Ei reise gjennom historien


Marillion «Tumbling Down The Years»
e-a-r

Arkivserien til Marillion tar oss nok en gang med til Marillion Weekend i Port Zélande, og året er 2009. En av konsertene den gang var ei tidsreise gjennom bandets historie, gjennomført i omvendt kronologi. Dette opptaket er nå ute som «Tumbling Down The Years».

Det hele åpner med «This Train Is My Life», fra den da relativt ferske «Happiness Is The Road», og som så ofte ellers når det gjelder Marillion låter det upåklagelig. Det følges på med «Somewhere Else» og «Real Tears For Sale», hvilket tyder på at kronologien her må være basert på når låtene ble skrevet, og ikke når de ble gitt ut.

Låtvalget er godt, og 21 spor gir et fint innblikk i ei, på dette tidspunktet, kvart århundre lang karriere, selv om det er lite fokus på Fish-perioden. Kun to låter fra skottens tid bak mikrofonen er via plass, og det er de alltid suverene «Slainte Mhath» og «Garden Party», som selvfølgelig avslutter seansen.

På veien dit blir det plass til tre kutt fra «Marbles» – uten at de mest opplagte konsertfavorittene blir plukka – der «The Damage» skiller seg en del ut fra det i hovedsak roligere materialet så langt i konserten. Det roes uansett kjapt ned igjen med en fin «Genie», mens «Drilling Holes» fremviser det mer proga og kompromissløse ved det gode albumet fra 2004.

De lengste låtene i katalogen ignoreres i hovedsak i denne sammenhengen, men når det svinges innom «Anoraknophobia» med «When I Met God» passeres ti minutters grensa, der de mer svevende partiene er ypperlige. Med «Cathedral Wall» bygges det hele på dynamikk, men her er vi ikke inne i bandets beste periode, selv om dette er en godkjent komposisjon, der Mark Kelly får godt spillerom med orgelet.

«Estonia» er som alltid fin, og når vi er tilbake til EMI-perioden er det lite å utsette på materialet som serveres. «Out Of This World» gir Steve Rothery en mulighet til å legge nok en følsom og fin solo, før det er over i «Brave»-avdelingen med de suverene «Alone Again In The Lap Of Luxury» og «Hard As Love».

Med «No One Can» fremviser Marillion på fenomenalt vis hvilket pop-potensial som ligger i bandet, da denne ultrafengende låta virkelig treffer melodinerven også når gutta fremfører den live. Dette har som vanlig mye med Steve Hogarths sjelfulle stemme å gjøre, og han demonstrerer evnen til å treffe den rette nerven også i «The Party».

Siste ekstranummersekvens er ei ren hitparade, der «Cover My Eyes (Pain And Heaven)» er suveren, mens de avsluttende låtene fra Fish-tiden virkelig skaper feststemning i Port Zélande. Med det er Marillion i havn med nok en sterk konsert, som atter en gang understreker at kvintetten virkelig gjør spennende og gode konserter på sine weekends.

Jan Dahle

Reklamer
Ei reise gjennom historien