Fra kulturhus til pub


Trine Rein
Oslo, Olsen på Bryn
20/1-2018

Ett år har gått siden Trine Rein slapp den suverene «The Well», og i den forbindelse benytter hun fortsatt anledningen til å gjøre konserter. Dermed har turen kommet til Olsen på Bryn, der dama og bandet skal servere mye det samme settet undertegnede opplevde på Ål sist vår, men samtidig er dette også annerledes.

Trommis Per Ole Iversen innleder «The Well», og dermed er kveldens seanse i gang. Bandet låter fint fra første stund, og når Rein kommer inn på scena idet første verselinje begynner, blir det fort klart at dama i front også er i form. Samtidig drar gitarist Jostein Svarstad flotte gitarlinjer, mens tangentist Arild Følstad legger til de rette stemningene.

Når det følges på med «How About Us» har konserten på mange måter toppa seg helt innledningsvis, men det er likevel aldri noen fare for at standarden skal svekkes utover kvelden. Setlista er rett og slett for god til at det skjer, der tidsreisa kjapt går tilbake til begynnelsen med «Just Missed The Train». Dermed våkner også publikum, og er klar for litt allsang.

Kontrasten fra kulturhusvarianten denne skribenten så i fjor, til pubversjonen av konserten, er merkbar på flere måter. Showet fremstår nå som litt mer rocka, og med det mindre strigla, samtidig som intimiteten her og nå kler det hele. Repertoaret er mye det samme, og historiene Trine forteller er etter hvert velkjente, men det fungerer altså ypperlig på den lille Olsen-scena.

Et par forandringer er det i settet siden sist, og «If You’re Next To Me» er blant disse, der låta med en liten country-snert gjør seg bra. Bonnie Raitts «Love Sneakin’ Up On You» blir på sin side småfunka og god, og er nok et vellykka tilskudd på programmet. Vesentlig er det uansett at Trines vokal er superb. Dama har enkelt og greit en vanvittig stemme, noe hun blant annet understreker i «Torn». Natalie Imbruglia, gå hjem og vogg.

Materialet fra «The Well» er særdeles sterkt, og med «Hello, It’s Me» roes det noe ned, samtidig som konserten når nok en topp. Når Svarstad finner frem den akustiske gitaren blir vi tatt med tilbake til 2010 med «I Am Leaving You», historien om Trines krangel med sin far, og hvordan hun i en alder av 32 «rømte hjemmefra». Samtidig tilfører det musikalske uttrykket her variasjon til konserten.

En vesentlig forskjell fra fjorårets lanseringsturne er det faktum at hovedsamarbeidspartner på «The Well», tidligere Rainbow-tangentist Tony Carey, ikke er med i bandet denne gangen. Siden mannen spilte på Olsen i går – for øvrig med de samme musikerne som er å finne i Reins band – er han likevel på plass i byen, og en gjesteopptreden kommer med det som forventa.

Dermed er det duettid når «Dream It» plukkes frem, og dette blir nok et fint øyeblikk, der Trines krystallklare røst kombineres med Tonys litt smårufsete vokal. Deretter trekker Rein seg til side for å overlate alt fokus til Carey, som benytter anledningen til å gjøre sin egen «A Fine, Fine Day». Det betyr en ekstra orgelintro – mannen må jo få vise seg frem – og at Tony og Jostein gjør noen fine solopartier. Samtidig klarer Tony å dra allsangen ut av et publikum som nok i hovedsak er ukjent med låta.

Jan Holberg setter med sine basslinjer preg på den, i Trine Rein-sammenheng, småsære «The Line», og mannen er med på å gi «The World Goes ‘Round» et herlig groove. Igjen benytter også Svarstad anledningen til å gjøre en fin solo. Det er da også udiskutabelt at bandet bak Rein skal ha ære for å gi et solid bakteppe til vokalistens nevnte stemmeprakt.

Når konserten går mot slutten skal da også stemmen vises frem igjen en gang for alle i «Stay With Me Baby», der dama går ned i knestående til det avsluttende partiet. Dermed treffer hun igjen et voksent publikum på hjemmebane.

Som ekstranummer – uten at Trine og band forlater scena – er det tid for en liten Marius Müller-hyllest i form av «Celebrate», som Rein i sin tid bidro på da Funhouse gjorde sin versjon av Rare Earth-klassikeren. Bandet leverer en småheftig versjon av låta, men man kunne klart seg uten solospotene Iversen, Holberg og Følstad tildeles underveis.

Normalt ville det vært slutt for kvelden nå, men Tony Carey kommer tassende gjennom det fullsatte lokalet, og står plutselig i front av scena. Mannen er klar for mer, og med det blir det et tilbakeblikk til hans periode med Rainbow. Enkelte av oss skulle ønske at vi nå fikk høre «Stargazer», men det blir i stedet «Mistreated», som strengt tatt er ei Deep Purple-låt.

Carey og Svarstad leverer småsvevende samspill innledningsvis, mens Rein er solid på vokalsiden. At dama kan synge låta har vi da også hørt tidligere, når hun har gjesta Tony Carey’s Rainbow Project. Solosekvensen som deles mellom Tony og Jostein sitter også bra, og med det går Trine Rein, hennes eminente band, og gjesteartist, ut på høyden.

Jan Dahle

Reklamer
Fra kulturhus til pub