opptaket fra Vancouver, men en innspilling av «Modern Love» fra Montreal – som ble brukt som singel-b-side – er lagt på helt til slutt. Dermed får vi en solid finale på disk to, men dette er uansett ikke ei liveskive som helt matcher flere av de opptakene vi etter hvert har fått fra syttitallet.

David Bowie har det travelt med å følge opp «Let’s Dance»-suksessen, og allerede året etter slippes «Tonight». Mannen holder seg til tider til det relativt lettfattelige, men treffer ikke like godt som på forgjengeren når det gjelder å servere godlåtene. Ikke er den ofte blåserbaserte produksjonen til Derek Bramble og Hugh Padgham like frisk som Nile Rodgers’ heller.

Albumet åpner uansett godt med «Loving The Alien», som har noe litt mystisk over seg der den smyger av gårde i sju minutter. Dette er skivas beste spor. Deretter er det over i «Don’t Look Down» – den første av tre låter på plata som er tidligere utgitt av Iggy Pop, og den eneste av disse som Bowie ikke har vært med og skrevet – som låner litt fra både reggae og jazz, og ikke blir mer enn et helt greit spor.

Muligens som et resultat av den korte tiden mellom «Let’s Dance» og «Tonight» er det mye lånt her, og en cover av Beach Boys’ «God Only Knows» følger, med orkestrering og blåsere, uten at det blir et høydepunkt. En cover av Chuck Jacksons «I Keep Forgettin'» er mer spretten, og fungerer, selv om heller ikke denne lever opp til kvaliteten på Bowies forrige album.

Platas tittelspor er nok en av Iggy Pop-låtene, og her svinger Tina Turner innom for å gjøre en duett med David. Resultatet er helt ok, der vi får nok et reggae-inspirert spor. Det blir så et røffere sound, med mer hardtslående gitarer i «Neighbourhood Threat», og dette blir et høydepunkt på ei alt for ujevn plate.

«Blue Jean» var skivas første singel, og denne sitter ganske bra, der den føles som en naturlig utvikling fra «Let’s Dance». Videre er det over i nyskrevet samarbeidsmateriale fra Bowie og Pop når «Tumble And Twirl» følger, og partiene som domineres av den herlige bassinga fungerer bra, men så faller det hele over i det slappe og blåserbaserte.

Nok en Bowie/Pop-komposisjon avslutter «Tonight», der Pop også bidrar, og «Dancing With The Big Boys» gjør seg relativt bra med gitarer og blåsere som kjemper om oppmerksomheten. Resultatet blir litt småkaotisk, på en god måte, og med det utfordrer Bowie lytteren litt igjen.

Når David Bowie i 1987 slipper «Never Let Me Down» er mannen tilbake for fullt som låtskriver, og ser vi bort fra at han nok en gang henter inn ei gammel Iggy Pop-låt, er alt nyskrevet av hovedpersonen selv, med litt hjelp på ett spor. Det hele åpner da også bra, men faller litt gjennom etter hvert.

Det er et noe mer rocka sound som åpenbarer seg når «Day-In Day-Out» åpner albumet, der rytmene og gitarene dominerer. Blåserne er på sin side fortsatt med som krydder, og produsent David Richards har vært med å skru et klart åttitallssound. Det fungerer ganske godt, og det samme gjelder den påfølgende «Time Will Crawl», med melodisk saksofon. Begge låtene ble for øvrig sluppet som singler.

Det blir mindre rett i trynet når det roes litt ned med den rytmisk mer utfordrende «Beat Of Your Drum», men også her dukker det opp litt rock’n roll-gitar. Gitarist Carlos Alomar er for øvrig medkomponist på platas tittelspor, men denne tredje singelen – med fremtredende bruk av munnspill – fungerer ikke all verden. Det er i det hele tatt fortsatt litt ujevnt levert fra David.

«Glass Spider» er innledningsvis David som snakker over et stemningsfullt instrumentalspor, og dette tilfører god atmosfære. Resten av sporet er uptempo og småstressende, og etterlater en følelse av at dette kunne blitt til noe kult, men produksjonen yter ikke låta rettferdighet. Heller ikke «Shining Star (Makin’ My Love)» – med Mickey Rourke på rap – blir noe å skrive hjem om.

