Marillion «Unplugged At The Walls»
e-a-r

Andre runde med utgivelser fra Marillion-arkivet er sluppet, og igjen snakker vi om materiale som tidligere bare har vært tilgjengelig gjennom bandets fanklubb, men som nå for første gang er å finne i butikkene. Den første av to CD-slipp denne gangen, «Unplugged At The Walls», består av en akustisk opptreden fra juni 1998.

Marillion er i ferd med å ferdigstille «Radiation» når bandet inntar en restaurant i Oswestry for å betale for maten de har spist de siste par ukene med en intimkonsert, og begivenheten er festa til to disker når den er ute som «Unplugged At The Walls».

Fenomenale «Beautiful» åpner en halvannen time lang konsert, der «Afraid Of Sunlight» på mange måter står i fokus. Hele seks av åtte låter derfra blir spilt, og dermed følger en helt neddempa «Beyond You», der orgelet og den akustiske gitaren danner bakteppet til Steve Hogarths følsomme vokal.

Enda mer neddempa blir det når pianoet benyttes i «Afraid Of Sunrise», og Marillion viser i det hele tatt at de har en del materiale som fungerer veldig godt i nedstrippa versjoner. Det gjelder også «Brave»-stoff som «Runaway» og «Alone Again In The Lap Of Luxury», med et helt annerledes uttrykk enn man skulle forvente.

I tillegg til materiale fansen allerede var godt kjent med, plukka kvintetten frem to låter fra det ennå ikke helt ferdige albumet. Først ut av disse er «Now She’ll Never Know», som må sies å bli litt vel stillestående. Da sitter «The Answering Machine» betydelig bedre, der det er litt mer uptempo.

Det krydres med tre coverlåter underveis, og da fra så forskjellig kanter av rockens historie som Radiohead, The Beatles og Dion. Dette er helt greie innslag, der sistnevntes «Abraham, Martin And John» blir høydepunktet. Her jukser for øvrig Steve Rothery med godt elektrisk solospill.

Der det kan bli litt for slapt med «The Space…» tar det seg mye opp når en pianodominert «Holloway Girl» plukkes frem, og med «King» blir det litt plass til trommis Ian Mosley. Også i en munter «Gazpacho» er det spillerom for trommene, og det er ingen tvil om at «Unplugged At The Walls» i hovedsak fungerer best når det rockes litt.

Interessant er det for øvrig også når Marillion virkelig drar på tur med «Hooks In You», men samtidig blir det litt vanskelig å ta gutta helt seriøst her. Vi befinner oss nok litt i humorland. Avslutningsvis sitter «80 Days» godt, og konklusjonen blir at Marillion nok en gang har levert ei god og annerledes liveskive, selv om det her er et par dødpunkter.

Jan Dahle