Ammunition fyrer løs i Oslo

Åge og Jon in action.

Etter å ha spilt seg fra Barcelona og nordover til Linköping for å promotere det ferske selvtitulerte andrealbumet, er Ammunition tilbake i Norge for to konserter denne helga. I går var det hovedstaden som sto på reiseruta, og i kveld er det Trondheim som gjelder. Rock And Roll Dreams hang seg på lasset i Oslo, og her følger en rapport fra dagen.

Som så mange ganger før når Åge Sten Nilsen er ute på tur handler det ikke bare om én opptreden, og i dag skal mannen gjøre tre større eller mindre konserter. To av disse med Ammunition, og det hele begynner på Oslo S, av alle steder.

Undertegnede ankommer Oslos travleste knutepunkt 14:30, og den første man dumper borti er trommevikar Ole Tom Torjussen. Ammunitions faste skinnpisker, Magnus Ulfstedt, har pappaperm, så Torjussen – som blant annet har vært å se i «The Show Must Go On» fra første stund – har vært innhopper på europaturneen.

En liten gjennomgang før minikonsert på Oslo S.

Etter hvert som resten av bandet innfinner seg, og vi finner veien til «backstage» – som er et hett rom med særdeles dårlig luft – forteller Åge at Erik Mårtensson har måttet melde avbud grunnet sykdom. Dermed er det i dag et helnorsk Ammunition som først skal spille litt akustisk på Oslo S.

Før gutta kommer så langt er det tid for en liten gjennomkjøring av «Wrecking Crew». Bassist Victor Borge prøver å venne seg til den akustiske bassen, og klager over at han knapt når til toppen på instrumentets hals. Stemningen i garderoben er god, mens noen forsyner seg av matbordet bestående av bagetter. Tangentist Lasse Finbråten forteller samtidig fornøyd at hans andre band, Circus Maximus, har to låter så godt som klare for utgivelse.

Strømløst på Oslo S.

En del mennesker har møtt opp for å høre Ammunition spille helt uplugga i avgangshallen, og siden Nilsen har en særdeles trofast fanskare, er det mange kjente ansikter å se. Publikum får høre tre låter, der den ypperlige «Wild Card» er først ut. Det hele er trivelig og uhøytidelig, og den korte seansen avsluttes – passende nok i disse Grand Prix-tider – med «Wrecking Crew».

Som typisk er for disse gutta blir det litt mingling med fansen etter endt spillejobb, og deretter går turen over til kveldens hovedarena, Vulkan Arena. Victor bestemmer seg for at han vil bruke apostlenes hester for å forflytte seg fra et spillested til det neste. Undertegnede velger å slå følge, hvilket også gitarist Jon Pettersen og Finbråten gjør. Åge stues derimot sammen med instrumentene inn i bilen som kjøres av altmuligmann Marius Nilsen, men hvor er Ole Tom?

Me vandrar saman – som Olav Stedje ville sagt – gjennom Oslos gater, og oppe i Hausmanns gate, like før vi skal svinge ned Brenneriveien, passerer Ole Tom oss plutselig på sykkel. Trommisen er nå nesten hjemme, der han parkerer velosipeden før han finner veien bort til Vulkan. Vi fotgjengere ankommer presis 16:00, etter å ha brukt nøyaktig de 20 minuttene Victor anslo at turen ville ta. Vi er spreke middelaldrende menn.

Åge avbrytes av en businesstelefon.

Inne på Vulkan Arena har crewet rigga seg mer eller mindre ferdig, og undertegnede og Åge finner veien opp i garderoben. Vokalisten har et sjeldent øyeblikk av god tid før soundcheck, og vi sitter og skravler om løst og fast, deriblant nye låter, både for Ammunition og Åges solokarriere.

Mannen plukker frem telefonen, og finner et par ferske soloinnspillinger. Her har vi blant annet den muntre, men også tekstmessig mørke, «Baby Don Be Leave», som er så godt som klar for utgivelse. Betydelig lengre unna ferdigstillelse er Ammunition-skissene «A Minute Of Anything» og «Closer To God», men disse låtene – skrevet av den norske avdelingen på farmen til Victor i Selbu – viser uansett at bandet sånn smått er i gang med neste plate.

Gutta i kveldens første supportband, Wildnite, var på plass allerede da undertegnede ankom Vulkan, og nå er også kveldens spesielle gjester, Da Vinci, i ferd med å ramle inn dørene. Det er som alltid hyggelig å treffe igjen gitarist Gunnar Westlie, som forteller at Tjugods har vært i studio for å spille inn tre låter. Det er altså munterhet på gang. Samtidig begynner Ole Tom å sjekke trommer. Tromme-soundcheck er for øvrig en lidelse det er snodig amerikanerne ikke har innført som daglig «underholdning» på Guantanamo-basen.

Ole Tom stemmer trommer.

Når Ammunition i fellesskap etter hvert er i gang med lydsjekken drar bandet seg gjennom «Time» og «Road To Babylon», før Åge gjør sin akustiske soundcheck med blant andre «Wolf & Butterfly». Frontmannen skal nemlig gjøre to opptredener her i kveld, og den første av disse er en akustisk solokonsert for fansen som har kjøpt VIP-pakke.

