RSO «Radio Free America»
BMG

RSO består av de musikalske turtelduene Richie Sambora (tidligere Bon Jovi) og Orianthi (i sin tid gitarist for Michael Jackson og Alice Cooper), som i en årrekke har samarbeida på scenene rundt omkring. Nå er tiden inne for felles albumdebut, inneholdende mye materiale som er sluppet digitalt som singler og EP-er det siste året.

«Making History» åpner albumet, og understreker at dette er et samarbeidsprosjekt, der partnerne deler både gitarspill og vokal. Samtidig rocker det sånn passe med et melodisk preg, og det er funnet plass til en liten gitarduell. Sånn sett innledes skiva helt innenfor det forventa.

Det blir et litt mindre fremtredende rockeuttrykk i den påfølgende «We Are Magic», selv om det også her blir plass til gode gitarer. Dette låter noe mer moderne enn åpningskuttet, og hinter dermed også i retning av at det er et litt variert album duoen har sluppet.

Samtidig skal det påpekes at «Radio Free America» er basert rundt låtmaterialet mer enn rundt gitarene, så dermed snakker vi ikke om to gitarister som forsøker å overgå hverandre i briljering de 67 minuttene albumet varer. Når det gjelder produksjonen bærer den noe preg av at dette er ei hjemmelaget skive, som til tider låter litt upolert.

«Rise» er god og rocka, mens det dras i motsatt retning når det blir et luftigere uttrykk med den rytmebaserte «Take Me», der Sambora tar vokalen alene. Her har gitarene en minimal plass i lydbildet, der de etter hvert dukker opp i akustisk form. En ren kassegitarballade serveres for øvrig i form av «Forever All The Way», og denne sitter godt i øregangene.

Akustiske gitarer finner vi også i den fine balladen «Walk With Me», som befinner seg litt i country-land. Country-preget er videre tilstede i «Good Times», der duettvokalen også sitter godt i en fengende melodi.

Med programmerte rytmer tilføres et popa preg med den gode «Masterpiece», og igjen må man konstatere at gitarene ikke dominerer, selv om det dukker opp en ypperlig solo underveis. Dette er veldig radiovennlig, og albumet bærer altså mye preg av det moderate. Det moderate fungerer da også godt i blant annet balladen «Truth».

En cover av Sonny & Chers «I Got You Babe» gir naturlig nok et godt grunnlag for nok en duett, og duoen har gjort en godkjent versjon av klassikeren. I «Blues Won’t Leave Me Alone» står Orianthi for vokalen i ei rolig låt, som krydres med flotte og følsomme gitarer. Sambora er for øvrig igjen i fokus når plata avsluttes med «Hellbound Train», der det er godt gitardriv.

Ikke alt på «Radio Free America» er like vellykka, og «I Don’t Want To Have To Need You Now» faller igjennom. Sånn sett kunne nok et par av skivas 15 låter vært luka bort, men alt i alt har Sambora og Orianthi levert et bra album, selv om skiva ikke er den gitarfesten man kanskje kunne forvente.

Jan Dahle