Småeksplosivt på Skansen


TNT / Ammunition / Wildnite
Blaker Skanse, Trallaus
30/6-2018

Det er tredje kveld med Trallaus på Blaker Skanse, og programmet fortsetter litt i samme gate som fredagens, selv om det også er noe mer hardtslående i kveld. Det betyr at det fortsatt handler om melodiøs rock, og det spenner fra ungt og lovende til virkelige veteraner.

Unggutta og energibuntene i Wildnite er første band ut på denne fine sommerkvelden, og romerikingene åpner som på det ferske selvtitulerte albumet, med «I’ll Be There» og «Tears’n Fire». Bandet gir alt, og spesielt er vokalist Sigurd Østerbø Søbye hyper. Hemninger har han ikke hørt om, og utover i konserten er frontmannen høyt og lavt, og selvfølgelig ute blant publikum på sletta.

Bandet bak ham gjør en god jobb, der gitarene slenger ut riff, og Michael Bjerkan drar på med soloer. Når det er tid for Status Quos «Whatever You Want» blir det synkron headbanging på scena, og sånn sett overlater ikke Wildnite mye til tilfeldighetene, for litt koreografi skremmer ikke bandet. Det blir også åpenbart i «Into Your Eyes».

Mindre koreografert er nok uansett Søbye, som har uhorvelige mengder energi, og man lurer rett og slett på hvordan han holder ut. Når denne viljen til å lage show og underholdning – hvilket på mange måter er unorsk innen musikken, da artister her til lands i all hovedsak først hylles når de kun er sære og inneslutta – kombineres med en del gode låter som «Days Of No Trust» og «Rock On The Radio», er det ingen tvil om at bandet har mye å bygge videre på.

Det hele avsluttes med «Rock It», som svinger bra, og en høyenergisk «Back For More». Da kan man leve med at blant annet sistnevnte ikke på noen måte kan sies å by på originalitet, men Wildnite byr derimot på videreføring av åttitallets suksesskonsept bestående av fengende hardrock, et rocka image, og trangen til å levere show. Sånt liker vi å se fra den yngre garde.

Arrangørene har lovet en kanon festival, og med det er det bare på sin plass at det fyres av en salutt før Åge Sten Nilsen entrer scena med sitt Ammunition. Repertoaret er så godt som identisk med det vi opplevde da bandet gjorde et par norgeskonserter i mai, men nytt for kvelden er det at Da Vincis Dag Selboskar vikarierer på tangenter for Lasse Finbråten som befinner seg på Sunnmøre med Circus Maximus.

Dette skaper ingen problemer for bandet, som også er fulltallig igjen etter at gitarist Erik Mårtensson måtte kaste inn håndkledet i forbindelse med konsertene i vår. Dermed er også gitartrøkket tilbake når Ammunition inntar scena med tre gitarister og «Time». Deretter er det rett over i «Tear Your City Down», som i kveld blir til «Tear Your Fortress Down». Åge tilpasser seg dermed omgivelsene, mens bandet rundt ham er upåklagelig.

Settet er en miks mellom orkesterets to album, og med det er det klart for «Do You Like It» som tredje låt. Nå krydres det visuelt med flammer, men uten at dette gjør det helt store inntrykket på en lys sommerkveld. Under Ole Tom Torjussens trommesolo går det senere litt galt når flammene som skal komme opp på hver side av trommesettet bare fungerer på den ene siden, og at dette i tillegg antenner boksen der flammene kommer opp. Plutselig ser Ole Tom litt febrilsk ut.

Bortsett fra dette går Ammunitions opptreden uten de store problemene, og dermed bys det på godt driv i «Tie Me Down», det roes ned med «Road To Babylon», og Erik Mårtensson og Jon Pettersen byr på en liten gitarduell i forbindelse med «Take Out The Enemy (Hallelujah)». «Freedom Finder» blir et høydepunkt fra årets selvtitulerte album, mens «Silverback» som vanlig er bandet på sitt tøffeste.

