Lørenskogsk musikkhistorie


Trond Granlund «1973-1986»
C+C Records

Trond Granlund er en institusjon innen norsk musikkliv, og før han ble den roots-artisten som gjerne har reiser land og strand rundt, var han et betydelig navn innen norsk rock og pop. Det er da også nettopp perioden fra tiden som rock’n roll-sanger på tidlig syttital, og som popartist med stor suksess på åttitallet, som er samla i boksen «1973-1986».

Hele 12 CD-er befinner seg i boksen, hvorav ti er mannens samlede soloalbum fra 1976 til 1986. Her kan vi følge Tronds utvikling som artist, der han når en topp på tidlig åttitall. Videre er det masse ekstraspor på diskene, og to ekstra CD-er med Granlunds bidrag til andre band og prosjekter er også med. Historien fortelles for øvrig også i en omfattende booklet, med bidrag fra artisten selv i form av en selvskrevet biografi, samt intervju og bilder.

Året er 1976 når Trond Granlund debuterer for fullt som soloartist, og plata heter enkelt og greit «Granlund». Her fortsetter mannen delvis i samme spor som på «Rock»-serien – mer om det når vi kommer over på boksens bonusdisker – hvilket vil si at det mye handler om rock’n roll-covere. Sånn sett er det ikke veldig interessant det som presenteres, men Trond gjør en del helt godkjente versjoner.

Det åpner med rock’n roll i form av Bobby Darins «Splish Splash», der Jan Erik Tørmoen spriter det hele opp med piano. Når det roes litt ned med «Love Potion Number Nine» legges det fine gitarer, mens orgelet ligger flott i bakgrunnen. Samtidig kommer den hese Granlund-stemmen til sin fulle rett. Det hele er for øvrig produsert av Trond i samarbeid med bror Pål, som for noen nok er kjent som mannen bak den norske Elvis-fanklubben Flaming Star.

Det mest interessante materialet på «Granlund» er de tre originallåtene, som Trond har skrevet i felleskap med Jan Hammarstrøm. Dermed slår hovedpersonen også plutselig over på norsk når den fine «In Vino Veritas» dukker opp som femte spor på plata, og med det brytes uttrykket noe opp. Norsk er det også i den litt rocka «Det Svinger På Club 7», som beskriver en kveld på den legendariske osloklubben. Skiva avslutter for øvrig med «Mariann», som også er en brukbar original.

Uansett handler dette altså for det meste om coverlåter, der mannen gjør godkjente versjoner av blant andre Creedence Clearwater Revivals «Proud Mary», Fleetwood Macs «Man Of The World», «Baby, It’s You» – gjort av blant andre The Beatles – en uptempo versjon av Chuck Berrys «Beautiful Delilah», og en energisk rock’n roll-medley.

Når tiden er inne for «Utstøtt» er det i all hovedsak originallåter som står på programmet, og igjen skrives det meste i felleskap mellom Granlund og Hammarstrøm. En vesentlig forskjell fra forgjengerens originalmateriale at språket på første halvdel av plata nå er engelsk, men musikerne bak Trond er i hovedsak de samme.

«Slot Machine» innleder «Utstøtt», som for øvrig er produsert av Trond selv, og vi snakker om et musikalsk utrykk mellom pop og rock, med noen litt eksotiske innslag blant annet på perkusjonssiden. Låta ble plukka ut som singel, og den fengede trallen var et godt valg. Perkusjonsbruken er for øvrig også fremtredende i coveren av The Doobie Brothers’ «Long Train Running».

Balladene «Tears» og «Queen Of Hearts» – med spanske elementer i den akustiske soloen – er riktig fine, og en kontrast til rockeren «We’re A Rock’n Roll Band». Over på side to på LP-en skifter Trond språkdrakt, og platas tittelspor – skrevet av gitaristene Terje Kristiansen og Rune Bråthen – er først ut i denne avdelingen. Sistnevnte synger også deler av låta, der det hele låter veldig syttitall. Sånn sett sitter musikken godt forankra i sin tid.

