Hard melodiøs linje


Hardline / Hush
Oslo, Hard Rock Cafe
7/12-2017
Hush
Hardline

Historien gjentar seg på Hard Rock Cafe, der vi for to uker siden kunne se Tyketto – som leverte en melodiøs klassiker på tidlig nittitall – norgesdebutere alt for sent. I kveld er det Hardline, som i 1992 kunne by på gromplata «Double Eclipse», som for første gang har funnet veien til Norge.

De lokale melodiske rockerne i Hush har fått oppdraget med å varme opp publikum, der bandet er aktuelt med den rykende ferske «Department Of Faith», som er kvintettens fjerde album. Omkring halve kveldens sett er da også henta fra nevnte plate, og åpningslåta «Crazy» er blant disse, der tangentbruken umiddelbart understreker at disse gutta beveger seg innenfor AOR-land.

Primus motor, Kenneth Kristiansen, leverer godt på gitaren, mens vokalist Patrick Simonsen er litt ujevn utover i konserten. Blant andre den gode riffdrevne «She Will Be The One» byr på en sanger som sliter litt, og samtidig sliter lydmannen med å få det til å låte godt på Hard Rock Cafe.

Låtmessig løfter Hush det opp på riktig godt nivå med «Believe» fra den snart 20 år gamle debuten, og «Talk To Me» er også med på å understreke at bandet hadde en del solid materiale på sin første skive. Den nye «Hold On» roer det ned, og tilfører med det noe av dynamikken en konsert trenger.

Riktig melodisk er bandet i høydepunktet «Is It Good Enough?», mens den mer energiske siden ved orkesteret dukker opp når «Mirage» avslutter den litt ujevne konserten.

Da Hardline dukka opp i 1992 hadde brødrene Gioeli satt sammen et band som nærmest måtte betraktes som ei supergruppe, der medlemmene blant annet hadde fartstid fra Journey, Bad English og David Lee Roths turneband. I dag er kun vokalist Johnny Gioeli igjen fra besetningen som leverte den klassiske «Double Eclipse», men denne mannen alene er nærmest verdt inngangspengene.

Det er da også et hovedfokus på 25-årsjubilanten i kveldens sett, der ikke mindre enn åtte låter hentes fra nettopp «Double Eclipse». Det er uansett «Where Will We Go From Here», fra fjorårets «Human Nature», som sparker i gang settet, og energien er tilstede fra første stund. Gioeli er glimrende i front, hvilket han viser gjennom hele konserten, der han mestrer både prating mellom låtene og evnen til å få med seg publikum.

Det er likevel ingen tvil om at mannen nok må føle seg noe inneklemt på Hard Rock Cafes lille scene, men han gjør det beste ut av situasjonen, der han rocker på den tumleplassen han har, mens armene brukes flittig for å illustrere tekstene. Også bassist Anna Portalupi skulle nok ønske seg mer plass der hun nesten må gjemme seg bak tangentist Alessandro Del Vecchio.

Gitarist Josh Ramos er derimot en mann som gjør svært lite ut av seg visuelt sett, men han spiller pent der bandet løfter frem allsangen med «Takin’ Me Down» som andre låt. Dermed poengteres det også at «Double Eclipse»-materialet er det som sitter best hos publikum. «Dr. Love» skal så løfte det enda mer, før Hardline igjen beveger seg frem til 2016.

«Human Nature» gir Del Vecchio sjansen til å spille litt piano, og til å synge noen linjer. I pianoballaden «Take You Home» får tangentisten for øvrig enda mer spillerom på vokalsiden, og dette ferske materialet fungerer også godt. Unntaket er den bluesa «Trapped In Muddy Waters» som ikke helt sitter i kveld, og når denne følges av en uinteressant trommesolo fra Francesco Jovino er konserten inne i sin ørlille dødperiode.

Eneste låt som ikke stammer fra debuten eller «Human Nature» er «Fever Dreams», som blir et av kveldens absolutte høydepunkter. Hele tiden lar man seg overbevise av Gioeli, som synger upåklagelig i de 75 minuttene konserten varer.

Siste del av konserten er utelukkende via «Double Eclipse», der Johnny tilegner «In The Hands Of Time» til sin avdøde far som på sin måte inspirerte til nettopp denne balladen. Deretter kommer godbitene tett som hagl i form av blant andre «Everything» og «I’ll Be There».

Skvisa inn mellom de to sistnevnte kommer så «Hot Cherie», som må sies å være den ultimate gladlåta. Dette er Hardline på sitt aller ypperste, og også i kveld er denne en sikker vinner. Også avslutninga med «Rhythm From A Red Car» er upåklagelig, og med det setter Gioeli og hans menn et solid punktum for en ypperlig konsert.

Jan Dahle

Reklamer
Hard melodiøs linje