Nazareth «Loud & Proud! – The Box Set»
BMG

Når skotske Nazareth nå kan feire 50 år som band – riktignok med kun bassist Pete Agnew igjen fra originalbesetningen – markeres dette med å slippe den ultimate boksen. Denne består av bandets komplette offisielle katalog. Det betyr at 23 studioplater og to livealbum er pakka ned i boksen på CD, og videre er det seks disker med singellåter, mer eller mindre sjeldne opptak, og tidligere uutgitte innspillinger. Som om dette ikke er nok er det også både LP-er og vinylsingler i «Loud & Proud! – The Box Set».

Nazareth albumdebuterte med sin selvtitulerte plate høsten 1971, og fra første stund med den innledende «Witchdoctor Woman» viser bandet seg som relativt hardtslående for sin tid. Det låter litt vel røft, noe David Batchelors produksjon må ta skylda for, men samtidig slipper gitarist Manny Charlton til med en rå solo.

Singelen «Dear John» byr på sin side på fremtredende piano fra Pete Wingfield, men det er fortsatt opplagt at det produksjonsmessige kunne vært bedre. Med orkestrering i «Red Light Lady» blir det også noe kaotisk, så det er mye som blir litt halvveis her. Da fungerer det bedre med den seige «Fat Man», mens «Country Girl» er en ikke helt vellykka country-ballade med B.J. Cole som gjest på slide.

En annen singellåt er en sju minutters cover av Bonnie Dobsons «Morning Dew», som bygger seg opp på godt vis, og blir et platehøydepunkt. «Empty Arms, Empty Heart» fremviser bandet fra en mer proga side, med gode koringer, og «I Had A Dream» er en grei helt neddempa ballade med bassist Pete Agnew bak mikrofonen. Det er uansett Dan McCaffertys stemme som i disse tidlige dager er bandets sterkeste kort. Alt i alt viser «Nazareth» at bandet har noe på gang, men kvartetten er ikke på noen måte i mål.

Med Roy Thomas Baker – som på denne tiden er relativt fersk i produsentstolen – bak spakene legger Nazareth seg på ei relativt snill linje med «Exercises», og det innledes da også akustisk og orkestrert med «I Will Not Be Led». Det fortsetter ganske popa på melodisiden med «Cat’s Eye, Apple Pie», samtidig som munnspillet tilfører blues-elementer. Den harde rocken fra deler av debuten er med andre ord ganske fraværende, mens akustiske gitarer får en mer dominerende rolle på skiva.

«In My Time» er en akustisk ballade, men det rocker noe mer i «Woke Up This Morning», selv om bluesen fortsatt er nærværende. Dette høres uansett ut som et band som ikke helt har funnet identiteten sin, der det sklir rett over i akustiske gitarer i «Called Her Name». Et muntert uttrykk tar over når tiden er inne for «Fool About You», og denne gladlåta er riktig så trivelig.

Låtene er også relativt korte på «Exercises», men den gode balladen «Madelaine» drar seg opp mot seks minutter. Gutta avslutter et ujevnt album med litt skotsk historie i form av «1692 (Glencoe Massacre)», hvilket byr på et dramatisk uttrykk med strykere og trommer i fokus.

Når tittelsporet på «Razamanaz» innleder Nazareths tredje album, har det tidligere famlende bandet på mange måter funnet formelen. Med Deep Purple-bassist Roger Glover på laget som produsent styres bandet nå inn i en mer direkte hardrock-retning, og Manny Charlton får mengder med spillerom med den elektriske gitaren, noe det ypperlige tittelsporet viser.

Kvartetten følger på med to coverlåter i form av Leon Russells «Alcatraz» og Woody Guthries «Vigilante Man», der førstnevnte rocker bra, mens sistnevnte bygger seg forsiktig opp fra stillferdig blues til det mer rocka. Det er mulig coverlåtene hinter om mangel på eget materiale, og det faktum at gutta har tatt med seg «Woke Up This Morning» fra «Exercises» kan også tyde på det, men vi får en betydelig bedre versjon av låta denne gangen. Det er tydelig at Glover var rett mann på produsentkrakken.

Trommis Darrell Sweet holder «Night Woman» gående med et annerledes rytmemønster, og denne er blant flere fulltreffere på plata. Nazareth har i det hele tatt løfta seg fra det ubestemte og småforvirra bandet på de to første platene, og har nå blitt et glimrende hardrock-band med tydelige blues-elementer. Dette gjør seg utslag i at Charlton til tider plukker frem sliden, slik han gjør på ypperlig vis i «Bad, Bad Boy».

«Too Bad, Too Sad» er rett i trynet, mens den avsluttende «Broken Down Angel» er «Razamanaz» på sitt mest melodiske. Med det er det også bare å konkludere med at Nazareth har funnet sitt musikalske uttrykk, og med det også etter hvert sin plass i rockehistorien.

