I forbindelse med slippet av «inFinite» fikk jeg en prat med Deep Purple-bassist Roger Glover. Intervjuet ble først presentert i Scream Magazine #215, og gjengis her slik det sto på trykk, men med nytt bildemateriale.

Deep Purple er ute med «inFinite», og for å prate om det ferske albumet slo bassist Roger Glover på tråden. Han var også klar for å snakke om det meste, som blant annet Ritchie Blackmore, Jon Lord, følelsene rundt det å bli sparka ut av bandet i 1973, og å høre «Burn».

Deep Purple er udiskutabelt en av tungrock-genrens grunnleggere, og i 2018 er det 50 år siden orkesteret slapp debutplata. Få band i rockehistorien kan skilte med en slik fartstid, men kvintetten har likevel ikke på noen måte begynt å vise tretthetstegn. Den ferske «inFinite» understreker dette, der den på godt vis følger opp den glimrende «Now What?!» fra 2013.

I likhet med da bandet gjorde «Now What?!», har den legendariske produsenten Bob Ezrin sittet bak spakene i kontrollrommet da «inFinite» ble spilt inn. Dette gir et tydelig signal om at gutta må ha vært fornøyde med produsenten. Undertegnede vil da også hardnakket påstå at «Now What?!» er blant Deep Purples aller beste plater.

– Jeg er faktisk enig med deg, sier en morgenfrisk Roger Glover på telefonen en onsdag midt i februar. Du vet aldri hvordan ei plate vil bli når du begynner å jobbe på den. Uansett går du aldri inn i studioet med planer om å lage ei svak plate, men du går derimot inn i en periode som handler om oppdagelser. Med «Now What?!» oppdaga vi at vi virkelig likte å skrive låter, hvilket vi ikke hadde gjort siden «Rapture Of The Deep» (2005). Derfor var vi nok virkelig klare til å lage ei plate, og Bob Ezrin kom inn i bildet på akkurat riktig tidspunkt. Han var utvilsomt den personen vi trengte, og dermed ble skiva enkel å lage.

Disse gode erfaringene er selvfølgelig grunnen til at Deep Purple igjen jobber med Bob Ezrin.

– Helt klart, men det kommer også fra Bob selv, for han var veldig gira på å jobbe med oss igjen. Han begynte å mase om når vi skulle gjøre neste plate, og jeg fikk den første e-posten fra ham med det spørsmålet allerede like etter at «Now What?!» var ferdigmiksa. Han er stor fan av bandet, og vi er store fans av ham, så det er det perfekte samarbeidet.

Det gikk åtte år mellom «Rapture Of The Deep» og «Now What?!», og denne gangen er ventetiden for fansen altså halvert. Har Bobs iver noe med dette å gjøre?

– Nei, jeg tror nok det har mer med alder å gjøre, flirer Roger. Vi kan ikke vente åtte år mellom plater lenger, for da er det en risiko for at vi er døde.

Glover ser tydeligvis realistisk på situasjonen. Selv er han 71 år, og med unntak av gitarist Steve Morse er Deep Purples medlemmer rundt syttiårsalderen. Dette til tross er den musikalske energien tilstede.

– Musikk er musikk, og det spiller ingen rolle hvor gammel du er, for musikken er like relevant så lenge du mener det du gjør fra hjertet. Rockemusikere får veldig ofte gjennomgå for å bli gamle, mens innen jazz, blues og klassisk blir musikerne hedra for alderen. Av en eller annen grunn er alder en forbrytelse innen rock. Jeg er da skyldig i å være gammel, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg fortsatt har den sammen gløden for musikken.

At gløden er der kan høres på «inFinite», og sånn sett spiller alderen altså liten rolle. Deep Purple beholder også formelen når det kommer til den kreative prosessen, og ikke mye har forandra seg siden storhetstiden på tidlig syttitall. Det betyr blant annet at Glover er tungt inne på tekstsiden.

– Det er lite som har forandra seg, for vi går fortsatt inn og jammer frem låter. Ian Gillan liker å si at Deep Purple egentlig er et instrumentalband, med litt vokal slengt på toppen. Det var på mange måter sannheten på syttitallet, for det var Ritchie (Blackmore), Jon (Lord), og (Ian) Paice som var ville improvisatører, og som vokste seg inn i instrumentene sine. De var også mestere på disse instrumentene, og det var umulig å stoppe dem, samtidig som de spilte akkurat det de følte for å spille.

