Deep Purple «A Fire In The Sky»
Parlophone
Selected Career-Spanning Songs
A Career-Spanning Collection (LP-versjon)
A Career-Spanning Collection

Når Deep Purple er inne i sitt 50. år er det på sin plass med nettopp en karriereoppsummerende samling, og nå er en slik ute i tre versjoner. Du kan velge mellom en 20-spors enkeldisk, den mer fullstendige historien på tre CD-er bestående av 40 låter, eller en mellomting på trippel vinyl.

Uansett hvilken versjon du går for er oppbygginga den samme, der det åpner med «Hell To Pay», fra den glimrende «Now What?!» som ble sluppet i 2013. Dermed kan man henge seg opp i at utgivelsen ikke tar oss med helt frem til 2017, da årets «inFinite» ikke er inkludert. Dette er egentlig veldig synd, da mye kan tyde på at «inFinite» blir bandets siste studioalbum, og at «A Fire In The Sky» med et spor eller to derfra kunne blitt den definitive Deep Purple-presentasjonen for fremtiden.

Når det gjelder de tre versjonene er det liten tvil om at det er trippel-CD-en som gjelder, men vinylversjonen gir også et rimelig godt innblikk i Deep Purples suverene katalog. Enkel-CD-en blir på sin måte mye ei samling av bandets mest kjente låter, selv om det også her er funnet plass til seks spor fra tiden etter «Perfect Strangers». Med tanke på at prisen på trippel-CD og enkel-CD varierer svært lite burde valget da være enkelt. Derfor ser vi også først og fremst nærmere på den fulle versjonen, som har undertittelen «A Career-Spanning Collection». Undertittelen på enkelversjonen er for øvrig «Selected Career-Spanning Songs».

Historien presenteres i motsatt kronologi, og «Hell To Pay» følges av den virkelig gode «Vincent Price». I det hele tatt er de åtte spora som representerer Steve Morse-perioden – som snart har vart i et kvart århundre – gode spor, der mangelen på opplagte klassikere nok har gjort at valgene har vært svært frie. «Rapture Of The Deep», «Any Fule Kno That» og den absolutt fenomenale «Sometimes I Feel Like Screaming» – med bortimot tidenes flotteste gitarlinjer – er alle gode representanter for Steves tid med Deep Purple.

Ritchie Blackmores farvel med Deep Purple er treffende nok representert med tittelsporet fra «The Battle Rages On», og selv om dette ikke er bandet på sitt absolutt ypperste, fungerer det også bra her. Singeldisken hopper over denne perioden, mens både den enkle CD-en og vinylen ignorerer «Slaves And Masters», som er bandets eneste album med Joe Lynn Turner. Dette er synd, for plata er betydelig bedre enn sitt rykte, men på trippel-CD-en er det funnet plass til den sterke og melodiske «King Of Dreams». Dermed er det også klart at alle andre versjoner enn trippel-CD-en blir ufullstendige.

Med «The House Of Blue Light» klarte ikke Deep Purple helt å følge opp det fenomenale comebacket fra tre år tidligere, men også på denne skiva finner vi gode låter. Blant disse er «Bad Attitude», som både på LP-en og singel-CD-en av «A Fire In The Sky» presenteres i editert versjon. Singelversjoner er for øvrig brukt ganske flittig på den enkle CD-en, hvilket selvfølgelig er med på å gi plass til flere spor, mens den fullverdige versjonen av samlinga i all hovedsak holder seg til de originale albumversjonene. Dette er kanskje med på å gjøre også den minst omfattende versjonen interessant for samlere.

At det er utrolig mye god musikk på «A Fire In The Sky» er udiskutabelt, og når den første disken avslutter med «Knocking At Your Back Door» og «Perfect Strangers» opplever vi et Deep Purple på sitt absolutt beste. Lite slår tittelsporet fra 1984s gjenforeningsalbum, som vel må være tidenes comeback uansett band. Gutta kom opp med ypperlige låter, og bare det å høre Ritchie Blackmore og Jon Lord i samspill igjen var særdeles gledelig.

Syttitallets Deep Purple-historie avslutta studiomessig med «Come Taste The Band», som allerede den gang i 1975 viste at det var håp også for et Blackmore-løst Deep Purple, der Tommy Bolin gjør en solid jobb på gitarsiden. Dette kan høres i både den strålende «You Keep On Moving» og «Dealer». Sistnevnte presenteres i Kevin Shirleys 2010-remiks, og er et av få tilfeller der trippel-CD-en byr på annet enn de opprinnelige albumversjonene.

