Issa «Run With The Pack»
Frontiers

Norske Issa dukka første gang opp med den gode «Sign Of Angels» i 2010, men platene etter det har ikke helt klart å leve opp til debuten. Nå er dama fremme ved sitt femte album, og det er med spenning man legger skiva i spilleren for å høre om formen er tilbake.

Issas – eller Isabell Øversveen, som hun egentlig heter – problem har vært at hun er nok et produkt av Frontiers, der hun som sanger støtter seg fullt og helt på plateselskapets låtskrivere og musikere. Dette fører ofte til at produktene derfra får en samlebåndfølelse, og hvis låtmaterialet da ikke er sterkt nok blir det hele fort veldig uinteressant.

Husprodusent Alessandro Del Vecchio står for knottskruing på «Run With The Pack», og han trakterer også tangentene. Det er uansett gitarist Simone Mularoni man legger mest merke til når den fengende «Am I Losing You» åpner skiva, der hovedpersonen selv legger god vokal.

Gitaristen fortsetter å sette sitt preg på musikken når platas tittelspor følger, og dette rocker relativt godt, med et visst tempo. Stemmemessig ligger Issa her tidvis opp mot Robin Beck.

Det roes ned med «Sacrifice Me», der Issa får duettbesøk i studioet av tidligere Journey- og nåværende Revolution Saints- og The Dead Daisies-medlem Deen Castronovo. Dette fungerer bra, og det begynner nå å bli tydelig at «Run With The Pack» er en utgivelse som løfter Issa opp mot debuten igjen.

Dette fordi låtmaterialet denne gangen er sterkere enn på lenge, og dermed er det bare å glede seg over powerballaden «How Long», den smårocka «Closer To You» og den riktig fine «Irreplaceable». Sistnevnte er blant platas absolutt sterkeste låter.

En annen topp er den roligere «The Sound Of Yesterday», der Issa legger mye sjel i vokalen. Det er også fulltreff med AOR i form av den virkelig fengende «Come Back Again», der Mularoni igjen tilfører det lille ekstra med sin riffing, mens Del Vecchio legger keyboards som utfyller lydbildet på godt vis.

Helhetlig treffer Issa bra denne gangen – en sterk firer – og «Run With The Pack» er dermed absolutt verdt en sjekk om du liker din rock melodisk.

Jan Dahle