Fire rock’n roll-roser i Drøbak


Backstreet Girls
Drøbak Havnefestival
27/7-2018

«It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock’n Roll)» er en passende intro til en Backstreet Girls-konsert, for denne klassiske AC/DC-tittelen indikerer et hardtarbeidende band, som ikke på noen måte vil kompromisse på veien opp. I kveld blir da også Backstreet Girls introdusert som et av Norges «fem store», en posisjon som er skapt gjennom ei reise langs en 34 år lang vei.

Det er da også ei reise gjennom nettopp denne historien, med opp- og nedturer, Backstreet Girls presenterer når de inntar scena nede ved havna i Drøbak. Det kronglete nittitallet åpner seansen, der «Barbie Wire» også skal vise seg litt kronglete i kveld, mens Petter Baarlis gitar til tider dropper ut av lydbildet. Problemet løses, og fra den påfølgende og energiske «She’s So Bad» spiller teknikken på lag med bandet.

Kvartetten – for anledningen med Revolvers Frank Albin Tostrup som trommevikar for en skadet Andy Hunter – tar publikum med helt tilbake til begynnelsen med «Rattlesnake Charlie», der Baarli styrer seg i introen. Gutta drar seg i løpet av låta likevel over i jampartiet, der gitaristen får utfolde seg litt ekstra. Dette elementet kan det bli litt mye av i løpet av konserten, og «Gimme Just A Second» – som ellers slår deg rett i trynet i kveld – blir også strekt ut litt mye på denne måten.

Både lang intro og outro med slidegitar i «Golden Rose» blir også litt langdrygt, så det kunne gjort seg med noen innstramminger her og der i settet. Nå er Petters utskeielser uansett en del av Backstreet Girls’ uttrykk, og når det sitter så er det tøff rock’n roll-gitar vi snakker om. Dermed er det en god del å glede seg over også på dette feltet i kveld.

Det er uansett når gutta pøser på for fullt med sin velkjente boogierock at bandet er i sitt ess, og der er Backstreet Girls når de plukker relativt rikelig fra den suverene «Sick My Duck». Det betyr at vi tidlig i settet gleder oss over «Boogie My Life Away», og at «Damn That Man» igjen fremviser et band det spruter av mot slutten av konserten. «Også Hellway To High» er et solid album det fokuseres på, der «Four Roses» byr på en litt seigere utgave av bandet, og «Monster In My Cadillac» blir et av kveldens høydepunkter.

Kun «Rollin’ With The Stones» hentes frem fra fjorårets «Don’t Mess With My Rock’n Roll», og også denne sitter bra. Publikum setter nok uansett pris på en håndfull klassikere, der «Awright, Awright, Awright» som alltid sitter, og «Backstreet Boogie» byr på god slidesolo. Svinger seriøst gjør det av «Hizbollah Rock’n Rollah», og underveis er Bjørn Müller i fin form, der han rager høyt over resten av bandet, med unntak av når han går ned i sitt obligatoriske knestående.

Det meste er altså som det pleier med Backstreet Girls, men det er klart at bandet gjør seg bedre i en mer intim setting, selv om kveldens scene selvfølgelig gir Baarli gode muligheter til å lage godt med show. Når konserten avsluttes med «Gypo» – og Hard Luck Streets David Egeland på kor – er Backstreet Girls i mål, og gutta har bevist at de fortsatt befinner seg på den lange rock’n roll-veien. Til tider befinner da bandet seg også på toppen.

Jan Dahle

Reklamer
Fire rock’n roll-roser i Drøbak