Det er ingen grunn til å forandre på suksessformelen når Nazareth med «Loud’n Proud» slipper sitt andre album i 1973, så her er det fortsatt hardrock produsert av Roger Glover som gjelder. «Go Down Fighting» understreker da også hvor landet ligger når den rocker i gang plata med flere velkjente elementer fra forgjengeren.

Plata som en helhet er nok ikke like sterk som «Razamanaz», men også denne gangen treffer bandet veldig bra der det rockes energisk med «Not Faking It», og det melodiske drivet i «Turn On Your Receiver» er solid. Det groover med et visst tempo i «Free Wheeler», noe som resulterer i en platetopp.

Også denne gangen går bandet ut på lånemarkedet, og finner først Little Feats «Teenage Nervous Breakdown», som blir helt godkjent. Joni Mitchells «This Flight Tonight» blir uansett mer interessant, og den tunge ni minutter lange småsære versjonen av Bob Dylans «The Ballad Of Hollis Brown» er en god finale på skiva.

Med «Rampant» avsluttes samarbeidet med Glover, der den gode rockeren «Silver Dollar Forger (Parts 1 & 2)» åpner ballet. Produksjonen er god, med Charltons gitarer som slår deg rett i trynet, og med McCaffertys stemme i front.

Jon Lord stikker innom studioet i Montreux for å legge tangenter på den spretne «Glad When You’re Gone» – der også koristene som inkluderer Vicki Brown er fremtredende – og på den sterke riffrockeren «Shanghai’d In Shanghai».

På balladefronten er «Loved And Lost» god, mens roliglåta «Sunshine» bringer den akustiske gitaren tilbake for fullt på strålende vis. «Jet Lag» er platas jamaktige blues-flørt, og «Light My Way» er på sin side en småpsykedelisk utflukt som faller litt igjennom. «Rampant» er altså variert, og det avsluttes ypperlig med en røff versjon av «Shapes Of Things» – gjort av blant andre The Yardbirds, og senere Gary Moore – som limes sammen med bandets egen «Space Safari». «Rampant» er for øvrig også blant LP-ene i boksen, og da som picture disc.

Manny Charlton har tatt kontroll i studioet når Nazareth spiller inn «Hair Of The Dog», og straks man hører tittelkuttet blir det opplagt at bandets gitarist var moden for å overta Roger Glovers jobb. Resultatet ble blant annet et klassisk tittelspor, og bandets bestselgende album.

Det er småseigt i den riffbasert «Miss Misery», og dette er så klassisk tungrock som man kan få. Randy Newman-coveren «Guilty» tar den så helt ned, med en godkjent ballade. Amerikanerne valgte å bytte ut denne med «Love Hurts», men her beholdes altså den opprinnelige låtlista hvilket er helt greit, selv om «Guilty» ikke matcher storhiten.

Bandets tøffere side opprettholdes ellers utover på plata med «Changin’ Times», og en cover av den Nils Lofgren-skrevne «Beggars Day», som for øvrig sklir rett over i den gode instrumentalen «Rose In The Heather». Charlton får bra med plass i den riktig gode «Whiskey Drinkin’ Woman», og den avsluttende «Please Don’t Judas Me» er platas episke verk med nesten ti minutters spilletid. Med det er også et høydepunkt i Nazareths albumdiskografi skapt.

Den firedelte «Telegram» innleder «Close Enough For Rock’n Roll», og her utforsker bandet det litt progressive uttrykket, med utstrakt bruk av piano. Samtidig har Charlton igjen produsert frem mengder med gitarer. Platas lengste spor følges så av det korteste, den instrumentale, akustiske balladen «Vicki». Kontrastene er dermed store innledningsvis.

Det akustiske og elektriske kombineres i «Homesick Again», og selv en rocker som «Vancouver Shakedown» er relativt snill i uttrykket. Det er i det hele tatt et mindre hardtslående Nazareth som åpenbarer seg igjen nå på våren 1976, og i «Born Under The Wrong Sign» er det et nesten funky groove å spore, mens det i den melodiøse «Carry Out Feelings» er elementer fra reggae.

Det rocker uansett litt, og «Loretta» er et eksempel på det, og tempoet økes i «Lift The Lid». Det blir uansett ikke så rett i trynet som på bandets fire foregående album, men «Close Enough For Rock’n Roll» – som sånn sett er en litt beskrivende tittel – er likevel et godt album.

Når Nazareth slipper «Play’n The Game» er det album nummer to i 1976, og igjen kan det tyde på at tidspresset har vært stort der hele fire av ni spor er coverlåter. Det åpner uansett godt med den seige «Somebody To Roll», der bandet altså velger en mindre energisk innledning på plata. Igjen er det i det hele tatt et album med litt mykere kanter som gjelder.