Det akustiske og elektriske kombineres godt i «Exorsisme 73», der du finner små country-elementer, kombinert med strykere. «Skjebnens Karusell» byr på noe småfunky i ei seig og god låt, mens Trond siden debuten har bytta vannhull, og byr på en popa historie i «Jegerhallen Blues».

Med tanker om «Oslo» avsluttes det hele med mer tydelig syttitallspreg, og konklusjonen er at «Utstøtt» er et skritt i riktig retning etter «Granlund». Samtidig er plata best når mannen synger på morsmålet, da dette gir materialet mer særpreg og sjarm.

Bonusspor på CD-en er den funky b-siden «Why Did You Do It», som er en cover av Stretch-hiten fra 1975, og den er riktig god.

Trond Granlund holder et jevnt utgivelsestempo, hvilket betyr at det slippes ett album hvert år. I 1978 er vi fremme ved «Made In Manchester», som lanseres som Trond Granlund Band, men nå er de faste musikerne i all hovedsak bytta ut med engelske instrumentalister – deriblant Sad Cafés Vic Emerson og John Stimpson – og gitarist Tor Langbråten er eneste nordmann på laget. Langbråten har også skrevet halve albumet, mens herrene Granlund og Hammarstrøm står bak resten av komposisjonene.

Når «Something Has Been Changed» åpner «Made In Manchester» er det et pent uttrykk som åpenbarer seg, og tankene går mot syttitallspop av type Smokie. Det rockes opp med den påfølgende «Living In The Past», og det er tydelig at Granlund løfter seg enda et hakk fra «Utstøtt». Det er langt fra noe revolusjonerende det mannen driver med på slutten av syttitallet, men så lenge låtene er gode treffer han godt i tidsånden.

Med «Think Twice» bys det tidvis på dramatisk pianobruk i en ballade der også strykerne spiller en vesentlig rolle, mens det understrekes at dette er ment som et band når Langbråten synger sine egne «On Your Way», «Ain’t Gonna Leave Her Again» – med litt røffe gitarer – og den småjazza «In Love For A Day». Dermed bys det også på vokalvariasjon på plata, men uten at det egentlig trengs da Granlund har mer sjel i stemmen enn Langbråten.

Dermed er ei litt rolig låt som «I’m Sorry», mer fengende Smokie-pop i form av «Say We’re Not Apart», og den mer rocka «Little Lady», mer interessante siden Granlund tilfører noe ekstra, der han vokalmessig etter hvert har begynt å finne stilen han skulle bli så kjent for. Samtidig krydres det med gode gitarer underveis, før det avsluttes med både piano og pompøse strykere i balladen «Chameleon». «Made In Manchester» er alt i alt ei god plate, og Granlunds beste så langt.

Når vi er fremme ved «Starstruck» dukker en vesentlig Grandlund-samarbeidspartner for fremtiden opp i form av gitarist Morty Christiansen, og igjen skrives det meste av materialet av hovedpersonen selv i samarbeid med Jan Hammarstrøm. Lydbildet som åpenbarer seg når «All Worked Out» åpner plata er relativt blåserbasert, og man aner plutselig litt mer soul i Granlands musikk, noe som ikke helt fungerer.

Da sitter det bedre når det rockes i «Dracula’s Back Again» og «Sources», når mannen legger seg på den popa linja i «If Love Is…», når han returnerer til rock’n roll i form av «Naggin'», og når han drar ut på ei allsidig musikalsk reise i «L.A. Dirge». Med Knut Laasbyes saksofonsoloer tilføres også et ekstra element, som gjør seg godt. Strykere og det litt pompøse gjør albumets tittelspor til en interessant og god ballade, der koringene er med på å løfte låta.