– Mange låter ble dermed et kjøretøy for den instrumentale siden av bandet, og så kom jeg og/eller Ian Gillan inn med tekst og vokallinjer på toppen av hvilket arrangement eller jam vi nå enn hadde kommet opp med. Akkurat sånn er det nå også. Vi jammer, vi har det moro, vi finner riff og andre småbiter som kanskje blir til låter. Det er på denne tiden i prosessen ikke vokalpartier, Gillan er likevel veldig klar over hva som foregår.

– Det er først etter at vi har et ferdigarrangert spor jeg og Gillan setter oss ned for å finne ut hva låta handler om. Ian og jeg har sessions, der vi kan skrive sammen, eller kanskje slår sammen separate ideer vi har kommet inn med. Det å skrive låter handler om håndverket, like mye som det handler om kunsten. Håndverket er å sette sammen tankene, og skrive ord rundt det som betyr noe, eller som aller helst har flere betydninger.

Roger er virkelig i siget nå, og han fortsetter med å nevne noen av sine inspirasjonskilder.

– Jeg liker låter som kan tolkes på flere måter, hvilket nok er noe av grunnen til at jeg er en stor Bob Dylan-fan. Jeg er også veldig glad i låtskrivinga til Paul Simon og Randy Newman, og det er nettopp fra slike låtskrivere jeg har lært leksa. Det handler om å sette sammen tekster som kanskje har litt humor, eller et budskap, og det er det som er så fornøyelig med å skrive tekster.

– Du kan jo skrive om hva som helst, og sånn sett var det en oppvåkning da The Beatles kom med «Paperback Writer», for den handla ikke om ei jente. Alle låter handler tilsynelatende om jenter og sex, eller biler, selvfølgelig. Vi har gjort vårt også på det feltet, som for eksempel med «Highway Star», der vi kombinerer jenter og biler.

– Jeg og Gillan hadde en prat for et års tid siden der vi diskuterte dette med hvordan vi, i vår alder, kunne skrive om jenter og biler, og at vi kanskje heller skulle skrive noe som reflekterer alderen vår. Tanken var å skrive hva vi føler nå, i stedet for å gjenskape noe vi gjorde da vi var i tjueåra. På en måte er dette nøkkelen til hva Deep Purple er, for vi prøver å bevege oss fremover. Vi drar jo denne enorme fortiden etter oss, men vi forsøker å ikke repetere den. Det er der utfordringa i å skrive ei Deep Purple-låt ligger, i å beholde friskheten.

Når du har Deep Purples fartstid å ta i betraktning, og med det plater som «In Rock», «Machine Head», «Perfect Strangers» og «Now What?!» å leve opp til, kan da fortiden føles som en byrde når ei ny plate skal kreeres?

– En byrde er nok feil ord å bruke, for du kan uansett ikke ignorere fortiden. Det verste som kunne skje var om vi ble en parodi på oss selv. En journalist spurte meg for noen år siden hvorfor vi ikke skriver låter som «Highway Star» lenger. Jeg svarte at det gjør vi faktisk, men de låter ikke som «Highway Star». Da vi skrev «Highway Star» hadde vi ingen anelse om hvor fremtiden ville ta oss, og vi skrev ikke ei låt for at den skulle bli en klassiker. Vi skrev bare ei låt, og det at den ble en klassiker har sånn sett ikke noe med det å gjøre.

– Det er akkurat det samme vi gjør i dag. Vi skriver bare låter, og hvem vet hva fremtiden til disse blir. Jeg forstår at folk ikke vil slippe tak i fortiden. Du hører et band for første gang, og tenker at det du hører er fantastisk. Etter hvert vil bandet uansett gå gjennom forskjellige perioder. Da begynner du å stille spørsmål om hvorfor bandet ikke er så bra som før, og det er en naturlig følelse, men du kan aldri gå bakover. Straks du som artist begynner å bevege deg bakover dør du kunstnerisk sett.

Deep Purple har hatt sine utskiftninger i besetningen opp gjennom åra, og nettopp det med innsprøyting av friskt blod har kanskje gjort det enklere å bevege seg fremover, og å utvikle seg som band.

