Overbevisende


Joe Bonamassa
Oslo Spektrum
28/9-2018

Joe Bonamassa er en av de definitivt største blant den yngre generasjonen blues-gitarister, og siden debuten i 2000 har mannen gradvis bygd sin popularitet gjennom et liv på veien. Dette har gjort 41-åringen til en riktig god liveartist, hvilket han skal bevise i Oslo Spektrum.

Joe Bonamassa åpner kveldens to timer lange seanse med et knippe låter fra den rykende ferske «Redemption», og backa av et solid band, inkludert kordamer og blåsere, legger han ut på ei allsidig blues-reise. «King Bee Shakedown» er først ut, og det blir fort klart at gitarist Bonamassa mener alvor, der han i soloen finner frem sliden.

Joe gjemmer seg bak solbrillene, og fremstår mer som en mann som spiller for seg selv, enn som en gitarist som spiller til publikum. Han beveger seg riktignok en del, og finner stadig frem til scenekanten, men kommunikasjon med salen er det lite av. Etter en time tar så Bonamassa av seg brillene for et øyeblikk, ønsker de 5122 publikummerne velkommen, og introduserer bandet. Ellers handler dette kun om musikk, og ikke minst Joes gitar.

Trommis Anton Fig sparker i gang «Evil Mama» med en intro lånt fra Led Zeppelins «Rock And Roll», og deretter groover det godt der Fig og bassist Michael Rhodes legger fundamentet tangentist Reese Wynans etter hvert kan legge sin Hammond-solo over. Bonamassa byr på sin side på en rivende solo. Kvelden handler da også mye om solospill, og enkelte vil sikkert (feilaktig) hevde at det kan bli for mye.

Hovedpersonen skal nemlig virkelig levere med sine soloer utover i konserten, og hver låt løftes med nettopp dette elementet. Det tar da også seriøst av med «Just ‘Cos You Can Don’t Mean You Should», som drar tankene mot den bluesen Gary Moore drev med på sine to første blues-plater. Det roes så litt mer ned med «Self-Inflicted Wounds», der korist Jade MacRae slipper til med et «The Great Gig In The Sky»-aktig parti.

Som blues-artister flest er ikke Joe Bonamassa redd for å spille noen coverlåter. Først ut blant disse er «Don’t Lie To Me» – gjort av blant andre Albert King – der Fig legger et kult rytmegrunnlag, litt i retning av en type Simon Phillips kan finne på å gjøre. Samtidig slipper trompetist Lee Thornburg til med en solo, mens Wynans utfolder seg litt ekstra på pianoet. Når disse gutta er ferdig med sitt gjør Joe igjen en overbevisende solo. Selv om hovedpersonen dominerer slipper han altså like fullt til sine medmusikanter. Her er det plass til alle.

Tempoet øker noe i John Mayalls «Little Girl», og senere i settet hentes B.B. Kings «Nobody Loves Me But My Mother» frem. Begge disse sitter godt mellom Bonamassas originaler, som for øvrig presenteres i omvent kronologi. Mannen jobber seg altså gradvis bakover i tid, og andre sekvens med eget materiale blir to låter fra «Blues Of Desperation».

Dermed får vi en småseig «No Place For The Lonely», og en i utgangspunktet roligere «How Deep This River Runs». Sistnevnte får etter hvert en jam-følelse, der Bonamassa og Rhodes står midt på scena, og tydelig spiller mot hverandre. Dette blir nok et høydepunkt.

På veien tilbake til fortiden svinger Joe innom «Dust Bowl» i form av «Slow Train», der et godt groove krydres med delt vokal mellom Joe, koristene Juanita Tippins og Jade MacRae, og saksofonist Paulie Cerra. «Last Kiss», fra 2009s «The Ballad Of John Henry», byr på sin side på et rett frem driv, der Fig slår stødig og monotont, og igjen dras det hele ut i en glimrende jam, med flere solopartier etter hvert som låta skrider frem.

Wynans legger honky tonk-piano innledningsvis i Led Zeppelins «Boogie With Stu», og dette er i det hele tatt ei låt der tangentisten skal få vist frem pianoferdighetene. Samtidig blir det plass til saksofonsolo, og selvfølgelig mengder med gitarer. Dette fungerer, men Bonamassa har et enda sterkere Led Zeppelin-kort i ermet.

Hovedsettet avsluttes nemlig med «How Many More Times», der Fig etter hvert får litt ekstra spillerom, og kan leke seg med noen John Bonham-brekk. Bonamassa slenger igjen ut heftige soloer, og finner også tiden inne for å ta den ned med litt fingerplukking underveis, mens det etter hvert rockes hardt, og bandet jammer av gårde. Dette er en seriøst heftig finale.

Som eneste ekstranummer velger Joe å roe det litt ned igjen, med et tilbakeblikk til tidlig 2000-tall i form av «Mountain Time». Dermed får gitaristen vist sine litt følsomme sider – hvilket han har gjort ved flere anledninger i kveld – før det igjen rockes opp. Med det er det over, og der Joe Bonamassa ofte ikke blir mer enn helt grei i studiosammenheng, har han i kveld overbevist denne skribenten som konsertartist.

Jan Dahle

Reklamer
Overbevisende