Den første av coverne følger når et midtempo uttrykk opprettholdes med Alvin Robinson-coveren «Down Home Girl», og dette er bra, med herlig gitartraktering underveis. Videre er en covertroika på siste halvdel av plata, der en seig versjon av Joe Tex’ «I Want To Do Everything For You» gjør seg godt, og The Drifters’ «I Don’t Want To Go On Without You» blir en grei ballade.

«Flying» faller noe gjennom, der den blir verken fugl eller fisk, men har noe balladeaktig over seg. Da fungerer det betydelig bedre med funk-bass i det groovy høydepunktet «Waiting For The Man», der McCafferty ligger småsnerrende i front. Den hardere rockeren «Born To Love» sitter helt greit i øregangene, og det samme gjelder når den avsluttende «L.A. Girls» tilfører rock’n roll, men «Play’n The Game» blir litt ujevn.

Et mer aggressivt sound, kombinert med melodiske gitarelementer, slår igjen mot lytteren når tittelsporet innleder «Expect No Mercy». Produksjonen tilfører råskap, og selv et mindre gitartungt kutt som «Gone Dead Train» byr på et relativt røft lydbilde, mens «Kentucky Fried Blues» har et hissig gitarsound, der riffet driver låta.

«Shot Me Down» er glimrende melodiføring, mens bandets hardere side igjen dukker opp i form av «Revenge Is Sweet». Sistnevnte uten at vi har med Nazareth på sitt beste å gjøre, og det er nok ingen tvil om at den rå produksjonen hemmer noe av materialet på «Expect No Mercy». Det fungerer likevel greit, og det er utvilsomt et band som har tatt et skritt tilbake mot sitt hardere sound vi opplever her.

Dermed får vi litt tempo i den gode «Gimme What’s Mine», men «Busted» byr derimot på seig blues, så det er igjen variasjon innenfor Nazareth-uttrykket. Dette understrekes med tydelige country-inspirasjoner i den melodiøse og trivelige «Place In Your Heart».

Før «Expect No Mercy» gjorde Nazareth et annet album, som tidligere har vært utgitt som bonusmaterialet på en CD-versjon av «Expect No Mercy», men som i denne boksen er lagt med på LP. Tittelen plata har fått er enkelt og greit «Expect No Mercy (Original Version)», men uten plata tittelspor ville nok den originale tittelen vært en annen.

Dette betyr uansett at vi får alternative versjoner av fem av platas kutt – deriblant en klart bedre «Revenge Is Sweet», «Shot Me Down», og en «banjoversjon» av «Gone Dead Train» – og fem låter som ikke ble med videre til det ferdige albumet. «Kentucky Fried Blues» har tatt plass som åpningsspor, og dermed er den alternative reisa i gang.

Noen av låtene som ikke kom med på «Expect No Mercy» ble brukt som singel-b-sider, og den gode gitardrevne «Greens» er blant disse. Her snakker vi om ei låt som overgår det meste på det ferdige albumet, men «Life Of A Dog» er langt fra like sterk. Det er altså litt opp og ned her, akkurat som på det den gang utgitte albumet. «Desolation Road» er bra, men balladen «Moonlight Eyes», som skulle dukke opp igjen fire år senere, blir mindre god.

Der Nazareth har vært litt famlende på de foregående platene, har bandet virkelig funnet tilbake til hardrock-formelen med «No Mean City». Ny mann på laget er for øvrig The Sensational Alex Harvey Bands Zal Cleminson, og med det har kvartetten blitt til en kvintett med to gitarister. Dette tilfører energi, noe som understrekes allerede i åpningssporet, «Just To Get Into It».

Det er uansett mer moderate låter også på «No Mean City», og den første dukker opp allerede som andre spor. Singlene «May The Sunshine» og «Whatever You Want Babe» byr på det halvakustiske og melodiske. Helt akustisk blir det innledningsvis i den fine «Star», før bandet kommer inn og med det skaper en power ballade.

«Simple Solution» og «What’s In It For Me» er bra på rockefronten, mens «Claim To Fame» er tung, og det er et godt driv i albumfinalen «No Mean City (Parts 1 & 2)». Det spruter nå mer av Manny Charltons produksjon igjen, og med det har Nazareth gjort sitt beste album siden «Hair Of The Dog».

Når Nazareth entrer åttitallet er det med et mer kommersielt sound, der Jeff Baxter styrer spakene i studioet under innspillinga av «Malice In Wonderland». Dette merkes når den popa «Holiday» innleder plata, men til tross for det snillere soundet fungerer dette bra. Det fortsetter i samme gata med «Showdown At The Border», og akustiske gitarer mikses stadig med elgitarene utover på plata, slik som i den fengende «Ship Of Dreams».

Resultatet er godt, men for de som likte Nazareths hardere rock kan nok albumet ha vært skuffelse. Baxter har uansett leda bandet til å gjøre et helhetlig album, selv om det også her selvfølgelig er variasjon i form av spriket mellom balladene «Fallen Angel» og «Heart’s Grown Cold» – med fremtredende damekor – og de mer rocka «Turning A New Leaf», og «Talkin’ ‘Bout Love», med perkusjon fra Paulina Da Costa.