– Det gjorde nok det for 23 år siden, da Steve (Morse) kom inn i bandet. Første gang jeg og Steve møttes spurte han hva jeg ville ha fra ham, og jeg svarte at jeg ville at han skulle være seg selv. Du må være 100 prosent deg selv for kunne eksistere i et band, og alle medlemmene må være en enhet, i motsetning til å være separert fra hverandre. Det gjelder også musikalsk. Jeg sa til Steve at han kunne spille hva han ville, bare han var seg selv, for jeg visste på den tiden at vi måtte forandre oss.

– Vi kunne ikke fortsette som et slags Ritchie-løst Deep Purple, og samtidig høres ut som om Ritchie var der. Vi måtte ha en ny retning, og det var hva Steve tilførte bandet. Det ga oss også en frihet, og vi begynte å skrive ting vi ikke hadde hatt i tankene tidligere. Du kan si at vi har måttet gjenoppfinne oss selv for å holde oss i live. Det var en nødvendig forandring. Når det er sagt så har vi hatt et ganske stabilt band i 20 år, for i løpet av den tiden har vi hatt kun én utskiftning.

Det var da Jon Lord hoppa av Deep Purple-karusellen i 2002, og overlot plassen til Don Airey. Dette betyr at med sine 15 års fartstid er dagens Deep Purple-besetning den definitivt lengstlevende i bandets historie.

– Ja, og det sier vel egentlig det meste, poengterer Glover.

Samspillet mellom Ritchie Blackmore og Jon Lord var opprinnelig en særdeles viktig ingrediens i Deep Purples sound. Med begge ute av bandet skulle man tro mye av Deep Purple-uttrykket ble borte, men det er ikke tilfellet. Steve Morse og Don Airey gjør en glimrende innsats, og på «Now What?!» og «inFinite» har duoen virkelig funnet formelen og samspillet.

– Som musikere har de en naturlig evne til å utfylle hverandre, for de har begge jazzen i hjertet. Den typen musikere drar andre med seg, og sånn er det egentlig for oss alle. Jeg og Paice gir også hverandre en dytt, men det er ikke like fremtredende som for Steve og Don som spiller soloinstrumenter. Spesielt på scena skjer dette, for der er det mye spontanitet. Det spontane blir så kanskje en del av showet, for det fungerer så bra at det blir repetert. Sånn sett er det alltid forandring på gang.

På mange måter er altså Deep Purple-uttrykket tilstede også etter utskiftningene, men forandringene er også tydelige. Roger finner det da også umulig å sammenligne Blackmore/Lord med Morse/Airey.

– Jeg forsøkte en gang å sammenligne et fjell med ei bøtte, humrer Roger. Jeg har for øvrig ingen formening om hvilken duo som skulle vært fjellet og hvilken som skulle vært bøtta. Det handler bare om at vi snakker om to helt forskjellige ting. Du kan ikke sammenligne musikere uten også å sammenligne tiden de opererte i. Syttitallet var syttitallet, og det kan du si at skapte Deep Purple. Deep Purple er et produkt av sin tid, men den tiden er for lengst svunnen. I dag er vi et produkt av tiden vi nå lever i.

Det har altså ført oss frem til «inFinite», der publikum får ti låter, hvorav en er en cover av The Doors’ «Roadhouse Blues». Det betyr at vi snakker om ni nye originallåter, men det er også et ferskt spor til der ute om du leter opp albumets første singel, «Time For Bedlam».

– Ja, der finner du bonussporet «Paradise Bar». Vi jobba også på tre låter til, men de ble ikke gjort ferdig. Enten mista vi litt troa på dem, eller så fungerte de ikke helt. Jeg skulle gjerne hatt flere spor på plata, men det har også litt med tidsbegrensningene våre å gjøre. Det var ei låt vi jobba med, som jeg virkelig skulle likt å fullføre, for den er veldig bra. Vi ble likevel egentlig aldri helt enige om hvordan den skulle avsluttes, og innen vi kom så langt hadde vi ikke mer tid.

– Det er uansett et par låter der jeg tror vi kommer tilbake til på et eller annet tidspunkt. Noen ganger er det å avgjøre hva som skal med på ei plate, og hva som skal utelates, en tøff prosess. Jeg er tilhenger av å ha mange låter på ei skive. Det er plass til det på CD-en, så hvorfor ikke bruke plassen? Uansett, jeg er bare ett medlem av bandet, og jeg er ikke lederen. Vi er derimot alle ledere, så på den måten er vi et veldig demokratisk band.

