Dio-avlegger


Dream Child «Until Death Do We Meet Again»
Frontiers

Tre tidligere Dio-medlemmer har slått seg sammen i Dream Child, og det kan selvfølgelig forventes klassisk tungrock fra dette ferske prosjektet. De tre er for øvrig gitarist Craig Goldy, bassist Rudy Sarzo, og trommis Simon Wright, og til å fylle ut bandet har vi MSG-tangentist/gitarist Wayne Findlay, og den argentinske vokalisten Diego Valdez.

Det er utvilsomt rimelig klassisk Goldy-riffing som innleder albumet når «Under The Wire» er første låt ut, og så entrer Valdez lydbildet med en stemme som er noe av det nærmeste Ronnie James Dio man noen gang har hørt. Om det å finne en Dio-kloning til å fronte bandet er lurt kan nok diskuteres, og det vil da også garantert bli debattert opp og ned rundt på diverse nettsteder. Det vi hører fungerer uansett, og låtmessig er dette også godkjent.

Faktisk er Dream Child det beste vi har hørt fra Goldy utenom Dio, og det sitter bra når det følges på med den dynamiske «You Can’t Take Me Down». Det er et småepisk preg over låta, som også byr på mye fint gitarspill. Det er også noen relativt lange spor på plata, som alt i alt klokker inn på 70 minutter.

Goldys gitarer er naturlig nok et vesentlig element, men i låter som «Games Of Shadows» og den småproga «Washed Upon The Shore» slipper også tangentist Findlay til med solopartier, og keyboards er godt representert i «In A World So Cold». Ellers er det godt riffdriv i «Playing With Fire», mens «Light Of The Dark» drar tankene mot Rainbow. Tittelsporet er på sin side i det litt episke Dio-landskapet, så det er ikke gjort noen forsøk på å distansere seg fra guttas fortid.

Det er for øvrig overraskende lite fyllstoff på «Until Death Do We Meet Again», men «It Is What It Is» blir nok litt unødvendig. Låtmaterialet er uansett i hovedsak godt, og produksjonen til Goldy og Alessandro Del Vecchio sitter bra, der det er beholdt en viss råskap i studioet.

Punktum settes med den ni minutter lange «One Step Beyond The Grave», og låta byr på et godt groove, fine pianolinjer, god riffing, det litt småpompøse og stemningsfulle, og er i det hele tatt Dream Child på sitt mest episke. Dette er en solid avslutning på den klart beste Dio-avleggeren vi har fått så langt.

Jan Dahle

Reklamer
Dio-avlegger