Når det igjen rockes med gitarene i førersetet i «New York’s In Love» – som har noe av fremtidige «Hallo Spaceboy» i seg – sitter det bedre, selv om det mangler liv, hvilket mye ligger i trommesoundet. Dette hemmer i det hele tatt plata. Det er uansett ofte det streiteste materialet som fungerer best på «Never Let Me Down». Også «87 And Cry» er rimelig rett frem og gitarbasert, og det samme gjelder den avsluttende Iggy Pop-coveren «Bang Bang».

Vi snakker uansett om nok ei ujevn plate fra Bowie, og samtidig er det å betrakte som historieforfalskning at «Too Dizzy», etter hovedpersonens eget krav, etter hvert ble fjerna fra albumet. Låta er dermed ikke å finne i «Loving The Alien (1983-1988)», hvilket gjør historien litt ufullstendig.

I ettertid var ikke Bowie særlig fornøyd med hvordan «Never Let Me Down» låt, og som et resultat fikk «Time Will Crawl» en seriøs overhaling til samlealbumet «iSelect» i 2008. Den samme type behandling har produsent Mario J. McNulty nå gitt hele albumet, og resultatet foreligger som «Never Let Me Down 2018».

Dette betyr blant annet at Reeves Gabrels har lagt nye og heftige gitarer på store deler av plata, at Tim Lefebvre har spilt inn ferske basspor, og ikke minst at Sterling Campbell har spilt inn trommer. Dette betyr at musikere som gjennom åras løp skulle jobbe med Bowie har tatt plassen til mye av Erdal Kizilçays sterile instrumentering og programmering, hvilket gir et betydelig mer levende sound på plata.

Dermed låter det mye tøffere, og materialet løftes mye i forhold til originalversjonen av «Never Let Me Down». Rytmeseksjonen tilfører et helt annet groove, og Lefebvre er en stor del av det nevnte løftet. Strykerne i «Beat Of Your Drum» og «Bang Bang» tilfører på sin side dramatikk, og «Zeroes» – som ble veldig intetsigende i originalversjon – sitter også betydelig bedre. Her er for øvrig Peter Framptons sitar beholdt, men ellers er gitaristens bidrag fraværende på 2018-versjonen.

«Glass Spider» blir massiv med sitt nye uttrykk, og får med det et helt nytt liv. Laurie Anderson har for øvrig tatt Mickey Rourkes plass i «Shining Star (Makin’ My Love)», men dette sporet forblir mindre godt selv i oppdatert versjon. «New York’s In Love» blir derimot bare bedre, og det rocka materialet på plata har i det hele tatt virkelig nytt godt av å få en oppgradering på produksjonssiden. Med det har ei litt middelmådig plate, plutselig blitt riktig så god.

Da livevideoen «Glass Spider» – som dokumenterer turneen i etterkant av «Never Let Me Down» – ble sluppet på DVD i 2007, ble det inkludert en dobbel CD med opptaket fra Montreal sommeren 1987. Denne konserten er det også funnet plass til i «Loving The Alien (1983-1988)», hvilket vil si at man kan glede seg over et komplett show fra den aktuelle turneen.

Konserten åpner med gitarist Carlos Alomar som briljerer av gårde, før det etter hvert dras over i «Up The Hill Backwards». Deretter følger en troika fra «Never Let Me Down», der «Bang Bang» stikker seg litt ekstra frem. De to timene forestillingen varer byr for øvrig på hele sju spor fra det da ferske studioalbumet, der vi blir servert blant andre «Day-In Day-Out», «87 And Cry» og «Time Will Crawl».

Soundet er relativt rocka, der Alomar og Peter Frampton står for glimrende gitarer, og det hele er godt produsert. Når det gjelder settet består det blant annet av mye fra Bowies åttitallskatalog, hvilket betyr solide versjoner av blant andre «Absolute Beginners», «Loving The Alien» – som virkelig kommer til sin rett her – «Blue Jean», og ikke minst «China Girl» og «Let’s Dance».

I tillegg til et band som yter musikken all mulig rettferdighet, er det også solide koringer, hvilket i aller høyeste grad er med på å gjøre dette til en sterk konsert. Bowie selv leverer også varene, så det er lite å utsette på denne liveskiva. Når det graves litt dypere for å finne frem «All The Madmen» og «Big Brother», og klassikere som «Rebel Rebel», «Fashion», «Heroes», og en gitarorgie av en «The Jean Genie» også er på plass, er dette et godt David Bowie-show, som for øvrig avsluttes med en ypperlig «Modern Love».