Relativt annerledes i Nazareth-sammenheng blir det når Alan Estes’ vibrafon entrer lydbildet i «Fast Cars», og når gutta plutselig legger over til reggae-takter i den ellers rocka «Big Boy», som videre byr på saksofonsolo. Sånn sett er variasjonen god, men altså uten at plata mister den røde tråden. Samtidig krydres lydbildet underveis med keyboards og strykere, hvilket i ettertid helt klart må sees på som et skritt inn i det nye tiåret.

Jeff Baxter sitter fortsatt ved roret når rock’n roll, med fremtredende piano, i form av «Dressed To Kill» åpner «The Fool Circle». Dette er ei god låt, som hinter i retning av bandets røtter, men med den påfølgende «Another Year» velger bandet – som nå for øvrig er tilbake til den opprinnelige kvartetten – å eksperimentere med et annerledes melodisk uttrykk.

Balladen «Moonlight Eyes» hentes frem igjen, og denne innspillinga fungerer betydelig bedre enn versjonen fra det i sin tid vraka «Expect No Mercy»-albumet. Ellers er soundet på et spor som «Pop The Silo» hardere i kantene enn materialet på forgjengeren, selv om instrumenteringa på mange måter er den samme, med kombinerte elektriske og akustiske gitarer. Den samme formelen finner vi for øvrig i «Every Young Man’s Dream», mens «Little Part Of You» er uptempo og styrt av de elektriske gitarene.

Den lille reggae-flørten fra «Big Boy» videreføres så til nærmest ren reggae i form av «Let Me Be Your Leader», og med det ligger Nazareth igjen i et utfordrende terreng for en del av fansen. Det låter uansett godt, og lydbildet er bra, hvilket også er tilfelle når den melodiøse «We Are The People» følger. At mye av rockesiden ved Nazareth er børsta bort kan man dermed leve med hvis man har et litt åpent sinn, for «The Fool Circle» er et godt album, selv om man undres over at det er lagt på en konsertversjon av J.J. Cales «Cocaine».

«‘Snaz», eller «It’s Naz», alt etter hva man velger å kalle albumet, er Nazareths første liveplate, og opptaket er gjort i Vancouver i 1981. Bandet har nå rekruttert gitarist Billy Rankin og tangentist John Locke, og dette, sammen med produsent John Punters lydmessige bidrag, har resultert i ei konsertskive som låter veldig bra.

Dermed byr plata på glimrende versjoner av klassikere som «Razamanaz» og «Hair Of The Dog». Videre er det blant annet herlige utgaver av «I Want To Do Everything For You», «Holiday» – som rocker betydelig mer live enn i studioet – og «Expect No Mercy», og et godt og rolig øyeblikk som «Heart’s Grown Cold». Det mer eksperimentelle materialet av typen «Big Boy» og «Let Me Be Your Leader» fremstår fortsatt som litt annerledes, men sklir likevel godt inn i helheten.

«Love Hurts» blir et naturlig høydepunkt, og gutta slenger også inn noen ekstra coverlåter med hell. Rick Dankos «Java Blues» gir god plass til Lockes rock’n roll-piano, og ZZ Tops «Tush» sitter også bra som en konsertavslutning. Dermed har Nazareth også levert et suverent livealbum. Det hele krydres så med to studiospor i form av «Juicy Lucy», og en nyinnspilling av «Morning Dew». Begge viser bandet fra en ganske frisk side.

«2XS» er det eneste fulle studioalbumet gjort av sekstetten Nazareth, og det er fortsatt John Punter som produserer. Sånn sett er laget det samme som gjorde «‘Snaz», og musikalsk åpner det ganske popa med førstesingelen «Love Leads To Madness». Dermed videreføres deler av soundet fra bandets to foregående plater, og dette er altså riktig så fengende og fint.

Tempoet øker betraktelig med «Boys In The Band», men råskapen og fandenivoldskheten fra syttitallet er like fullt fraværende. Gutta rocker uansett brukbart, og med «Gatecrash» blir det helt grei akustisk rock’n roll. Den for albumet litt røffere «Back To The Trenches» blir på sin side litt halvveis, og «2XS» er i det hele tatt ei skive som tidvis er litt svak.

Igjen lekes det også litt med reggae, men «You Love Another» holder ikke mål på det feltet. Da fungerer det bedre med mer popa rock i form av «Games», og balladen «Dream On» er absolutt godkjent. På siste del av plata faller det så noe over i anonymiteten, men «Take The Rap» er en relativt god rocker.

