Uriah Heep «Living The Dream»
Frontiers

Uriah Heep slår Slash med ei uke når bandet i dag slipper «Living The Dream», men om platetittelen er den samme, er de to utgivelsene musikalsk svært forskjellige. Uriah Heep følger da også som forventa sine tradisjonelle stier når bandet nå slipper sitt 25. studioalbum.

Med Jay Ruston som produsent har Uriah Heep kommet opp med et album som låter tidløst, og det er passe energisk når «Grazed By Heaven» innleder den ti låter lange skiva. Mick Box riffer bra, mens Phil Lanzon fyller ut lydbildet med orgelet, og begge legger soloer allerede i åpningssporet. Det er akkurat slik Uriah Heep skal låte.

Nettopp kombinasjonen av Box og Lanzon byr på glimrende samspill i det suverene tittelsporet, og på toppen ligger Bernie Shaw med god stemmebruk. Det blir så riktig melodisk i «Take Away My Soul», med flott bassing av Dave Rimmer, og det begynner å bli klart at Uriah Heep fortsetter den gode trenden fra de siste utgivelsene.

Dette handler rett og slett om gode komposisjoner, som låter veldig riktig, og da er det lite å utsette på «Living The Dream». Det spruter også så mye av gitarspillet til Box at mannen virkelig gir liv til dette materialet, og han slår seg ofte godt løs på solosiden. Rytmeseksjonen tilfører også energi, og dagens Uriah Heep låter særdeles friskt og oppegående, slik vi hører i den uptempo «Goodbye To Innocence».

Dermed er det bare å kose seg med «Rocks In The Road», som med sine åtte minutter byr på en liten musikalsk berg-og-dal-banetur, som spenner fra det høyenergiske til det helt neddempa. Dette er bandet på sitt mest proga på «Living The Dream», og det fungerer særdeles bra.

Med «Waters Flowin'» demper gutta seg med et mer akustisk uttrykk, og mye perkusjonsbruk. Piano slipper også til i den dynamiske «It’s All Been Said», der det også bys på et massivt uttrykk, med mye orgel. «Living The Dream» avsluttes med et godt og variert spor i form av «Dreams Of Yesteryear», og med det er Uriah Heep i havn med nok et sterkt album.

Jan Dahle