Gutta leker seg litt med Frees «All Right Now» og Kiss’ «Firehouse» før de styrer over i den suverene «Wild Card», der bassist Victor Borge fremviser en så bredbeint scenepositur som mulig uten at det gås ned i spagaten. «Queens «Innuendo» står så på programmet, hvilket viser at det er vanskelig for Nilsen å løsrive seg helt fra de britiske legendene etter ti år med «The Show Must Go On». Låtvalget er uansett godt og spenstig.

Avslutningsvis er det Melodi Grand Prix-tid – hvilket passer ypperlig på en dag der Pride feires inne i Oslo – og «Wrecking Crew» sitter da også bra. Avslutter gjør så «In My Dreams», der det legges inn litt «Hard To Be A Rock’n Roller», før gutta drar seg over i reggae-land for et øyeblikk. Dette er eneste Wig Wam-innslag for de som ønsker å mimre seg tilbake til den tiden, og med det setter Ammunition punktum for nok en god konsert.

Når TNT innleder konserten sin er det med småsvevende toner fra gitarist Ronni Le Tekrø, og åpningskuttet fra den ferske «XIII», «We’re Gonna Make It». Dermed får også spanjol Baol Bardot Bulsara endelig synge noe som er hans eget i TNT-sammenheng. Dette føles nok godt, der han dermed kan slippe å måtte sammenlignes med sin forgjenger til enhver tid.

Settet består uansett i all hovedsak av klassikere, men «Not Feeling Anything» følger kjapt «As Far As The Eye Can See». De nye låtene gjør seg bra fra scena, og Bulsara er i ganske god form. Det er likevel noe rusk i pipene underveis i konserten, men samtidig når han virkelig opp på en del av hyla. I bakgrunnen har mannen for øvrig hjelp av de returnerende Chelsea Michelle Wold og Bente Smaavik, hvilket frisker opp i koravdelingen.

Konserten består mye av en omrokert versjon av settet vi opplevde fra TNT i vinter, hvilket betyr at fansen som har hengt med fra første stund kan glede seg over «U.S.A.» og «Harley-Davidson». Det blir litt uryddig fra trommis Diesel Dahl i sistnevnte, men dette hindrer ikke bandets første singel – i den oppdaterte tekstversjonen – fra å være en publikumsfavoritt også i kveld.

Tekrøs solo er et tradisjonelt innslag, og selv om dette ikke lenger må sies å være veldig spennende, er det utvilsomt noe som er med på å gjøre en TNT-konsert til nettopp en TNT-konsert. Totningen har da også sin fanskare som forventer å høre gitaristen utfolde seg litt ekstra, og når han i kveld har gjort det er det rett over i den suverene «Desperat Night».

Baol vokser stadig som frontmann, og når tiden er inne for «Tonight I’m Falling» forteller han historien om hvordan dette var første TNT-låt han hørte, og hvordan nettopp denne låta var med på å gi ham jobben som bandets fjerde vokalist. Perioden rundt vokalist nummer tre, Tony Mills, blir for øvrig ignorert i kveldens sett. Nettopp det skaper kanskje ikke det helt store savnet hos publikum generelt, men undertegnede skulle gjerne sett at ei låt eller to fra denne perioden var med, for på den måten å fortelle hele historien.

«Where You Belong» er låta der Bulsara virkelig får utfolde seg vokalt, mens Tekrø på sangsiden gjør sin nesten obligatoriske «Jon Blund». Mannen har det da også tydelig moro med at han får sletta til å synge denne barne-TV-sangen, men så er da også store deler av TNTs publikum midt i «Skomakergata»-generasjonen.

Hovedsettet avsluttes med «10.000 Lovers (In One)», mens «Invisible Noise» blir et av to innslag fra bandets comebackalbum i 2004, «My Religion». Tittelsporet har gjort seg godt tidligere i showet, men det er nok likevel åttitallet mye av publikum ønsker seg tilbake til. Da er det også helt passende å avslutte med «Intuition» og «nasjonalsangen» «Seven Seas», som fremviser TNT på sitt ypperste.

Jan Dahle

Reklamer
Småeksplosivt på Skansen