Med John Locke ute av bandet er Nazareth redusert til en kvintett, der gitarist Manny Charlton igjen har tatt ledelsen i studioet når «Sound Elixir» slippes sommeren 1983. Produksjonsmessig låter det i dag litt datert der «All Nite Radio» åpner plata uten noen gang helt å ta av. Låtmessig fungerer det hakket bedre med den påfølgende «Milk And Honey», men Nazareth fremstår likevel som et band som har mista gnisten.

I det tredje sporet», «Whippin’ Boy», dukker så plutselig elgitaren opp med et riff, og nå blir det straks bedre. Et midtempo groove gjør seg godt, og det svinger igjen av Nazareth. «Rags To Riches» byr også på det litt mer rocka uttrykket, og det er i denne typen låter bandet er på sitt beste på «Sound Elixir». Den akustiske «Rain On The Window» er uptempo og fengende, mens «Backroom Boys» har et muntert driv, og «Where Are You Now» er en ballade. Dette er også relativt bra, men soundet er fortsatt lite rocka der fuzz-boksen forblir frakobla.

Det er i det hele tatt et ganske så nedstrippa og snilt uttrykk på det meste av «Sound Elixir», for eksempel med country-elementer i «Local Still». Selv om det ikke spruter mye av materialet fungerer det likevel tidvis bra, slik som i «I Ran». Det blir uansett ujevnt, og det er ingen tvil om at man savner det mer hardtslående Nazareth.

Nazareth er tilbake til den originale kvartetten når tiden er inne for «The Catch», og med John Eden bak spakene rocker bandet til tider noe mer igjen. Det åpner uansett med snill åttitallsrock når «Party Down» innleder albumet, men nå blir det plass til litt småheftig soloarbeid fra Charlton. McCafferty «spytter» på sin side mer inn i mikrofonen igjen i «Last Exit Brooklyn».

Bandet opprettholder også det litt popa preget fra foregående plater med den catchy «Moondance», mens balladen «Love Of Freedom» byr på et mer dramatisk uttrykk basert rundt trommis Darrell Sweets rytmer, krydra med Charltons melodiske solo, og skotske elementer. Dette er flott. Det rockes så brukbart i «This Month’s Messiah» og «Sweetheart Tree».

Nå låner Nazareth også et par låter igjen, og gutta rocker opp The Rolling Stones’ suverene «Ruby Tuesday» med et visst hell, mens Carole Kings «Road To Nowhere» er en god avslutning på ei skive som er en opptur for Nazareth.

«Cinema» byr på et litt massivt uttrykk når tittelsporet innleder Nazareths 16. studioplate, og trommesoundet tilfører tyngde. Samtidig får strykere litt plass innimellom gitarene på dette sporet, som er det eneste på plata som Charlton har produsert. Det hele blir så straks luftigere når «Juliet» følger, selv om trommene på sin måte fortsetter å være i førersetet i Eddie Delanas produksjon, som sitter veldig forankra i sin tid.

Så langt har det fungert på låtsiden, men «Just Another Heartache» og balladen «A Veteran’s Song» viser at Nazareth er litt opp og ned for tiden. Det er videre energi i «Other Side Of You», men produksjonen yter nok ikke det harde rockebandet Nazareth full rettferdighet. Da fungerer det bedre i «Salty Salty», med en litt mer aggressiv McCafferty i front.

Det er godkjent driv i «Hit The Fan» og «One From The Heart», og dette er spor som sitter ganske godt, og som understreker at Nazareth fortsatt kan være et bra rockeband. Den groovy «White Boy» gjør seg også, så til tross for litt ujevnhet leverer Nazareth et godkjent album.

Når åttitallet er på hell slipper Nazareth «Snakes’n Ladders», og den bluesa slidegitaren er tilbake i den midtempo «We Are Animals» som åpner plata. Videre blir det gitardominert i «Lady Luck», og dette er veldig bra. Produksjonsmessig har Joey Balin også løfta bandet fra de siste par platene, og det hele er mer rocka i uttrykket igjen.

Det følger likevel også låter som er noe mindre rocka i form av blant andre Tim Hardin-coveren «Hang On To A Dream», men også denne holder god standard. Når vi er inne på platas coverlåter skal det sies at bandet også gjør en god versjon av Erma Franklins «Piece Of My Heart». Videre avslutter en stillferdig «Helpless» – originalt av Crosby, Stills, Nash & Young – albumet på fint vis.

Kombinasjonen av perkusjon og dominerende gitarer i «Trouble» gjør seg også godt, og det er ingen tvil om at på det arrangementsmessige plan er det sterkere enn på lenge. Samtidig er altså gitarene mer fremtredende igjen. Relativt hardtslående blir det også med «Girls», så energien er tilstede. Dermed avslutter Nazareth tiåret på en ganske overbevisende måte.

Nazareths produktivitet går ned på nittitallet, men bandet er på plass i det nye tiåret allerede i 1991 med «No Jive». Med Manny Charlton ute av orkesteret har Billy Rankin returnert for å være bandets eneste mann på seks strenger, og samtidig produserer kvartetten plata selv. Resultatet er ei godkjent skive.

