Marillion «Mirrors»
e-a-r

Som en kontrast til «Smoke» viser «Mirrors» Marillions mer neddempa side, og dermed byr disse utgivelsene på bandets ytterpunkter. Nå blir det dermed følsomt, sart og atmosfærisk når kvintettens slipp fra arkivet fortsetter med nok et opptak fra Minehead i mars 2005.

Stemninga settes med «Born To Run» fra «Radiation», og det er videre utelukkende materiale fra Steve Hogarth-perioden som gjelder. Mannen på vokal kommer da også til sin fulle rett på dette stoffet, og det samme skal sies om gitarist Steve Rothery, som krydrer med en del følsomt spill den halvannen timen showet varer.

«Now She’ll Never Know» er nede på det akustiske nivået, og Mark Kellys piano i den sterke «The Space…» er godt. Sistnevnte tar lytteren med helt tilbake til «Seasons End», og begynnelsen med Hogarth, der også «After Me» hentes frem. Også den gode «A Collection» kommer fra relativt tidlig Hogarth-tid.

«Brave» flyter stemningsfullt av gårde med Kellys tangenter bak Hogarths stemme, mens «One Fine Day» sammen med «Estonia» understreker at det er noen riktig fine låter på «This Strange Engine». Det hele kan uansett bli litt stillestående, og sånn sett er «Mirrors» helt klart ei skive som gjør seg best når du er i det rette humøret.

Det sitter uansett godt med «A Few Words For The Dead», der den i første halvdel smyger seg rytmisk av gårde. Avslutter det hele gjør så nok et tilbakeblikk til «Brave», der «Made Again» igjen får det ærefulle oppdraget å avrunde en Marillion-seanse.

Jan Dahle