Den tidvis rocka «Yellow Shadow» er sterk på melodisiden og platas høydepunkt, mens det hele brytes opp når tangentist Krist Juuhl byr på den instrumentale «Strawberry Pie». Igjen viser Granlund altså at han ikke redd for å slippe til sine medmusikanter, noe som igjen skaper variasjon. Litt annerledes låter også balladen «Remember Me», som avslutter albumet, men den i utgangspunktet fine låta høres nok i dag litt vel datert ut på produksjonssiden.

Mellom albumene til Granlund kunne det dukke opp mer eller mindre frittstående singler, og «Kom Og Lek Med Meg» er et slikt mellomspill. Dermed blir det to bonusspor på «Starstruck», der singelens a-side – en norsk versjon av «If Love Is…» – er først ut. B-siden «Husk Meg Slik» er på sin side en oversatt utgave av «Remember Me».

Når vi kommer over i et nytt tiår, og Trond Granlund slipper «Eloise», dukker det opp mange kjente navn. Først og fremst har George Keller inntatt produsentstolen, mens vi blant musikerne finner gitarist Pete Knutsen, bassist Terje Methi, og trommis Thor Andreassen – alle fra Popol Ace – mens Anita Skorgan og Kari Gjærum korer.

At det er nye tider høres når et disco-preg åpenbarer seg i det «1980’s» strømmer ut i rommet, og produksjonsmessig er dette et løft, der man aner en del ABBA-inspirasjoner i lydbildet. I likhet med tidligere plater låter dette veldig av sin tid, men det fungerer samtidig riktig godt. Det roes så noe ned med «Eloise», der damene på kor slipper godt til, før det er tid for det helt neddempa innledningsvis i «Quiet Nights». Også Kristian Lindeman-komposisjonen «One Way» gjør seg på balladefronten, og samme mann har skrevet singelsuksessen «Give Me Time».

Det er tydelig at Granlund og Hammarstrøm har kommet opp med et solid knippe låter, og Kellers bidrag løfter utvilsomt frem komposisjonene. Rock’n rollen fra tidligere dager er nå helt børsta vekk, og Granlund er med det en strålende pop-artist. Dette resulterer i glimrende låter som «Go On Down To Reno», den groovy «Soho» og den uptempo og rocka «Southern Tale». En cover av Far Crys «Suddenly Strings» sitter også godt i øregangene. «Eloise» avsluttes med country-inspirasjoner i den trivelige «Right On», og med det har Trond Granlund toppa seg selv med et ypperlig album.

«Soho» og «Eloise» ble utgitt som singel på norsk, og disse versjonene er bonusspor her. Spesielt førstnevnte fungerer også særdeles bra, og liker man «norsk på norsk» vil disse gjerne bli foretrukket fremfor albumversjonene. Også Granlunds sang til Kjenn Fotballklubb, «Kjenn-Sangen» er lagt på her – til tross for at den ikke ble sluppet før i 1983 – men dette blir en kuriositet for spesielt interesserte.

Samarbeidet med George Keller fortsetter på «Pleasant Surprise», mens Rolf Løvland dukker opp på arrangementssiden og som tangentist, og backingbandet i hovedsak er Lava. Dermed låter dette selvfølgelig igjen upåklagelig, og med den ypperlige «Girl 16» legges lista umiddelbart høyt. Dette er igjen god pop, og tittelsporet som følger gjør seg også bra, med mye piano.

Det er et lite funk-element i «Don’t Be Sorry», mens «Never Going Back» er en god halvballade. På denne tiden var Trond så i vinden at han også fikk noen oppdrag med å bidra på filmmusikk, og en engelsk versjon av tittellåta til «Julia Julia» har funnet veien til «Pleasant Surprise». Dette er nok ei god låt, men den norske versjonen har alltid fungert bedre for undertegnede.