«Hire And Fire» er god og riffbasert, og den seigere «Do You Wanna Play House» er også grei. Dette er uansett ikke kvartetten på sitt ypperste låtmessig sett, men vi snakker om at hardrock-bandet Nazareth til tider er tilstedeværende for fullt. Dette understrekes blant annet med høyt tempo i «Right Between The Eyes», tyngde i «Lap Of Luxury», og den ganske energiske «Thinkin’ Man’s Nightmare», med godt driv i slidespillet.

På den roligere siden er «Every Time It Rains» brukbar, mens den korte akustisk snutten «The Rowan Tree» er riktig flott. Denne leder inn i den melodiøse «Tell Me That You Love Me», som er platas pop-refreng.

I 1994 slipper Nazareth «Move Me», og nå er Billy Rankin bandets hovedlåtskriver, mens kvartetten produserer i fellesskap med Tony Taverner. Umiddelbart fører dette til et band som slår deg rett i trynet når «Let Me Be Your Dog» åpner ballet, og gutta følger på med «Can’t Shake Those Shakes» og «Crack Me Up».

Det vi hører er det råeste Nazareth har levert siden syttitallet, men etter denne åpningstroikaen roes det ned med albumets tittelspor, som er en god ballade. Skiva handler uansett i all hovedsak om et band som rocker hardt, og «Steamroller» ruller av gårde med et energisk AC/DC-aktig driv. «Stand By Your Beds» byr videre på Nazareths seigere blues-variant, mens «Demon Alcohol» er litt mer melodiøs, så selv om bandet er forholdsvis kompromissløst på «Move Me» er det rom for variasjon.

«You Had It Comin'» er god midtempo Nazareth, mens de avsluttende «Bring It On Home To Mama» og «Burning Down» er henholdsvis uptempo og rytmebasert, og en ballade som runder det hele fint av. Med det har Nazareth levert den hardrock-skiva en del fans nok har etterlyst i en årrekke.

Det tredje og siste Nazareth-albumet på nittitallet er «Boogaloo», der ny gitarist er Jimmy Murrison, og bandet i tillegg er utvida med tangentist Ronnie Leahy. I tillegg gjester fremtidig Nazareth-trommis Lee Agnew på perkusjon, mens Mike Ging bistår på produksjonssiden.

Det rocker fortsatt av Nazareth, og «Cheerleader» er et energisk spor, der også Leahys piano er et vesentlig element. Videre krydres det med blåsere i «Loverman» og «God Save The South». Det er uansett ikke helt den samme råskapen å spore som på «Move Me», men «Boogaloo» er ei jevnt god og helhetlig plate, selv om de store toppene uteblir.

Det svinger av «Open Up Woman» – der Murrison også får vist seg godt frem som sologitarist – «Nothing So Good» er litt seigere, mens «Party In The Kremlin» er ei spretten gladlåt, og «Robber And The Roadie» er rett frem rock’n roll med godt driv. Platas ballade, «May Heaven Keep You», setter punktum for nittitallet, og samtidig blir dette et farvel med trommis Darrell Sweet, som døde i 1999.

Nazareths andre liveplate ble spilt inn i Glasgow i 2001, og sluppet det påfølgende året. Pete Agnews sønn, Lee, har nå kommet inn på trommer, og bandet låter bra i det nye årtusenet. Det kunne nok likevel gjerne vært et litt råere sound enn det produsent Dan Priest har skrudd frem.

Det blir uansett bevist allerede innledningsvis at nytt og gammelt materiale kan kombineres med hell når «Razamanaz» følger «Light Comes Down», men gutta matcher ikke «‘Snaz» med «Homecoming». Det er likevel trivelig med «Miss Misery», som inkluderer en snutt «Please Don’t Judas Me», «Dream On», og bandets på denne tiden ferskeste låt, «Walk By Yourself».

Kombinasjonen av piano og slidegitar i «Bad, Bad Boy» er god, og tangentist Ronnie Leahy får litt ekstra plass i spotlighten under balladen «Heart’s Grown Cold». Allsangen skaper den rette livestemningen i «Broken Down Angel», mens klassikerne «Hair Of The Dog» og «Love Hurts» selvfølgelig ikke kan feile i konsertsammenheng.

Når Nazareth i 2008 slipper «The Newz» har det gått ti år siden forrige studioplate, og Ronnie Leahy har sagt takk for seg. Bandet er ellers det samme som spilte inn «Homecoming», mens Yann Rouiller produserer dem til et mer moderne sound, som er småhardt i kantene.

Det åpner da også ganske rett i trynet med «Goin’ Loco», før det blir små country-elementer i «Day At The Beach». Det skal sies at produksjonen ikke er ideell, og samtidig er nok låtmaterialet av det litt anonyme slaget. Dermed blir ikke «The Newz» den helt store begivenheten. Det fungerer likevel greit med «Liar», den groovy «Mean Street», og den roligere «Enough Love».