Mens kveldens to andre band sjekker lyd drar Ammunition ut for å spise. Gutta kommer seg etter hvert tilbake med velfylte vommer, og i garderoben råder roen mens Åge gjør seg klar til soloshowet. Samtidig finner Victor frem noen videoer fra Oslo S, som er posta på Facebook-siden Wrecking Crew.

Åge varmer opp til soloshow.

Åge påstår at han skal gjøre 5-6 låter i sitt akustiske sett, men mannen trives så godt med trubadurvirksomheten at han ikke gir seg før ni sanger er spilt. Han åpner den hyggelige seansen med «In My Dreams» og «Hard To Be A Rock’n Roller», men i hovedsak består settet av låter vi finner på fjorårets soloskive, «Smooth Seas (Don’t Make Good Sailors)». Dette materialet fungerer bedre i denne settingen enn på plata.

Trubadurvirksomhet på Vulkan Arena.

Underveis svinger Åge også innom Tom Petty og hans «Room At The Top», han forteller historier om blant andre sin bestefar, og han avslutter med «Wild Card», som spilles hele tre ganger i løpet av dagen. Etter konserten, godt på overtid, er det tid for den første av to turer over i merch-boden for å hilse på publikum, stille opp på bilder, og signere både det ene og det andre.

Jon, Lasse og Victor i merch-boden.

Unggutta i Wildnite står så for tur, og backstage har de iført seg sceneklær og er gira som få. Vel oppe på scena skal romerikingene levere spilleglede fra første tone med «I’ll Be There», og gutta står for energi med «Dr. Pain». Vokalist Sigurd Østerbø Søbye skravler i vei mellom låtene, og når «Back For More» avslutter settet har Wildnite absolutt levert varene.

Wildnite rocker Oslo.

Backstage er det tre band som mingler, og det er ingen følelse av konkurranse å spore. Alle ønsker hverandre lykke til, og ettersom orkestrene utover kvelden kommer av scena høstes det godord fra alle kanter. Det er i det hele særdeles god og avslappa stemning, og neste band på er det gjenoppståtte Da Vinci.

Da Vinci skaper mimrestund.

Med 45 minutter til rådighet velger kvintetten å spille mange av klassikerne, men «Curious Sensation» og «Rocket Of Fame», fra fjorårets «Ambition Rocks», åpner ballet. Som alltid er Gunnar Westlie gitarsjef, mens Erling Ellingsen virkelig viser frem stemmeprakten. Med blant andre «Call Me A Liar», «Tarquinia» og «Forever In My Heart» løfter Da Vinci det hele opp på godt mimrenivå.

Victor har inntatt scena.

Når tiden er inne for at Ammunition skal fyre løs er det utvilsomt en viss spenning knytta til det at Erik Mårtensson ikke er med, og at Åge Sten Nilsen dermed skal doble som vokalist og gitarist. Dette fører til at mannen til tider minner om Paul Stanley i bevegelsesmønsteret når de ferske «Time» og «Tear Your City Down» åpner konserten.

Åge, nå også som gitarist.

Dette fungerer, men det skal også sies at det tidvis mangler noe av gitarspruten Mårtensson tilfører. Samtidig gir dette mer spillerom for Pettersen, som nå står igjen som eneste sologitarist. Groovet er godt i «Tie Me Down», men for eksempel «Silverback» mister noe av energien da det kun er en gitar her. Åge velger nemlig å ikke spille gitar på alle låter.

Gutta leverer uansett en god konsert, der settet er en bra miks fra bandets to album. Det roes ned med «Road To Babylon», mens det rocker godt med «Take Out The Enemy (Hallelujah)», der det også blir plass til en bandintroduksjon.

Jon i dyp konsentrasjon.

Hovedsettet avsluttes med en litt unødvendig «Innuendo» (Queen), og når det gjelder coverlåter ellers så jammer gjengen litt «All Right Now» (Free) og «Firehouse» (Kiss) i ekstranummersekvensen, før de drar seg inn på den alltid vinnende «Wild Card». Avslutningsvis er det Grand Prix-show med «Wrecking Crew» og «In My Dreams». Sistnevnte er kveldens eneste Wig Wam-låt, så med to album i bagasjen leverer bandet nå et så godt som rent Ammunition-show.

Lasse med en velfortjent øl rett etter konserten.

Med det er det også over for i kveld. Bandet finner kjapt veien over i merch-boden igjen, der det nok en gang er tid for å hilse på fansen, før bussen etter hvert skal frakte Ammunition og Da Vinci – Wildnite kjører på egenhånd – gjennom flomområder opp til Trondheim. I en sofa (fra IKEA?) sitter Westlie henslengt og understreker hvor langt unna rockemytene backstage-livet faktisk er. Med det sier også undertegnede takk for i kveld, og på gjensyn til kveldens tre band.

Jan Dahle

Reklamer
Ammunition fyrer løs i Oslo