19 år har gått siden Marius Müller så brått forlot oss, og med det etterlot seg et stort tomrom innen norsk rock. Heldigvis har vi fortsatt minnene, og ikke minst musikken. Når vi nå skal minnes gitaristen tar vi en titt på mannens eneste fulle instrumentalplate, «Seks», som ble sluppet i 1995.

Mellom det tredje og fjerde studioalbumet til Funhouse skulle Marius Müller returnere til en tilværelse i tilsynelatende musikalsk ensomhet, hvilket resulterte i hans sjette soloskive, treffende nok kalt «Seks». Her skulle Müller utforske et nytt musikalsk landskap, der det kun var instrumentalmusikk som sto på programmet. Det hadde riktignok vært et og annet vokalløst spor å finne også på tidligere plater, men nå skulle gitarfenomenet ta den helt ut.

Med seg på laget hadde Müller produsent Svein Dag Hauge, og dermed ble dette også en samarbeidsmessig gjenforening for deler av teamet som hadde gjort «Den Du Veit» og «Er’e Så Nøye’a?» 13-14 år tidligere. Også Funhouse-trommis Per Hillestad var medvirkende på tidlig åttitall, og er samtidig mannen som står for skinnpiskinga på «Seks». Ut over dette ble flere gode venner av Marius invitert inn i studioet for å bidra på albumet.

Det hele åpner med en kort akustisk blues i form av «Blå # 2», før den riktig fine «Våkn Opp» fremviser en følsom og melodisk gitarist. Foruten Hillestad er det nå avdød Dance With A Stranger-bassist Yngve Moe som bidrar til den musikalske grunnmuren Marius kan bygge de flotte melodilinjene på toppen av. Samtidig trår Hauge til med litt akustisk støttespill.

Høydepunktet på «Seks» er den mer rocka «Som 1 Reise», som igjen viser at Marius Müller var en gitarist som var mer opptatt av melodi enn unødvendig teknisk briljering. Tankene tas her i retning av Joe Satriani, der gode melodiske solopartier kombineres med riffing og dynamikk i et gjennomført godt spor. Dette kan, som flere låter på plata, også nærmest betraktes som en Funhouse-innspilling der det er bassist Pål Reinertsen som deler rytmearbeidet med Hillestad.

«Bless» er på sin side sartere i uttrykket, der alt handler om følsomheten i Müllers gitarspill. Dette er musikk til å drømme seg bort i. Når Marius får med seg Knut Reiersrud i «Duett i E-Dur» blir du som lytter stilmessig tatt med tilbake til den akustiske bluesen vi fikk innledningsvis på «Seks», der gutta spiller opp mot hverandre på godt vis. Dette er med på å tilføre den variasjonen som er så nødvendig for at instrumentalplater ikke skal bli kjedelige.

Den uptempo «Snapp» og den delvis neddempa «Den Grønne Drømmen» byr igjen på den fulle Funhouse-trioen, der Müller i førstnevnte er litt røffere på solosiden. Med det rene gitarsoundet innledningsvis i sistnevnte drar Marius det derimot i stikk motsatt retning – som kan minne om ting Steve Lukather har bedrevet – før han kobler inn fuzz-boksen og drar av gårde i mer velkjent sololand.

«Mia’s Sang» byr på fløyter fra Hans Fredrik Jacobsen i en komposisjon som har mye norsk folkemusikk i seg, og dermed er dette et sjeldent øyeblikk der gitaristen Müller understreker hvor i verden røttene ligger. Igjen er det riktig fin melodibruk som gjelder, der et i hovedsak akustisk uttrykk krydres med noen elektriske gitarer. Helakustisk blir det igjen når Müller bruker kassegitaren til å skape «Sunburst Shuffle».

Med nok et Funhouse-komp skapes den midtempo og groovy «Destiny», som i første halvdel er en rimelig streit gitarinstrumental, før det kommer et luftigere parti midtveis. Hans Fredrik Jacobsen returnerer for flere folkemusikkinspirerte toner i «Sull», der Marius byr på svevende og følsomme toner fra elgitaren.

Avslutningsvis har Marius invitert Tom S. Lund inn i studioet for en cover av João Donatos «Ate Quem Sabé», der gutta tar den helt ned. Dermed er også «Seks» over, og da er det på sin plass å poengtere at det er virkelig gledelig at Marius Müller rakk å tilføre også denne annerledes plata til diskografien i løpet av sine siste år.

I forbindelse med lanseringa av «Seks» spilte Müller noen konserter der han hadde bandet på boks, og sånn sett var dette virkelig som soloopptredener å regne. Vi snakker uansett ikke om en konsertform som virkelig gir den gode opplevelsen for publikum, men man kunne uansett ganske snart glede seg over et Funhouse som var tilbake, og som i 1997 skapte det som ble Marius Müllers aller beste studioplate, «Det Norske Huset».

Fred og kjærlighet.

Jan Dahle