Et lettere spor som «See Me» sitter bra, og det produksjonsmessige gjør seg bedre på ei slik
akustisk låt. Dermed kommer også balladen «Gloria» brukbart ut av dette. Som en helhet blir «The Newz» ei helt grei skive, som mangler mye av det klassiske Nazareth, men samarbeidet med Rammstein i det skjulte bonussporet «The Goblin King» er en festlig finale.

Gitarist Jimmy Murrison produserer i fellesskap med Yann Rouiller når Nazareth gjør «Big Dogz», og bandet følger på flere måter litt i samme fotspor som «The Newz» tråkka opp. Det åpner seigt med «Big Dog’s Gonna Howl», og dette fungerer, men også «Big Dogz» er litt ujevn.

Tempoet øker noe i «No Mean Monster», men de litt mer høyenergiske låtene uteblir frem til vi når «The Toast» som spor åtte. Det blir derimot tidvis veldig stillferdig i den bluesa balladen «When Jesus Comes To Save The World Again», og også «Time And Tide» tar den ganske mye ned innledningsvis, mens «Butterfly» er en brukbar ballade.

«Lifeboat» er blant spora som rocker greit, og det er bra driv i den avsluttende «Sleeptalker». Med det har Nazareth også levert ei plate som er noe bedre enn forgjengeren.

Yann Rouiller sitter fortsatt ved spakene når Nazareth i 2014 slipper sitt foreløpig siste album, «Rock’n Roll Telephone». Det åpner ganske tøft med «Boom Bang Bang», men melodimessig blir dette lite å hoppe i taket for. Igjen er for øvrig produksjonen av et slag som favoriserer de snillere låtene som den melodiske og akustiske «Back 2B4», balladen «Winter Sunlight», og den litt luftige «Long Long Time».

Platas tittelspor er også ganske bra, og «Speakeasy» er godkjent, men når det virkelig blir fart over sakene i «Punch A Hole In The Sky» faller det litt gjennom. «Not Today» er også et spor som ikke tilfører mye godt, og det samme gjelder avslutteren «God Of The Mountain». Med det er også det som nok er Nazareths svakeste skive ferdig, samtidig som en æra er over da dette ble vokalist Dan McCaffertys siste skive med bandet.

Tre CD-er som går under tittelen «Singels, EPs, B-Sides & Bonus Tracks» består av blant annet singelversjoner av albumspor som «Hair Of The Dog», «You’re The Violin», «Party Down» og «Tell Me That You Love Me». Videre finner vi en del bonusspor som opprinnelig var å finne på skiver som «Move Me» og «Big Dogz».

Det mest interessante er uansett låtene som i sin tid ikke fant veien inn på album, men som gjerne endte opp som eksklusive singelspor. Den mest kjente av disse er selvfølgelig bandets ypperlige versjon av The Everly Brothers’ «Love Hurts», men det er mye mer slikt materiale. Dette er for øvrig i all hovedsak stoff som har blitt brukt som bonuslåter på nyutgivelser av CD-ene, men det er uansett verdt å merke seg at disse tre diskene ikke er en komplett samling av ekstraspor fra diverse remaster-versjoner av skivene.

«Friends» er en tidlig b-side og en trivelig trall, mens «Spinning Top», halvballaden «Holy Roller», og «Railroad Boy» understreker at gutta hadde mer godt å by på i periodene rundt albumtoppene «Razamanaz» og «Hair Of The Dog». «My White Bicycle» er også ei god singellåt, mens «Nightingale» er en god ballade, og b-siden «Good Love» er en bra og småspretten rocker.

Over på åttitallet finner vi Nazareths bidrag til «Heavy Metal»-soundtracket, «Crazy (A Suitable Case For Treatment)», som er ganske godt, og den tyske versjonen av «Morning Dew», «Morgentau», som er en litt artig kuriositet. Videre er EP-en «Live» inkludert, men siden denne londonkonserten også finnes i en mer komplett versjon i boksen er det mer interessant med andre liveopptak som har vært brukt som b-sider.

Da finner vi helt greie innspillinger av «Woke Up This Morning» og «Bad, Bad Boy» fra 1989. De to nevnte låtene var i sin tid med på singelen «Winner On The Night», men denne sviska er definitivt ikke mye å klaske hæla i taket over. Da er b-sidene «On The Run» og «Do You Think About» fra tidligere på åttitallet bedre, og spesielt sistnevnte er ei litt hyggelig og melodisk låt.

