Gary Moore «Blues And Beyond»
BMG

Det har foreløpig heldigvis vært få tegn til gravplyndring etter Gary Moores plutselige bortgang i februar 2011, og selv om «Blues And Beyond» ikke er helt hva teksten på boksen lover, faller heller ikke denne utgivelsen inn i røverikategorien der det bys på fire CD-er, og den 350-siders biografien «I Can’t Wait Until Tomorrow».

Selv om man på boksen kan lese at den inneholder kremen av Gary Moores studioinnspilte blues, er dette å strekke det langt da alt innholdet her stammer fra perioden gitartisten var under Sanctuary-paraplyen, altså 1999 til 2004. Det er dermed ikke noe fra plater som «Still Got The Blues» eller «After Hours» her, og spesielt førstnevnte er udiskutabelt kremen av Gary Moores blues.

Det vi derimot får er «Back To The Blues» (2001) og «Power Of The Blues» (2004) i sin helhet, spredt ut over to disker, der det også puttes inn noen spor fra «A Different Beat» (1999) og «Scars» (2002). Dette betyr mye god musikk, og ikke minst mengder med fenomenalt gitarspill.

Den følsomme Moore er i sitt ess i blant andre «That’s Why I Play The Blues» og «Picture Of The Moon». Den mer neddempa Moore dukker også opp i «Surrender», fra den noe eksperimentelle «A Different Beat». Videre finner vi instrumentalen «The Prophet», som viderefører gitaruttrykket fra blant andre «Parisienne Walkways».

Det er heftigere i «Tell Me Woman», «Can’t Find My Baby» og den rocka «Power Of The Blues», og fra bandprosjektet «Scars» finner vi «Ball And Chain», der Moore virkelig utfolder seg på gitaren. Du får i det hele tatt alle sider ved Gary Moores blues (og litt rock) på «Blues And Beyond».

Moore er selvfølgelig også innom noen coverlåter, og blant disse er en solid «Memory Pain» – som Thin Lizzy også gjorde, om enn etter bruddet med Gary – en god versjon av B.B. Kings «You Upset Me Baby», der blåserne også får godt spillerom, og Willie Dixons «Evil».

Oppsummeringa av denne femårsperioden – som har veldig mye bra å by på – avsluttes med «Parisienne Walkways» fra Monsters Of Rock-turneen i 2003, og da nærmer vi oss det som er av musikalsk interesse også for samlere av Gary Moore. Innholdet som er nevnt så langt kan for så vidt kjøpes på en dobbel-CD, men det er når du går for boksversjonen du får med to CD-er bestående av en tidligere uutgitt konsert fra våren 2000.

Vi befinner oss i en overgangsperiode mellom «A Different Beat» og «Back To The Blues», noe setlista bærer preg av, der vi blant annet får smakebiter fra sistnevnte album som fortsatt er et år unna når disse opptakene er gjort. Samtidig inneholder konserten selvfølgelig også en håndfull av Moores mer klassiske blues-låter.

«Walking By Myself» og «Oh Pretty Woman» åpner showet, og dermed blir vi låtmessig tatt med direkte tilbake til 1990 og gode minner fra turneen det året, selv om vi her og nå altså befinner oss i 2000. Det låter uansett litt råere etter ti år med blues, og det blant annet grunnet det nedstrippa uttrykket, der blåserne er dytta ned fra scena. Orgelet er derimot fortsatt tilstede i lydbildet, blant annet i en fremtredende rolle i «Since I Met You Baby» og «Further On Up The Road».

Gary selv er i god form, og dermed byr de 15 spora på herlig gitartraktering, der det i første del av konserten roes ned med «Need Your Love So Bad» og en lang og flott «Surrender». I den motsatte enden av skalaen finner vi den kjappe «Cold Black Night», der Moore får muligheten til å fremvise tempoet i fingrene.

Konsertens midtseksjon, bestående av «All Your Love», «Still Got The Blues» og «Too Tired», er blues-artisten Gary Moore på sitt ypperste, men settet består i det hele tatt av svært mye godt. Sånn sett er dette opptaket helt upåklagelig, og ønsker man å høre blues-gitaristen Moore i sitt rette element er dette obligatorisk materiale.

Det hele avslutter ypperlig med «The Prophet», som er en klassisk Gary Moore-avslutning i stil med hvordan «The Loner» satte punktum for den fenomenale kvelden i Drammenshallen i 1987. Med det har Moore gjennomført en strålende konsert, som heldigvis ble fanga på tape, og som nå er tilgjengelig for fansen.

Den medfølgende biografien, «I Can’t Wait Until Tomorrow», er skrevet av Harry Shapiro, og fremstår så langt som undertegnede i skrivende stund har lest, som god. Historien fortelles mye gjennom intervjuer med kolleger og venner av Moore, og fungerer med det altså bra.

Jan Dahle