Flyr til topps


Eagles «Hotel California – Deluxe Edition»
Asylum
(For originalalbumet)
(For bonusdisken)

På syttitallet var Eagles noe av det definitivt største som bevega seg rundt på amerikanske scener, og bandet leverte ei rekke med solide album fra debuten i 1972 og ut tiåret. Musikalsk skulle det hele toppe seg da «Hotel California» ble sluppet, og Eagles med det leverte sitt ultimate studioalbum. Nå er 40-årsjubilanten ute både som boks og dobbel-CD.

Med tittelsporet åpner «Hotel California» på et nivå som fremkaller gåsehuden fra første stund, der de forsiktige gitarmelodiene griper tak i deg. Få låter, om noen, er mer fengslende og hypnotiserende enn nettopp «Hotel California», der melodibruken er nærmest umenneskelig sterk. Samtidig griper mystisismen i teksten også tak i deg, mens Don Henley på fortreffelig vis ytrer orda.

Arrangements- og produksjonsmessig er dette også fenomenalt – hvilket produsent Bill Szymczyk må få sin del av æra for – der Don Felder og Joe Walsh får lekt seg med gitarene gjennom låtas seks og et halvt minutt. Nettopp denne duoen leverer da også solopartiet, som er låtas to siste minutter, og her snakker vi om det som kanskje er tidenes beste gitarsolo. Guttas gitarharmonier og melodibruk er umulig å matche. «Hotel California» er rett og slett ei mesterlig låt, på alle felt.

Om tittelsporet er Eagles på sitt aller ypperste, fortsetter kvintetten med nok ei ståpelsfremkallende låt når det hele roes ned med «New Kid In Town». Glenn Freys fløyelsmyke stemme frembringer frysninger mens melodibruken igjen bare kan beskrives som suveren. Disse gutta var rett og slett mestere når det kom til å komponere flotte låter, hvilket de opp gjennom åra hadde bevist med blant andre godbiter som «Tequila Sunrise» og fenomenale «Lyin’ Eyes».

Med «Life In The Fast Lane» rockes det opp, der også ferskingen i bandet, Joe Walsh, har bidratt på komponeringssiden. Nevnte gitarist tilførte da også et mer rocka element, samtidig som countryen får mindre plass i uttrykket, mens banjoen i all hovedsak forsvant ut på sidelinja da forgjengeren Bernie Leadon forlot bandet. Nå skal det uansett påpekes at selv Eagles på sitt mer rocka er smakfullt og særdeles melodisk, hvilket da også gjelder «Life In The Fast Lane».

Med «Wasted Time» tar gutta den helt ned, mens Henley med sin ypperlige stemmebruk igjen griper tak i lytteren der han backes av pianoet. Selv slår han i gang låta for fullt i det strykerne kommer inn, og bandet igjen understreker at Eagles ikke retter seg mot et publikum som vil ha det rufsete, men derimot mot et publikum som ønsker perfeksjon på alle plan.

«Hotel California» er ei berg-og-dal-banereise av et album, og etter den sarte «Wasted Time» er det tid for å rocke med den fenomenale «Victim Of Love». Igjen serverer Henley fortreffelige vokallinjer, mens gitarene backer ham på flotteste vis.

Noe av hemmeligheten med Eagles’ sound er at bandet alltid har bestått av solide vokalister, som også låter særdeles godt i fellesskap. Med Walsh på laget fikk bandet også inn både en ny komponist og vokalist, og hans hovedbidrag på «Hotel California» er den fine balladen «Pretty Maids All In A Row». Mannen har en stemme som ikke er like strømlinjeforma som herrene Henley og Frey, men derimot har Walsh mye sjarm i vokalen sin. Han utfyller med det de andre på svært godt vis.

«Try And Love Again» er det sporet på «Hotel California» som har blitt stående igjen som den litt glemte låta, men dette er også en fin sang fra bassist Randy Meisner. Dette skulle da også bli Meisners siste bidrag til bandet, da han i løpet av 1977 ble erstatta av Timothy B. Schmit, men mannen med den lyse stemmen leverer et verdig farvel, om låta blir litt anonym på ei ellers usedvanlig sterk skive.

Avslutningsvis tar Henley det igjen ned på pianonivå med den virkelig fine «The Last Resort», som bygger seg opp med forsiktig tromming, suveren bruk av pedal steel fra Felder, og igjen et strykerarrangement. Her passerer spilletiden sju minutter, og Eagles avslutter dermed «Hotel California» på sitt mest episke. Med det er også et av tidenes absolutt beste album i mål.

Bonusdisken – som er den samme om du går for boksen eller dobbel-CD-en – er et redigert utdrag av showet Eagles spilte over tre kvelder i Los Angeles i oktober 1976. Opptak fra disse konsertene er for øvrig også brukt på den ypperlige «Live», som ble sluppet i 1980. Innspillingene er med det gjort et par måneder før albumslippet, men to rykende ferske låter plukkes likevel frem.

«Take It Easy» åpner disken, og Frey synger som alltid svært godt også live, mens banjosoloen nå er bytta ut med gitar. Dette låter uansett helt upåklagelig, og like flott som Eagles alltid har vært live. Også i konsertsammenheng har perfeksjon alltid vært tilstedeværende, hvilket kanskje har gjort bandet litt stivt live, men som undertegnede selv har opplevd noen ganger, er det få band som gjør bedre konserter.

Dette kommer tydelig frem når Meisners hit «Take It To The Limit» kommer som andre låt på live-CD-en, og når «New Kid In Town» følger når bandet nok en topp. Det låter like pent som studioversjonen. Den litt «røffere» siden av Eagles kommer til overflaten i «James Dean», mens gitarene får godt spillerom i «Good Day In Hell».

Straks Walsh kom inn i Eagles satte han sitt preg på konsertene ved å få inkludert et par av sine låter i settet, og her er det James Gangs «Funk #49» vi får høre. Denne blir alltid en godbit når den plukkes frem.

Med «One Of These Nights» og en glimrende «Hotel California» kommer Henley igjen i fokus, så selv om dette er et veldig nedkorta opptak får alle medlemmene sin tid i front. Felder, som ikke synger hovedvokal, stjeler typisk nok showet med «Hotel California»-soloen.

Det vi får høre er altså upåklagelig, men samtidig er det ikke til å komme utenom at man føler seg litt snytt når bandet kun gir oss ti låter, og med det 48 minutter med konsertopptak. Her burde hele showet vært inkludert, for på den måten å gi fansen et fullstendig innblikk i hvordan Eagles var på konsert høsten 1976.

Velger du boksversjonen av «Hotel California» får du i tillegg til de to ovennevnte diskene ei bok, et hefte, noen postere og en audio-BD som inneholder hovedalbumet. Denne versjonen blir med det mest en utgivelse for fansen som liker en flott innpakning og tilbehør, mens de som kun må ha musikken vil klare seg med dobbel-CD-en.

Jan Dahle

Reklamer
Flyr til topps