Når det roes ned med «You Know Me» får saksofonist Sigurd Køhn legge flotte toner, mens det er riffbasert og mer gitardominert i «Lookin’ For Something». Det lekes så litt med reggae i «What Do You Say», men så var da både den ene og den andre blant norske artister en tur innom Jamaica på tidlig åttitall. Balladen «I Don’t Believe In Fairytales» avslutter nok et sterkt album, og til tross for tittelen fikk Trond Granlund på denne tiden oppleve at i alle fall pop-eventyret var ekte.

Det ligger hele åtte bonusspor på denne disken, og først ut er «Dry Ice», som faller fint inn i uttrykket Granlund har på «Pleasant Surprise». Dette var for øvrig b-siden til «Venter På Noe», som igjen er den norske versjonen av «Lookin’ For Something», og også denne rocka låta gjør seg på morsmålet.

«Julia Julia» dukker også opp i norsk versjon, mens singelen «Gjør Hva Du Vil Med Meg» viser at Granlund på denne tiden nok var litt sprikende i tankene om hvilket språk han ville uttrykke seg på. Låta er ikke helt på høyden med det beste fra denne perioden, men den er grei nok. Denne ble i sin tid også gjort på engelsk som «Given It Up For Love», men ikke utgitt før i 2014. Dette er uansett et tilfelle der det fungerer best på engelsk.

Også «Hello Stranger» ble spilt inn i 1981, men heller ikke denne ble sluppet før 33 år senere. Her er vi igjen inne på datidens så typiske lek med reggae, og dette er ganske bra. Mer engelsk blir det når den gode balladen «A Woman In Love» hentes fra «Julia Julia»-soundtracket. Disken avsluttes for øvrig med en pianodemo av «Girl 16».

Teamet er delvis det samme når George Keller produserer sitt tredje album for Trond Granlund, men nye på laget er en håndfull svensker i studioet, og da blant andre ABBA-musikerne Janne Schaffer og Per Lindvall. Sammen har gutta latt seg inspirere av Toto når «Sandy» innleder «Stay The Night», og sånn sett befinner Granlund seg stadig innenfor det tidsriktige. Toto-aktige partier og brekk blir det også flere av utover på albumet.

Tittelsporet er ei streit poplåt skrevet av Svein Dag Hauge og Ivar Dyrhaug, men mye av materialet er fortsatt skrevet av samarbeidsduoen Granlund/Hammarstrøm. Sånn sett holder Trond seg ofte til det trygge, selv om Kristian Lindeman, Alix Wangberg og Philip A. Kruse også er blant bidragsyterne. Sistnevnte har sammen med Keller kommet opp med den rocka «Hard Working Woman», som gjør seg godt. Igjen er det for øvrig også gjort god plass til kordamer.

Underveis roes det litt ned med «Take Your Pride And Run», den Rolf Løvland- og Terje Formoe-komponerte «Turn The Tide» – som kler Granlunds stemme godt – og «Little Miss Blue-Eyes». Litt mer tempo er det i den dansbare «Just A Photograph», der saksofonen blir et fremtredende instrument, mens den fengende rockeren «Coney Island» lar gitarene spille hovedrolla. Det er dermed også fortsatt gjennomgående bra variasjon på Granlunds plater, selv om dette gode albumet ikke er like sterkt som de to foregående.

Melodi Grand Prix-låta «Lisa» er første ekstraspor, og her snakker vi om en ballade med engleaktig kor. Dette låter særdeles pent og pyntelig, og det hele blir litt vel tannløst. To tidligere uutgitte innspillinger er så å finne i form av «Party Time», som er en tidlig versjon av «Don’t», og en alternativ, akustisk og nedstrippa versjon av «Little Miss Blue-Eyes».

Etter at samarbeidet i Salt & Pepper – mer om det senere – tok slutt i 1980 har Trond Granlund og Marius Müller funnet tilbake til hverandre når sistnevnte produserer «Driftin'» i 1983. Foruten Müller er blant andre Sambandet-tangentist Lasse Hafreager, Lava-keyboardist Geir Langslet, og returnerende Morty Christiansen og Krist Juuhl blant musikerne, mens Hilde Heltberg og Alix Wangberg korer.

