Dukkene returnerer


Stage Dolls / Return
Blaker Skanse, Trallaus
29/6-2018
Return
Stage Dolls

Det er andre dag av Trallaus-festivalen på Blaker når det er tid for åttitallsfest med melodisk rock i form av Return og Stage Dolls, men begge band skal også vise seg fra annet enn mimresiden. Dermed blir det en riktig så hyggelig fredagskveld på Skansen.

Det er satt av god tid til begge kveldens hovedband, og dermed får både Return og Stage Dolls kjørt fulle sett. Først ut er den utvida kvartetten fra Stange, som har forberedt seg til kveldens konsert med et bad i Glomma. Når de endelig har fått varmen tilbake i kroppen åpner gutta kveldens konsert litt forsiktig med «The Day After». Dette fungerer bra, der det så går rett over i «To The Top».

I løpet av halvannen time skal Return en tur innom alle sine album, og dermed får vi servert et godt overblikk over ei i overkant av 30 år lang platekarriere. Dette betyr også at det børstes støv av det selvtitulerte albumet fra 2005, og «Walk It Like You Talk It» fungerer godt blant materialet fra perioden 1987 til 1992.

Nevnte låt introduseres humoristisk – på bekosting av bassist Tore Larsen – av Knut Erik Østgård, som i det hele tatt har en uhøytidelig holdning til mellomsnakket. Dette understreker han allerede når han åpner kjeften for første gang i kveld, for å introdusere «United In A Scream».

Bandet leverer et variert og godt sett, der den småfunky «Still Waiting» sitter bra, «Sing Me A Song» drar frem allsangen blant et feststemt publikum, og trommis Øyvind Håkonsen bedriver rabiat tamburinspilling under den akustiske «Take This Heart». Også «Father Father», som er så fersk som fra 2015, blir plukka frem igjen, der gitarist Henning Ramseth bedriver effektiv riffing.

Nevnte «Take This Heart» innleder for øvrig en sekvens der «V» står i fokus, hvilket tilfører noe annerledes til Returns konsert. «All Or Nothing» er et trivelig gjenhør, og den rytmebaserte «Goin’ Back» tilfører god dynamikk til showet, samtidig som dette altså ikke er stoff vi hører bandet spille alt for ofte.

Med avslutningstroikaen «Having Fun», «Can You Forgive Me» – der Østgård tilsynelatende lar seg sjokkere over antall strenger på sin 12-strengers akustiske gitar – og «Bye Bye Johnny», er det igjen allsangtid på Blaker. Med det har også Return levert en hyggelig konsert.

Det er ingen hemmelighet at undertegnede har drevet med mye syting og klaging rundt Stage Dolls’ forutsigbare setliste de siste åra, men i kveld skal trønderne gjøre mye riktig, hvilket resulterer i den beste konserten denne skribenten har sett med bandet på lenge.

Det åpner solid med «24/7», før det er direkte tilbake til 1988 med «Love Cries». Nettopp 1988 er da også et nøkkelår i Stage Dolls’ karriere, da bandets beste, og mest suksessfulle, album ble sluppet da. I kveld skal vi da også få oppleve et større fokus på dette selvtitulerte albumet enn på svært lenge.

Underveis dit velger gutta en alternativ rute ved å hente frem igjen «Highway Of Life», og ikke minst å overraske med «Someone Like You», akkurat når vi forventer «Hard To Say Goodbye». Forutsigbarheten er rett og slett bytta ut med overraskelsesmomenter som «Soldier’s Gun» allerede som femte låt. Dette frisker virkelig opp i settet, der nevnte klassiker har vært fast avslutter de siste 15 åra.

Bandet låter bra, der både trommis Morten Skogstad og tangentist Ronny Wikmark tilfører koringer. I front har man som alltid Torstein Flakne og Terje Storli, som deler litt på kommunikasjonen med publikum, og stadig trekker lengst frem på scenekanten for å få mest mulig nærkontakt med fansen.

Den rykende ferske «Hey Rock’n Roll» følges av en obligatorisk «Left Foot Boogie» – som fremføres på tradisjonelt vis – men så er det tid for kveldens største overraskelse. Det blir da også et definitivt høydepunkt når «Lorraine» trekkes opp av hatten (er det første gang siden omkring 1988?), og like gledelig er det når Flakne finner frem en akustisk gitar for å gjøre «Ammunition». Sistnevnte er enkelt og greit en av bandets flotteste låter. Nå er det virkelig moro å være på Blaker Skanse.

«You’re The One» er ei solid livelåt, og når denne følges av «Taillights» er Stage Dolls i sitt rockeess. Samtidig understrekes det at også materialet fra 2000-tallet tåler å settes opp mot bandets mest klassiske låter, hvilket også beviser at Stage Dolls har muligheter til å gjøre den tidligere etterlengta oppfriskninga av setlista uten at det på noen måte går ut over kvaliteten. Bandet har rett og slett en låtkatalog av de sjeldne.

Mot slutten kommer en sterk klassikerrekke som innledes med «Hard To Say Goodbye», og følges av Skogstads glansnummer, «Commandos». Hvilke låter som da gjenstår er ikke overraskende, for det blir selvfølgelig ingen Stage Dolls-konsert uten de suverene «Wings Of Steel» og «Still In Love», men en liten overraskelse har gutta likevel på lager når det kommer til rekkefølgen.

Hvem hadde vel forutsett at vi på den tradisjonelle «Soldier’s Gun»-plassen i settet skulle oppleve at bandet satte inn «Love Don’t Bother Me»? Dette blir en helt annerledes, og veldig god avslutning. Dermed har Stage Dolls gjort nettopp det man har etterlyst i lang tid, omrokert og friska opp i ei etter hvert litt traurig setliste. Finn plass til «Queen Of Hearts» og «Heart To Heart» også nå, så er alt på stell.

Jan Dahle

Reklamer
Dukkene returnerer