Mange tvilte kanskje i sin tid på om Deep Purple hadde en fremtid da den klassiske MK II-besetningen gikk i oppløsning, men at det skulle fungere ble til de grader bevist, først og fremst med «Burn», men også med oppfølgeren «Stormbringer». Fem låter representerer denne perioden, der «Stormbringer» fremviser en Lord som utforsker tangentbruken ved å bevege seg vekk fra det opprinnelige Hammond-soundet. «Soldier Of Fortune» byr på sin side på et band som utforsker en sartere side ved seg. Den bluesa «Mistreated», «Might Just Take Your Life» og «Burn» er på sin side Deep Purple helt på topp, og med det beviste bandet at det virkelig hadde livets rett med David Coverdale og Glenn Hughes på laget.

Det er liten tvil om at den opprinnelige MK II-perioden fra 1969 til 1973 er Deep Purples mest klassiske epoke, og de fleste av bandets mest kjente låter stammer fra denne tiden. Den litt bortglemte «Rat Bat Blue» og «Woman From Tokyo» representerer slutten, mens fire spor – deriblant «Highway Star» og den suverene balladen «When A Blind Man Cries» – står som dokumentasjon på perioden rundt suksessalbumet «Machine Head». Med denne skiva gjorde bandet sitt beste arbeid, og med «Smoke On The Water» ble bandnavnet en gang for alle skrevet i stein inn i rockehistorien.

Før kvintetten kom så langt gjorde den både «Fireball» og «In Rock», samt singelen «Strange Kind Of Woman». De første par åra med Ian Gillan og Roger Glover i besetninga kunne by på godbiter som «Demon’s Eye» og «Black Night», og ikke minst det episke mesterverket «Child In Time», som fremviste en Ian Gillan som kunne hyle høyere og heftigere enn noen annen vokalist innen rocken. Med «In Rock» i 1970 fant da også bandet formelen, selv om Deep Purple skulle komme med bedre skiver i ettertid. I forkant av «In Rock» debuterte for øvrig MK II-besetningen med den greie singelen «Hallelujah», som også er funnet en plass verdig i denne historiske oppsummeringa.

Mange snakker om at Deep Purple var best på de første skivene, men det gjelder som oftest de som ikke helt har kontroll på historien, for disse har det ofte med å ignorere, eller være uvitende om bandets tre første skiver. Den spede begynnelsen med «Shades Of Deep Purple», «The Book Of Taliesyn» og «Deep Purple» blir rett og slett ofte oversett, der bandets originalbesetning – bestående av vokalist Rod Evans og bassist Nick Simper, samt trioen Blackmore, Paice og Lord – ofte spilte seg gjennom coverlåter.

I den grad denne perioden huskes er det ofte for bandets debutsingel, en cover av Joe Souths «Hush», som ble en hit bandet ikke klarte å følge opp før MK II var et faktum. Det er likevel godt stoff også fra dette bandets første leveår, og «Bird Has Flown» – her i en tidlig versjon – hinter i retning av fremtiden, mens «Mandrake Root» og instrumentalen «Wring That Neck» enkelt lot seg videreføre i livesettet etter at Gillan og Glover var på plass. Sånn sett viser bandets tre første skiver gode tendenser, men uten at gutta helt kommer i mål. Dessverre er ikke høydepunktet fra denne perioden, «April», inkludert på «A Fire In The Sky».

Da er man selvfølgelig over på det evige diskusjonstemaet rundt slike utgivelser, om låtvalget er riktig, men dette vil uansett være et spørsmål om smak, der det aldri vil kunne oppnås enighet. Som en presentasjon av Deep Purples studiohistorie – ingen liveinnspillinger er med, hvilket på en måte ignorerer et viktig element ved bandet – er uansett den triple CD-versjonen særdeles god, der du får en smakebit fra alle bandets album (altså utenom «inFinite»), og med det et innblikk i hele historien rundt tungrock-pionerene. LP-versjonen blir en redigert, men fortsatt veldig god oppsummering, mens singel-CD-en blir et litt overfladisk innblikk i et legendarisk band.

Jan Dahle