Det ypperlige tittelsporet, som er en duett mellom Granlund og Müller, innleder «Driftin'», og dermed er det også tid for fint gitarspill fra produsenten. Etter denne rolige starten økes tempoet noe i «Dirty Jane’s», som har et lite funk-preg over seg. «Soft Shoe Dancer» er på sin side fengende pop som om Smokie skulle dratt inn noen country-inspirasjoner, der Elvis-gitarist James Burton også gjester.

Variasjonen fortsetter med rock’n roll i form av «Pickin’ Up The Pieces», og et tilbakeblikk på rock’n roll-historien kommer når Granlund covrer Don Gibsons «I Can’t Stop Loving You», der det igjen dukker opp noen country-aktige gitarer. Rocker gjør det også når Müller riffer seg gjennom «Don’t Go Down To The Cellar», mens gitaristen legger følsomme toner i de fine balladene «Marie Celeste» og «Across The Ocean».

Müller og Salt & Pepper-trommis Helge Sveen har komponert avslutteren «Turn Out The Lights», og dette er teamet som rundt samme tid kom opp med «Carmen». Vi snakker ikke om ei låt helt på nivå med Müllers ultraklassiske ballade, men låta er fin, og nok en gang dukker country-stemninga opp i gitarbruken.

Tre låter fra soundtracket til «Åpen Framtid» – der musikken i likhet med musikken til «Julia Julia» i hovedsak er skrevet av Svein Gundersen – er inkludert på CD-en. Det betyr at pianoballaden «On My Way» og den greie riffbaserte «Virginia Blue» finner veien inn i den store Granlund-sammenhengen, hvilket er på sin plass selv om mannen gjorde bedre ting på denne tiden. Også Tronds fine versjon av Bob Dylans «Blowin’ In The Wind» var med på soundtracket, og er dermed også på plass her.

Den norske versjonen av «Driftin'», «Helt Aleine», avslutter disken, og dermed får vi den gode Granlund/Müller-duetten i nok en utgave.

Etter å ha gitt ut ett soloalbum i året siden 1976 hopper Trond Granlund over 1984 – da var det X-Tra som gjaldt, og mer om det også senere – men han returnerer med «Hearts In Danger» i 1985. Nå har han dratt til England for å spille inn plate igjen, og som produsent har han hyra inn Mike Vernon, som blant annet jobba med Vazelina Bilopphøggers og Aina rundt samme tid. Blant musikerne finner vi fremtidig kapellmester for Paul McCartney, Wix Wickens, og Status Quo-rytmeseksjon John Edwards og Jeff Rich.

Det låter veldig typisk midten av åttitallet når «Singapore» er første spor ut, med et uttrykk som ligger mellom pop og rock. Trond følger så på med en fin melodisk versjon av Bob Dylans «My Back Pages», og en god innspilling av den Frankie Miller-komponerte «Beautiful Woman». Også platas popa og fengende tittelspor, «Heart’s In Danger», er henta inn fra utenforstående hold, men ellers er det selvskrevet materiale som står på agendaen.

«You Can’t Run Away» er uptempo og spretten, «Bad Habits» er skivas rockelåt, mens «Last Train For El Paso» er en ballade. Dette er godkjente låter, mens «Killer On The Run» er et spor med et tøft og mindre polert uttrykk. «Hearts In Danger» er likevel en liten nedtur i Granlunds åttitallsdiskografi, der LP-versjonen i sin tid avslutta med pianoballaden «Just Wait».

CD-en kunne by på to ekstra spor, og de er naturlig nok også med denne gangen. «Danny’s Drugstore» er en melodiøs og trivelig halvrocker, med saksofonsolo, mens «Pin-Up» – som også var å finne på «Sammen, For Livet»-LP-en – er ei riffbasert låt. Disse to overgår mye av det andre materialet på skiva.