Blant bonuslåtene som var på opprinnelige CD-utgivelser er den litt overflødige 1991-versjonen av «This Flight Tonight», og gode akustiske innspillinger av «Razamanaz», «My White Bicycle» og «This Flight Tonight», som opprinnelig var å finne på «Move Me». Blant de fem låtene fra en akustisk session i 2000 finner vi «Big Boy», «Simple Solution» og «Love Hurts», og dette OK innspillinger. «Love Hurts» er også å finne i en orkestrert versjon, som fungerer bra.

I forbindelse med slippet av «The Very Best Of Nazareth» i 2001 ble det spilt inn to låter, og disse er også med her. «Laid To Wasted» er en ikke helt overbevisende ballade, mens «Walk By Yourself» er en brukbar seig rocker. Videre finner vi Frankie Millers «Danger Danger», som ikke er all verden, og to ekstralåter fra «Rock’n Roll Telephone», men disse er heller ikke videre gode.

«Rare & Unreleased» er tre CD-er med nettopp det tittelen indikerer, og det åpner med «Storm Warning» og «Paper Sun», som er to godkjente låter fra 1972-73. Det følges på med tre tunge og gode spor innspilt for BBC i 1973, og deretter er det i hovedsak demoer fra perioden 1973 og frem til 1994 som følger.

En bunke låter som skulle ende opp på «Razamanaz» og «Loud’n Proud» fyller ut den første disken. Dette er demoinnspillinger med litt varierende lydkvalitet, men ikke verre enn at det absolutt er hørbart, og med det interessant for nerdene. Over på den andre CD-en følger demoer fra «Rampant».

«Snaefell» er et godt instrumentalt outtake fra «No Mean City», mens «Baby’s Got A Gun» er en rocka demo fra «Sound Elixir»-perioden, og fra denne tiden dukker det opp en del uutgitte låter. «Crime & Punishment» og «Blue Skies» er gode, og outtaket av ABBAs «S.O.S.» er interessant. En annen cover er «Snakes’n Ladders»-outtaket «Sunshine Of Your Love», som kler bandet godt.

Når historien er fremme ved «Boogaloo» får vi store deler av skiva i råmikser, men også en alternativ, akustisk innspilling av «Open Up Woman» er med, uten at den låter veldig bra. Seks klassiske låter nyinnspilt i 2009 avslutter så denne raritetsavdelingen, og noen av disse innspillingene er ikke så verst. Spesielt «Bad, Bad Boy» og «My White Bicycle» fungerer bra, og «Love Hurts» sitter også brukbart.

Foruten de tidligere nevnte LP-ene inneholder boksen også to doble LP-er med opptak fra BBC, og det første settet er «BBC Rock Hour – Live At Hammersmith Odeon, London – 16th March 1980». Dette er bortimot en time av bandets londonkonsert gjort i etterkant av «Malice In Wonderland», og som så ofte ellers leverer den britiske kringkasteren varene når det kommer til slikt materiale.

Vi får elleve låter der «Razamanaz» åpner seansen, før en glimrende «I Want To Do Everything For You» følger. «Showdown At The Border», «Heart’s Grown Cold» og «Big Boy» er blant låtene fra det aktuelle albumet, og disse fungerer også i konsertsammenheng. «Holiday» limes på sin side med hell sammen med «This Flight Tonight».

Utover i konserten kommer også høydepunkter som «Hair Of The Dog» og «Broken Down Angel». Dette er dermed et godt livealbum, som samlerne nok på en eller annen måte har allerede, selv om det er første gang opptaket gis ut offisielt som en helhet.

På «Turn On Your Receiver – BBC Bob Harris Sessions 1972-73» finner vi tolv spor innspilt for radioprogrammet «Sound Of The Seventies». Dette er typisk BBC fra syttitallet, der artistene kom inn i kringkasterens studio for å spille inn en håndfull låter, og her får vi tre sessions gjort av Nazareth.

Som typisk er har BBCs teknikere gjort god jobb, og det låter bra når bandet entrer studioet for blant andre «Hard Living» og «Goin’ Down» høsten 1972. Videre er gutta innom Harris’ program to ganger i 1973, og hvert av disse besøkene resulterer også i fire låter. «Razamanaz» gjøres begge gangene, og ellers er det glimrende versjoner av blant andre «Night Woman», «Turn On Your Receiver» og «Bad, Bad Boy».

I tillegg til de nevnte LP-ene er det også lagt med tre vinylsingler, og disse ligger i en konvolutt sammen med opptrykk av diverse annet memorabilia som notehefter og turneprogram. Videre er det med ei i overkant av 50-siders bok, som forteller Nazareths historie gjennom blant annet intervjuer med de viktigste bandmedlemmene.

«Loud & Proud! – The Box Set» er alt i alt den ultimate Nazareth-boksen, og den absolutt beste måten å anskaffe seg den komplette diskografien på for en billig penge, om man ikke allerede skulle ha den i hus. For de som så ikke føler de trenger hele katalogen, er det også sluppet en trippel CD og en dobbel LP, som begge har tittelen «Loud & Proud! – Anthology».

Jan Dahle