TNT «XIII»
Frontiers

Som tittelen forteller er TNT fremme ved sitt 13. studioalbum, og samtidig introduseres bandets fjerde vokalist, spanjolen Baol Bardot Bulsara. Dette etter at den norske avdelingen skilte lag med Tony Harnell underveis i plateprosessen. Dermed er det mye spenning knytta til hvordan TNT anno 2018 låter.

Det som er klart er at dagens TNT er veldig mye Ronni Le Tekrøs prosjekt, og sånn låter det. Dette uten at mannen beveger seg og bandet helt ut i eksperimentlandskapet fra soloplatene, men det vi får høre er uansett veldig basert rundt totningens gitarer og låtskriving. Med det dominerer Ronni «XIII».

Åpninga med «We’re Gonna Make It» er suveren, men plata hadde kanskje vært tjent med å sparkes i gang på en mer eksplosiv måte. Det er uansett både gode gitar- og melodielementer her. Dette er på mange måter også albumets sterkeste låt, hvilket nok også forklarer at den er plassert først.

I «Not Feeling Anything» legger Bulsara vokalen ned i versa, og tilfører med det noe annet til TNT. Mannen passer uansett i all hovedsak bra inn i TNTs vokaltradisjon, og kommer godt ut av sin studiodebut med bandet. Låtmessig kommer kvartetten også godt ut av «XIII», der det kommer flere godbiter underveis.

«It’s Electric» har en del Vagabond i seg, hvilket igjen er med på å understreke at dette er mye Tekrøs plate. Låta fungerer veldig bra, der vokalharmonier er et vesentlig element, og det melodimessige er fengende. Også «Get Ready For Some Hard Rock» drar tankene litt mot Vagabond på riffsiden, men dette er utgivelsens svakeste låt, der den som en helhet blir litt for banal.

På balladefronten sitter «Where You Belong» riktig bra, mens «Can’t Breathe Anymore» er mer popa med sitt rolige uttrykk. På sitt mest catchy er TNT med den glimrende «Tears In My Eyes», som burde ha godt radiopotensial, i den grad radio vil spille melodiøs rock i dag. Også «Catch A Wave» har veldig fengende melodiføring over Ronnis riffing.

Mer hardtslående og rett i trynet er «People, Come Together», der Ronni også virkelig river av gårde i solopartiet. I «17th Of May» slipper også bassist Ove Husemoen godt til i lydbildet, men denne tunge låta blir også et utskudd på albumet, der de småsnodige elementene drar tankene tilbake mot den litt eksperimentelle delen av Tony Mills-perioden.

«XIII» avsluttes med «Sunshine», som byr på platas roligste partier, før den bygger seg opp med et fint refreng. Med det er altså TNT i mål for denne gang, og bandet har samtidig bevist at det er et liv etter Tony Harnell også denne gangen.

Så vil diskusjonen gå på om dette er TNT eller ikke, men hva er egentlig TNT? Er det debuten på norsk, er det «Knights Of The New Thunder», eller er det «Firefly» eller «Atlantis»? TNT har aldri gjort den samme plata to ganger. Hvert enkelt album må derfor tas for det det er, og det gjelder også «XIII».

For et ferskt intervju med Ronni Le Tekrø, sjekk ut Scream Magazines juninummer.

Jan Dahle