Hemmes av soloene


Testament
Oslo, Rockefeller
15/3-2018

I overkant av 30 år har gått siden noen av oss så Testament for første gang, nettopp her på Rockefeller, og disse Bay Area-thrasherne holder seg så visst godt, hvilket bandet også beviser ved fortsatt å gi ut særdeles sterke plater. Kvintetten tror da også så mye på ferskere materiale at det åpnes med hele fem låter fra perioden 2008 og frem til i dag.

«Brotherhood Of The Snake» sparker i gang showet, mens vokalist Chuck Billy spiller luftgitar på det korte mikrofonstativet. Gitarfenomen Alex Skolnick benytter også åpningslåta til å understreke hvem som er thrashens heftigste gitarist, og under den påfølgende «Rise Up» finner han veien opp på podiet i front på scena når det er solotid. I de neste 100 minuttene skal mannen briljere.

«More Than Meets The Eye» trekker allsangen ut av publikum, mens Eric Peterson her får vist seg frem som sologitarist. I front regjerer Billy, selv om vokalen hans ligger litt lavt i miksen. Få er uansett tøffere enn denne mannen, der han har både kroppslig størrelse og stemme som gjør det enkelt for ham å dominere på scena.

Første gamle godbit er «Electric Crown», som følges av «Into The Pit». Dermed oppstår også galskapen i en heftig moshpit, og nå begynner det å bli seriøst moro på Rockefeller. «Low» er en overraskelse, som fungerer godt, og «Throne Of Thorns» er nok ei låt fra senere år som gjør seg bra.

Verre er det at Testament i løpet av kvelden serverer et solohelvete som ingen – verken band eller publikum – er tjent med. At Skolnick viser frem ferdighetene i en solospott kan man for så vidt leve med, og at Peterson får understreke forskjellen på de to gitaristene kan til nød tilgis, der han baserer det hele mer på riff i motsetning til Skolnicks solobriljering.

Det blir uansett verre og verre for hver solo, og Gene Hoglans trommesolo er en lidelse, mens Steve DiGiorgio virkelig går inn for å ødelegge kvelden med bassoloen sin. Åttitallet er over, og dette er en del av arven fra den gang vi ikke på noen måte trenger å få videreført.

Når «First Strike Is Deadly» skvises inn mellom de to sistnevnte soloene klarer man nesten å nyte godbiten mellom lidelsene. At instrumentalen «Urotsukidôji» plukkes frem er derimot et litt artig påfunn, og her får også gutta vist frem ferdighetene på en god nok måte.

Herfra og ut er det ren parademarsj med «Souls Of Black», «The New Order», fenomenale «Practice What You Preach» og den avsluttende «Over The Wall». Thrash blir ikke mer klassisk enn dette, og samtidig blir man dermed påminna om hvor mange gromlåter som ikke blir spilt i kveld – hvilket gjør de totalt meningsløse soloene enda mer irriterende – og dermed kunne setlista utvilsomt vært sterkere. Det fungerer uansett med Testaments nyere materiale også, så gutta har nok en gang bevist at de er blant thrashens absolutt beste.

Jan Dahle

Reklamer
Hemmes av soloene