«Dance» er en samling, eksklusiv for «Loving The Alien (1983-1988)», av et utvalg 12″-mikser. Dessverre er dette altså ikke et komplett bilde av Bowies forlenga remikser fra denne perioden, men gjennom 12 spor får vi i alle fall en del godt.

Fra «Let’s Dance» ble kun «Shake It» gitt denne behandlinga, og den forlenga versjonen av låta fungerer godt, uten å gå for langt vekk fra albumversjonen. Også «Blue Jean (Extended Dance Mix)» gjør seg bra, der det igjen beholdes mye fra originalen. Det er da også nettopp når det ikke rotes alt for mye med den opprinnelige låta slike ting gjerne sitter best, og på åttitallet klarte ofte artistene/remikserne å holde seg på matta.

«Dancing With The Big Boys (Extended Dance Mix)» strekker det ganske så langt, og nå drar låta seg over sju minutter, men til tross for at dette er langt unna den opprinnelige versjonen fungerer denne småville miksen greit. «Tonight (Vocal Dance Mix)» gjør seg bra i all sin munterhet, der det oser sommer og sol.

«Loving The Alien (Extended Dub Version)» blir dynamisk og god, der det helt neddempa plutselig brytes opp med tyngre rytmer og et godt groove. Det groovy tar også godt over i «Tumble And Twirl (Extended Dance Mix)», og her er det enkelt å se for seg et dansegulv fylt med svette mennesker, mens bassen drar ut på tur.

Også «Labyrinth»-låta «Underground» ble sluppet som singel, og her drar en vellykka remiks denne opp mot åtte minutter. Alternative mikser av fire låter fra «Never Let Me Down» avslutter disken, og «Day-In Day-Out (Groucho Mix)» er helt grei, «Never Let Me Down (Dub/Acapella)» fungerer på sin side med det maskinelle preget som tilføres, mens «Time Will Crawl (Dance Crew Mix)» er ypperlig, der det igjen er et godt groove.

Som i de foregående boksene er det samla opp singelversjoner og låter som ikke er å finne på Bowies ordinære studioalbum, og denne gangen har det ført til dobbel-CD-en «Re:Call 4». Her blir materialet igjen presentert kronologisk, og dermed begynner det med nedkorta versjoner av tre fenomenale singler fra «Let’s Dance». Denne typen singelmikser er greie nok, men det er selvfølgelig mer interessant å få samla annet materiale.

«This Is Not America», gjort i fellesskap med Pat Metheny Group til filmen «The Falcon And The Snowman», er en fin ballade. Mer filmmusikk dukker også opp etter hvert, og Davids tre bidrag til «Absolute Beginners» er dermed selvfølgelig inkludert. Tittelsporet kommer her i sine fulle åtte minutter, og dette er gode greier. Også «That’s Motivation» er et ganske godt spor fra filmen, mens «Volare» mest blir en småmorsom kuriositet.

David Bowies vokalbidrag fra «Labyrinth» har funnet veien til «Re:Call 4», men deler av dette materialet bærer nok preg av å være nettopp filmmusikk. «Underground», og balladen «As The World Falls Down» fungerer uansett bra på egenhånd, selv om dette ikke er Bowie på sitt absolutt ypperste. En siste filmlåt er tittelsporet fra «When The Wind Blows», og dette er nok et spor som bærer preg av at Erdal Kizilçay nok ikke var riktig mann å samarbeide med.

Diverse singelversjoner fra både «Tonight» og «Never Let Me Down» er selvfølgelig også å finne her, og tillegg er de nedkorta LP-versjonene av seks «Never Let Me Down»-låter inkludert. Dette blir nok litt nerdestoff, men det er også noen flere innspillinger her som ikke var inkludert på noen album.

Live Aid-samarbeidet med Mick Jagger, «Dancing In The Street», er godt, og kommer her i sin korteste versjon. Videre er det singel-b-sidene «Julia», og «Girls» – originalt gjort av Tina Turner – der førstnevnte er en uptempo og trivelig sak, mens sistnevnte er innledningsvis neddempa og stemningsfull, før den bygger seg opp. Begge er gode nok til at de godt kunne vært inkludert på «Never Let Me Down».

Boksen avsluttes med «Tonight» og «Let’s Dance», henta fra Tina Turners livealbum «Tina Live In Europe», og dermed får vi oppleve de to legendene i duetter også på scena. Dette er gode versjoner, og en grei måte å avslutte historien om David Bowies åttitallskarriere på.

Jan Dahle

Reklamer
Den kommersielle toppen