Gjenforente gresskar


Helloween
Norje, Sweden Rock Festival
7/6-2018

Det var utvilsomt en aldri så liten begivenhet da Helloween annonserte sin «Pumpkins United»-turne, men orkesteret svingte i første omgang ikke innom Norge. Dermed gikk vi glipp av den fulle konsertpakka, der bandet har samla alle sine tre vokalister på ett brett. Nå er festivalversjonen av showet uansett på vei til Tons Of Rock, og Rock And Roll Dreams tok en forhåndstitt på Sweden Rock Festival.

For mange av oss er det Helloween med Michael Kiske bak mikrofonen som gir de beste assosiasjonene rundt de tyske metal-pionerene, og at mannen som i en årrekke viste liten interesse for å drive med nettopp metal nå har kommet hjem, er i seg selv en begivenhet verdt å feire. Blankskallen entrer da også scena sammen med sin arvtaker, Andi Deris, når «Halloween» åpner konserten.

Dessverre betyr festivalsett at vi får en nedkorta versjon av godbiten, men dette er like fullt særdeles hyggelig. Over i «Dr. Stein» fortsetter duoen å dele på vokalen, mens man også verdsetter Kai Hansens retur til laget. Samtidig fremstår gitarist Sascha Gerstner som litt overflødig ved siden av Hansen og Michael Weikath. Det er for øvrig tendenser til engasjement hos sistnevnte, og slik har det ikke alltid vært.

Videre utover i konserten synger vokalistene i hovedsak sine låter, hvilket betyr at Kiske og Deris går av og på scena. Sistnevnte overlater først rampelyset til Kiske under «I’m Alive», mens Deris tar kommandoen igjen med «Waiting For The Thunder». Det er da også et relativt godt overblikk over bandets karriere som blir presentert, til tross for den begrensa spilletiden gutta har i kveld.

Kai Hansens periode som vokalist i Helloween samles i første omgang i en medley der «Ride The Sky» utvilsomt er høydepunktet, men også «Judas» er et godt gjenhør. Når det senere er tid for «How Many Tears» deler alle tre på sangen, samtidig som bandet holder tempoet oppe.

Helloween byr også på ei visuell pakke, der videoskjermen er flittig i bruk. Under «A Little Time» dukker det dermed opp tikkende klokker, og et øyeblikk føles det som om man er på Pink Floyd-konsert. Samtidig er det bare atter en gang å konstatere at «Keeper Of The Seven Keys»-materialet er uslåelig i Helloween-sammenheng, selv om også ei Deris-låt som «If I Could Fly» sitter godt i øregangene.

At vi får et nedkorta festivalsett resulterer blant annet i at det blir en meningsløs kort «Keeper Of The Seven Keys», og denne snutten burde rett og slett vært luka bort. I all hovedsak benytter bandet uansett tiden godt, og hitrekka med «Eagle Fly Free», «Future World» og «I Want Out» i siste del av konserten er nærmest definisjonen på melodiøs power metal.

Full rapport fra Sweden Rock Festival kommer i Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle

Reklamer
Gjenforente gresskar