Thunder «Stage»
e-a-r

Thunder er et band som stort sett alltid leverer solide konserter, og dermed er det også grunn til å forvente noe bra når de slipper liveopptak, hvilket de stadig gjør. Nå er det fjorårets konsert i Cardiff som er å finne på alle formater, og som typisk er konsentrerer vi oss om DVD/BD-versjonen.

Det er en god visuell produksjon som åpenbarer seg når «No One Gets Out Alive» innleder showet, der det er valgt å dvele såpass på hvert bilde at man virkelig ser hva som skjer. Ikke det at Thunder egentlig er et visuelt veldig spennende band, men det er likevel fornøyelig å se videoproduksjoner som ikke på noen måte fremkaller epileptiske anfall.

Halve settet er henta fra britenes to ferskeste album, hvilket fungerer veldig bra. Det groover godt av «The Enemy Inside», «Resurrection Day» er ei melodiperle – med orgel fra Ben Matthews – og «Right From The Start» er en flott ballade med plass til piano og en ypperlig Luke Morley-solo.

Det er uansett ingen tvil om at debuten, «Backstreet Symphony», er Thunder på sitt absolutt ypperste, og når tittelsporet derfra dukker opp blir man tatt med direkte tilbake til 1990, Donington Park og Elm Street. Dette er musikk som virkelig tåler tidens tann, og når bandet også er like solid som den gang blir dette fenomenalt.

«Higher Ground» blir selvfølgelig et høydepunkt, «Love Walked In» er stadig like flott, og «Don’t Wait For Me» – med utvida solosekvens for Morley – feiler ikke her heller. Det at bandet også har Danny Bowes i front er et sikkert kort når det gjelder å opprettholde det tradisjonelle britiske, der mannen fortsatt synger strålende.

Blant det ferskere stoffet er en smårolig og groovy «In Another Life» riktig sterk, mens det er godt driv i «The Thing I Want». Også «I Love You More Than Rock’n Roll», fra Thunders mellomperiode, er en sikker konsertvinner, som er med på å understreke at vi her blir servert et solid sett fra ende til annen.

Til «She Likes The Cocaine» kommer Lynne Jackaman inn på scena, og blir med det en slags Thunders variant av The Rolling Stones’ Lisa Fischer. Dette fungerer godt, og tilfører et nytt element til bandet.

Noe som derimot ikke er et nytt element er avslutninga med «Dirty Love», og denne gladlåta er en topp i enhver Thunder-konsert. Med det har kvintetten nok en gang vist seg som et suverent liveband, og det er riktig fornøyelig å se denne konserten.

Bonusmaterialet er en halv time med intervjuer, i hovedsak om «Rip It Up», og dette er greit nok. Det er uansett mer interessant materiale å finne om man slår kloa i BD/DVD-versjonen som også inneholder en ekstra disk, der en travel dag i London i januar 2016 dokumenteres.

Hovedinnholdet her er Thunders konsert på den intime scena på lille 100 Club, og dermed er det duka for halvannen time med mer glimrende livemusikk fra kvintetten. Her er det «Wonder Days» som åpner ballet, og utover i settet får vi seks låter som ikke ble spilt under Cardiff-konserten. Samtidig er det visuelle naturlig nok helt annerledes, der den lille scena setter sine begrensninger.

Her kan man blant annet glede seg over «Black Water», og at det roes ned med Matthews’ piano i «Broken». «The Devil Made Me Do It» fungerer som alltid godt, og «I’ll Be Waiting» er nok en fin ballade, mens Thin Lizzys «The Rocker» er et godt ekstranummer. Dette kombinert med sikkerstikk som «River Of Pain», «Backstreet Symphony», «The Thing I Want», «Love Walked In» og «Dirty Love», gjør dette til nok en god stund i godstolen.

Før konserten på 100 Club var gutta innom Gibson Showroom for å gjøre et akustisk sett, og det er også med på disken. Thunder har alltid fungert bra i en strømløs setting, og dette er ikke noe unntak fra den regelen. Her får vi seks låter, som spenner over hele karriera, der ferskt stoff som «Resurrection Day» og «Don’t Say That» gjør seg riktig godt sammen med klassikere som «Stand Up» og «River Of Pain».

En liten dokumentar om de to londonkonsertene avslutter det hele, og med det klokker diskene inn på fire og en halv time. Det betyr altså mye god musikk, som er obligatorisk for enhver Thunder-fan.

Jan Dahle