En litt overflødig utgivelse


Rainbow «Memories In Rock II»
Minstrel Hall Music

Fra de til sammen seks konsertene Ritchie Blackmore gjorde med sin nye versjon av Rainbow i 2016 og 2017 får vi nå den tredje liveutgivelsen, så det må i høyeste grad sies å være i meste laget. Opptakene på «Memories In Rock II» er uansett fra fjorårets turne, og byr dermed i det minste på ei litt revidert setliste i forhold de to foregående utgivelsene.

Det er fornøyelig å høre Blackmore dra seg gjennom den klassiske soloen i «Spotlight Kid», og nevnte låt er og blir en ypperlig konsertåpning for Rainbow. Jens Johansson leverer også godt tangentspill, samtidig som bandet ellers er stødig. Vokalist Ronnie Romero gjør videre en i hovedsak godkjent jobb, med tidvise Dio-elementer i stemmen.

De melodiske gitarene i «I Surrender» er flotte, og selv om Blackmore’s Night har gitt oss mye bra – da ikke minst den fenomenale debuten «Shadow Of The Moon» – er det ingen tvil om at det føles godt å høre Blackmore spille rockematerialet igjen.

«Mistreated» er første Deep Purple låt ut, og en håndfull perler fra dette orkesteret er da også på plass. «Perfect Strangers» er som alltid god, men det blir uinteressant med en middelmådig «Smoke On The Water», og Romero er sjanseløs på «Child In Time» og «Lazy». På den annen side er det hyggelig at Blackmore’s Nights hyllest til Ritchies gamle Deep Purple-kollega Jon Lord, «Carry On… Jon», er funnet en plass verdig i settet.

Samtidig en del fungerer, låter det litt slapt og uinspirert av for eksempel «Since You Been Gone». Dagens Rainbow klarer heller ikke helt å frembringe den gamle magien, og da blir jamelementet litt overflødig i blant andre «Difficult To Cure». Det skal likevel sies at mye av Blackmores gitarplukk underveis på plata er trivelig lytting.

Selv i ujevnheten er det gode ting her, og «Sixteenth Century Greensleeves» gjør seg bra, mens det er gode elementer både ved «Stargazer» og «Catch The Rainbow». Som en helhet blir uansett ikke «Memories In Rock II» mer enn en helt grei utgivelse, og de fleste kommer nok til å føle seg ferdige med skiva etter én eller to gjennomhøringer.

Det ferske studiosporet «Waiting For A Sign» er en trivelig trall, som viser at Blackmore godt kan tenke på et nytt Rainbow-album. Produksjonen er enkel på denne midtempo låta, men det fungerer takket være et fint riff og god melodibruk.

Sammen med den doble CD-en får man en bonus-DVD, som byr intervjuer ispedd liveklipp. Her viser Blackmore seg fra en relativt åpen side, samtidig som humoren hans åpenbarer seg. Dermed blir dette et godt innslag. Intervjuer med resten av bandet, og utvalgte medlemmer fra crewet, er ikke like interessant.

Jan Dahle

Reklamer
En litt overflødig utgivelse