Iron Maiden
Norje, Sweden Rock Festival
7/6-2018

Iron Maiden har vært flinke til å komme opp med forskjellige turnekonsepter etter Bruce Dickinson og Adrian Smiths tilbakekomst til bandet, og sommerens turne er nok et godt eksempel på hva som kan gjøres når et band er villig til å eksperimentere med setlista. Samtidig byr sekstetten på sin beste visuelle opplevelse noensinne.

Innledninga med Churchills tale og «Aces High» har vi opplevd tidligere, men allerede her understreker bandet at det ikke skal spares på noe når en bortimot fullskala Spitfire tar av og blir hengende over scena. Bandet oser av energi, og Dickinson kommer hoppende inn i velkjent stil, kledd som krigsflyger. Når den suverene «Where Eagles Dare» følger blir scena dekorert for å matche historien fra «Ørneredet», mens vokalisten er ikledd kamuflasjeklær der han står på bakre rampe.

Bruce forteller at kvelden skal foregå uten videre snakk fra ham, der historien dermed skal fortelles uavbrutt. Det vi blir servert er da også nærmest teater, med kulisseskift og de sedvanlige backdrop-byttene underveis. Det hele akkompagnert av et friskt og relativt spennende låtvalg, der «For The Greater Good Of God» er den ferskeste komposisjonen, og en gledelig overraskelse.

«The Clansman» blir som ofte før et høydepunkt, og det er hyggelig at «Sign Of The Cross» også er plukka fra Blaze Bayley-perioden. Til sistnevnte er Dickinson utkledd som en kappekledd munk mens han gjemmer seg bak et kors, og visuelt krydres det videre med flammer og knallgnister. I «The Clansman» finner sangeren frem sverdet, som blir med over i «The Trooper» der mannen fekter mot Eddie som kommer inn på scena, i nettopp «The Trooper»-versjon.

Teaterpreget gjør at Iron Maiden i 2018 setter et hovedfokus på Bruce, men det skal ikke glemmes at det er et solid band som backer ham, der de tre gitaristene utfyller hverandre godt. Janick Gers fremstår også som litt mer neddempa i fremtoningen. Begynner alderen å sette sitt preg, eller kommer han bare i skyggen av Bruce i kveld? Uansett hva svaret måtte bli, byr Iron Maiden på det beste undertegnede har sett fra bandet siden 2008.

Når lysekronene senkes, og «Revelations» strømmer ut over ei tettpakka slette i Norje, er Iron Maiden på sitt absolutt ypperste. Det gjøres da også særdeles gode valg fra bandets beste plate, «Piece Of Mind», der det også endelig børstes støv av «Flight Of Icarus» for første gang på mer enn 30 år. Her benytter Bruce en flammekaster i beste Till Lindemann-stil, mens den svære fjærbevingede figuren bak ham etter hvert går opp i flammer. Nevnte jeg at dette er teater?

I siste del av konserten beveger bandet seg over i det mer standardiserte, og sånn sett opprettholdes ikke den musikalske spenninga på samme måte for de av oss som har sett dette orkesteret en del ganger, men det visuelle forblir spektakulært. «Fear Of The Dark» – som utvilsomt er ei fenomenal livelåt – byr på en Dickinson med maske og lanterne, mens han under «Hallowed By Thy Name» sitter bak gitter.

Under «The Number Of The Beast» skaper flammene et rent helvete, mens det er en djevel-Eddie som åpenbarer seg under «Iron Maiden». I det Dickinson galopperer rundt på scena til tonene av «Run To The Hills» og lysbombene går av, setter Iron Maiden punktum for en solid konsert, som vi i aller høyeste grad må håpe blir godt dokumentert på DVD for fremtidige generasjoner.

Full rapport fra Sweden Rock Festival kommer i Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle