Kim Wilde «Here Come The Aliens»
e-a-r

Kim Wilde var blant de mange popprinsessene på åttitallet, og hun dukker da også flittig opp på diverse mimreshow. Når en artist også er så tydelig forankra fire tiår tilbake i tid, er det virkelig gledelig å kunne konstatere at damas første album på fem år er en skikkelig godbit.

Det er et overraskende tøft uttrykk som åpenbarer seg når «1969» innleder «Here Come The Aliens», der et rocka preg støttes opp av et elektronisk bakteppe. Kims bror, Ricky Wilde, tilfører instrumentering, samtidig som han også er medkomponist på låta, slik han er i fellesskap med Kim på det meste av materialet her. Mannen bidrar i det hele mye på skiva, og da ikke minst som produsent.

Det er mer streit, snilt og tradisjonelt popa når «Pop Don’t Stop» følger, og her bidrar Ricky også med vokal på den første av platas to duetter. Den andre duetten er mellom Kim og Frida Sundemo, i det litt mer svevende avslutningssporet, «Rosetta».

Gitarene er igjen fremtredende i den uptempo «Kandy Krush», og samtidig er dette ultrafengende der det hele ligger og vaker et sted mellom pop og rock. Stilmessig varierer det uansett mye, der den groovy «Stereo Shot» igjen byr på litt elektroniske elementer, pianoet styrer skuta i deler av balladen «Solstice», og det blir uptempo, dansbart og småenergisk med «Addicted To You».

Det lånes litt fra Duran Duran i «Yours ‘Til The End» – samtidig som det er ypperlige bassganger her – og det er smårocka i «Birthday». Dette spriket gjør «Here Come The Aliens» til ei spennende skive, som holder på lytterens interesse gjennom 50 minutter.

Hovedstyrken til «Here Come The Aliens» – uansett om det er rocka, popa, eller småelektronisk – er at låtmaterialet er gjennomført godt. Ikke taper kvaliteten seg nevneverdig utover på plata heller, og en av toppene, «Different Story», kommer sent på albumet, med god kombinasjon av rytmebruk og gitarer. Dermed ender Kim Wilde opp som en aldri så liten overraskelse i platejungelen i 2018.

Jan Dahle