På egne Winger


Kip Winger «Solo Box Set Collection»
Frontiers

Kip Winger er nok best kjent som hovedpersonen i Winger, og som Alice Coopers bassist før det, men mannen har også hatt ei solokarriere gående mellom slagene i hovedbandet. Dette har resultert i til sammen fire soloplater. Disse er nå samla i en boks, der det også er lagt til en disk med diverse bonusspor.

Kips solokarriere begynte med «This Conversation Seems Like A Dream» i 1996, og her har han blant andre Winger-trommis Rod Morgenstein og Danger Danger-gitarist Andy Timmons med på laget. Resultatet er selvfølgelig melodiøs rock, hvilket gjelder det aller meste av Kips arbeid.

Det er noen Toto-inspirasjoner å spore når «Kiss Of Life» innleder Wingers solokarriere, og dette er rett og slett veldig bra, med interessante elementer på arrangementssiden. I «Monster» får bassen en dominerende rolle, mens Alan Pasqua legger piano på et spor som kombinerer det småfunka med ørsmå fusion-elementer.

«Endless Circles» og «How Far Will We Go?» er ballader, «Angel Of The Underground» er uptempo med et delvis akustisk uttrykk, «I’ll Be Down» er groovy og småfunky, «Daniel» er popa og fengende, mens den rolige «Don’t Let Go» er suveren, med gitarbidrag fra Rich Kern.

Underveis på albumet krydres det med strykere, og Timmons gjør særdeles mye godt som løfter materialet litt ekstra. Det hele er veldig gjennomarbeida, og resultatet er Kips beste soloskive.

Med «Made By Hand» ser Kip tilbake på karriera så langt, der låter fra Wingers tre første plater kombineres med materiale fra «This Conversation Seems Like A Dream», og alt er strippa ned til det strømløse. Det betyr at hovedpersonen spiller mye akustiske gitarer, og at pianist Nobel Kime også innehar en hovedrolle.

Den nye «Another Way» åpner det hele på bra vis, og deretter følger tre låter fra Winger, der både det rocka i «Down Incognito» og det rolige i «Miles Away» fungerer godt. I form av «Steam» og «Naked Son» – med mye perkusjonsbruk – får vi gode alternative versjoner av Kips da ferske solomateriale, mens «Headed For A Heartbreak» – her i pianoversjon – og «Easy Come Easy Go» er høydepunkter fra mannens bandkarriere, som gjør seg særdeles godt her også.

Når «Cross» åpner «Songs From The Ocean Floor» er det et delvis akustisk uttrykk som åpenbarer seg der også, men nå er det full bandproduksjon igjen, der Morgenstein og Timmons nok en gang er på plass. Også fremtidig Winger-medlem John Roth finner etter hvert sin plass på albumet, og Kips samarbeidspartner fra Alice Cooper-dagene, trommis Ken Mary, gjester også på plata.

«Sure Was A Wildflower» er ei stemningsfull og sterk låt, der Moon Zappa svinger innom for å legge litt vokal. Perkusjonen er et vesentlig element i «Landslide», mens «Faster» rocker noe mer, samtidig som det også er plass til et strykerarrangement. Det er altså et litt tøffere sound her og der innimellom det oftest snille uttrykket på plata, og med god dynamikk veksles disse to elementene i høydepunktet «Song Of Midnight».

Instrumentalen «Free» byr på mye strykere, samtidig som det er elementer som drar lytteren i retning av Midtøsten. «Broken Open» er et spor der det mer rocka uttrykket igjen åpenbarer seg, og det er ingen tvil om at det er innfor dette uttrykket mannen treffer best på «Songs From The Ocean Floor», selv om den popa «Everything You Need» også er glimrende. Alt i alt er skiva god, men med et par nedturer.

I 2008 slapp Kip sitt foreløpig siste soloalbum, «From The Moon To The Sun», og mannen holder seg innenfor rammene satt av de foregående skivene. Andy Timmons står fortsatt for gitarer, mens Ken Mary nå spiller trommer på de aller fleste spora, muligens for å skille dette mer fra Winger, som på denne tiden igjen er et aktivt band.

«Every Story Told» er et godt og catchy åpningsspor, mens mannen deretter går over i sitt tyngste modus med «Nothing». Dette tøffere uttrykket kombineres med et snillere refreng, hvilket er effektivt. På balladesiden treffer Kip godt med «Where Will You Go» og «California».

Noen spor blir litt for slappe, men når det spilles litt hardere på den akustiske gitaren i «Runaway» fungerer også den strømløse delen av plata. Med «What We Are» er uttrykket litt mer rett i trynet igjen. Som på mannens plater ellers er det også her relativt stor variasjon, noe «One Big Game» og den uptempo «Reason To Believe» er med på å understreke. «From The Moon To The Sun» er uansett Kips svakeste skive.

Den siste CD-en i boksen samler opp bonuslåter fra blant annet japanske utgivelser, og andre spredte spor. Dermed blir «Solo Box Set Collection» en nesten komplett samling av Kip Wingers solokarriere.

Den tidligere uutgitte «Hands Of Love» – et outtake fra «Songs From The Ocean Floor» – åpner ekstradisken, og dette er ei låt som kvalitetsmessig godt kunne vært med på albumet den gang. Videre følger en remiks av «Monster», og senere på skiva får vi en demo av samme låt. Flere demoer, inkludert Wingers «Headed For A Heartbreak», er spor som viser låters utvikling.

«Holy Man» og «Ghosts» er bonusspor fra «From The Moon To The Sun». Begge er relativt stillferdig med piano og strykere som backing, og sistnevnte er samtidig en instrumental. At disse komposisjonene i sin tid ble forvist til en posisjon som bonusspor var en helt riktig avgjørelse. Da sitter det bedre med «Now And Forever», fra perioden rundt Kips første soloplate.

Tre liveinnspillinger avslutter det hele, der et par akustiske låter fra Paris i 1997 fungerer veldig bra. Med det er også Kip Wingers foreløpige solokarriere oppsummert, og selv om det alt i alt er litt ujevnt, er det mye å glede seg over i «Solo Box Set Collection».

Jan Dahle

Reklamer
På egne Winger