Det som låter som en demo av «Hey Bettina» er eneste bonusspor her, og denne akustiske saken er grunnet lydkvaliteten egentlig ikke mye å skrive hjem om.

Trond Granlund tar selv styring i studioet når tiden er inne for «The Ride», og med unntak av ett bidrag fra Helge Sveen er igjen all musikk og tekst skrevet av Granlund og Hammarstrøm. Blant musikerne som svinger innom studioet finner vi noen svensker, deler av Bjølsen Valsemølle, og atter en gang en returnerende Morty Christiansen, mens Tove Næss korer.

«Whatever Gets You Through The Night» er en catchy, midtempo åpning på ei plate der Granlund løfter seg litt igjen. Både på låtsiden og på det produksjonsmessige sitter det bra, noe den melodiske «Elenore» understreker. Den groovy «Looking At You» er også riktig god, og her blir det både saksofon fra Lars Berg og mye gitarer. På balladesiden er «I Was Only Curious» og «Miss Biemeyer» riktig gode, mens det popa preget gjør seg bra i «You Talk In Your Sleep».

Hasse Olssons orgel skaper ofte et flott bakteppe underveis på plata, og rock’n rolleren «Waiting Game» er et eksempel på det, samtidig som dette sporet også byr på en god gitarsolo fra Christiansen. Gitarene konkurrerer så med orgelet om oppmerksomheten i den sterke «I Need A Stranger», som stikker seg frem som et av flere høydepunkt på plata, mens «Permanent Loser» beveger seg i landskapet rundt Dire Straits.

To bonuslåter som opprinnelig var på CD-en avslutter disken. Her byr Granlund på rock’n roll i «Betty Jo», og den uptempo «Cabbageville». Med det er også en periode i Trond Granlunds musikalske liv over, og når mannen skulle returnere tre år senere gikk han i helt andre retninger, men det er en annen historie.

For å komplettere Trond Granlunds historie frem til 1986 inneholder «1973-1986» to bonus-CD-er, og dermed skal vi også helt tilbake til begynnelsen av mannens platekarriere.

Da befinner vi oss i norsk musikks mørkeste periode, der bransjen ikke hadde større selvtillit enn at coverversjoner av internasjonale hits – gjerne oversatt til norsk – sto høyt på agendaen. Stein Ingebrigtsen, Gro Anita Schønn og Inger Lise Rypdal var blant artistene som gjorde karrierer av å bidra på den suksessfulle «Treff»-serien, og samtidig fikk noen den gode ideen å lage en «Rock»-serie.

Ole Andersen, Øivind Johannessen, Jan Lauritzen og Trond Granlund var de fire vokalistene som i 1973 dukka opp på plata «Rock», der New Jordal Swingers var backingbandet. På den første bonusdisken i boksen finner vi alle Tronds vokalbidrag til de fire platene i serien, i kronologisk rekkefølge. Dermed åpner det med pianodriv og typiske rock’n roll-gitarer i «A Big Hunk Of Love», og følger på med «Good Rockin’ Tonight» og «Hard Headed Woman». Vi snakker om helt godkjente versjoner, men som konsept er dette rimelig uinteressant.

Når vi i 1974 er over på «Mere Rock» er det Popol Ace, hvilket inkluderer Jahn Teigen på gitar og tangenter, som backer, mens Pål Granlund og rock’n roll-guru Rune Halland er med på produksjonssiden sammen med Philip A. Kruse. Arne Schulze legger røffe gitarer på «Lucille», og videre får vi høre Popol Ace backe Granlund på blant andre «Money (That’s What I Want)», «Shakin’ All Over» og «I Saw Her Standing There». Da har vi også kommet inn i 1975, og plata «Enda Mere Rock».

Den siste utgivelsen i serien var «Mere Rock 2», som kom i 1976, og som dermed sammenfaller med at Trond bryter ut for å dra videre på egenhånd. Nå er det brødrene Granlund som produserer, og med et nytt lag musikere bak seg gjør Trond blant andre «Only Sixteen», en slapp versjon av «Memphis, Tennessee», og «Good Old Rock’n Roll». Dette er stort sett helt greit, men altså lite engasjerende.

Vokalistlaget som gjorde «Rock»-serien fant veien til Chateau Neuf tidlig i 1978 for å hedre da nylig avdøde Elvis Presley, og konserten ble spilt inn for plata «Elvis Minneaften I Chateau Neuf 8. Januar 1978». Tronds bidrag på konserten innleder den andre bonusdisken her, og der byr han på en Elvis-medley og «Suspicious Minds», i tillegg til sin egen «Say We’re Not Apart». Greit nok.

Det blir mer interessant når vi kommer over på Tronds samarbeid med Salt & Pepper, som resulterte i albumet «00.15» i 1980. De fem låtene på plata som ble sunget av Trond er inkludert i boksen. Det åpner med rockeren «The Joke’s On You», der det også er innslag av reggae. Med i bandet var for øvrig blant andre Marius Müller, Morty Christiansen og Helge Sveen, som alle på en eller annen måte altså skulle dukke opp igjen utover i Granlunds karriere.

Müller skrev blant annet «Prøve En Gang Til» – som senere skulle finne veien til gitaristens andre soloplate – og også denne synges av Trond, og det fungerer bra. Granlunds resterende vokalbidrag til plata var i hovedsak skrevet mer eller mindre av ham selv, og «Tightrope» er en særdeles munter sak, og en vinner her. Selvfølgelig skulle man ønske seg hele «00.15» på CD, men her er det altså begrensa til Tronds hovedbidrag.

Det samme er situasjonen når vi er fremme ved bandprosjektet X-Tra – bestående av blant andre flere Salt & Pepper-medlemmer – og deres selvtitulerte album fra 1984. Åtte av platas spor er med her, og språkmessig veksler det mellom engelsk og norsk, noe som igjen gir et sprikende uttrykk.

Trond har tatt med seg «Virginia Blue» videre fra «Åpen Framtid», og det er første låt ut med X-Tra. Det litt rocka uttrykket er nå bytta ut med et mer popa preg, og låta kler dette. Det fortsetter med den fengende «Can I Come To Your Door», der Krist Juuhls tangenter spiller en vesentlig rolle. «Hele Døgnets Dronning» blir derimot litt halvveis, selv om Granlunds vokallinjer løfter låta ut av det litt for pyntelige.

Det fortsetter på norsk når Frankie Millers «The Doodle Song» har blitt til «Svarte Penger», med gode rockegitarer, og Bob Segers «Get Out Of Denver» har tatt form som «Gå, Gå, Gå». Sistnevnte ligger godt forankra i Chuck Berry-gata, og begge låtene fungerer bra. Det popa sitter igjen godt med «Summer Lies», og den pianobaserte «Mary Ann» er en ok ballade. Dermed er også X-Tra-avdelingen ved veis ende.

Avslutningsvis dukker det opp tre bestillingsverk skrevet av Ole Paus, og som alle i sin tid var med på hver sin reklamekassett. Her snakker vi altså om kuriositeter, der fløyte er et fremtredende instrument i balladen «Hjertet Er Et Kamera», mens saksofonen får god plass i «60-talls Jenny». «Min Gamle Toyota Crown» blir så opplagt produktplassering – selv utenfor «Toyota Cruising» – at det blir litt vanskelig å ta det seriøst, og ingen av disse låtene er av særlig betydning i Trond Granlunds historie.

Uansett, nettopp det at slike ting er inkludert gjør «1973-1986» til den gode boksen den er. Uten relativt uinteressant stoff som materialet fra «Rock»-serien hadde historien tross alt ikke vært komplett. Nettopp det at man her får den hele og fulle historien gjør også dette til et obligatorisk kjøp for alle som liker Trond Granlund, selv om musikken altså er av varierende interesse.

Jan Dahle

Reklamer
Lørenskogsk musikkhistorie