Glover snakker om tidsbegrensninger i studioet, og at Deep Purple finner liten tid til studioarbeid er ikke veldig snodig når man ser hvor mye bandet turnérer.

– Hvis du ser på karriera vår har fokus alltid vært på konsertene. Det å gå inn i studioet for å spille inn ei plate er på en måte et av de nødvendige stegene du må ta underveis, men det har alltid ført til avbrudd for liveopptredenene. Helt tilbake til da jeg kom inn i bandet i 1969, handla egentlig alt om å spille live.

– Å lage plater var «a pain in the neck», og i essensens har ikke det forandra seg. Derfor turnérer vi også helt uavhengig av om vi har ei plate ute eller ikke. Det er også en veldig lykkelig situasjon for oss, for Deep Purple har et så solid navn at vi faktisk kan gjøre det. Er du et nytt og ungt band er du nok avhengig av å ha et ferskt album ute, for da kan du nok ikke bare turnére og turnére. Det kan hende det blir mulig i fremtiden. Hvem vet? Jeg funderer ofte over hvor musikken går, og hva som skjer i fremtiden, men det vet jo selvfølgelig ingen av oss.

Tilsynelatende endeløs turnéring er altså Deep Purples filosofi, og dermed er vi over på den kommende turnéen. Den bærer tittelen «The Long Goodbye Tour», som selvfølgelig kan tolkes i retning av at vi går mot Deep Purples avskjed.

– Det er en måte å forsiktig annonsere at vi er klar over at Deep Purple før eller siden er ved veis ende, men vi aner ikke når det skjer. Det kan skje neste uke, eller om fire år, eller om ti år. Vi har absolutt ingen anelse. Det eneste vi vet sikkert er at vi er nærmere enden enn begynnelsen.

Siden bandet neste år kan feire 50 år i bransjen er den siste påstanden udiskutabel, men denne typen tall interesserer uansett ikke Roger nevneverdig.

– Akkurat det har ingenting med turnénavnet å gjøre. Vi i bandet er faktisk ikke så veldig interessert i sånne jubileer. Folk sier for eksempel «Det er 20 år siden «Perfect Strangers» kom ut, skal dere gjøre noe spesielt?», men vi tenker ikke sånn. Som sagt tidligere ser vi alltid fremover, og er sånn sett ikke opptatt av kronologien av hendelser.

Hva fremtiden bringer er uansett usikkert, men Roger tar videre opp et emne som setter Deep Purples fremtid inn i et perspektiv.

– Ian Paice hadde et lite slag i fjor, og da måtte vi avlyse noen konserter. Bare to uker senere var han likevel i fin form, og var tilbake på scenene. Det var uansett en liten advarsel. Når du kommer opp i syttiårsalderen er det sånt som skjer, så du vet aldri. Ideen med å annonsere en siste turné, eller en siste konsert, er på en måte for mye for oss. Vi kan bare ikke gjøre det. Derfor slipper vi dette lille hintet om at vi en gang i fremtiden – om det er om ett, to, eller tre år aner jeg altså ikke – må gi oss.

Glover høres uansett ikke ut som om han er klar for å legge instrumentet ned i basskofferten riktig ennå, men man kan jo lure på om det i løpet av alle år med Deep Purple har vært tider det har vært vanskelig å finne motivasjonen til å fortsette. Når spørsmålet stilles blir det stille i andre enden.

– Stillheten er jeg som tenker, påpeker Roger, før han etter hvert fortsetter. Det har nok helt klart vært perioder i livet der ting ikke har sett ut til å gå veldig bra, men sånn er det for alle. Uansett har jeg aldri mista motivasjonen. Jeg har aldri følt for å gi meg, og for å finne noe annet å drive med. Ikke har de forferdelig ordene «pensjonere meg» vært aktuelle heller. Jeg pensjonerte meg på en måte da jeg var 19, for da hadde jeg min siste jobb. Sånn sett kan du kanskje si at de siste 50 åra har vært min pensjonsalder, humrer Roger. Faktum er at jeg aldri har hatt en skikkelig jobb, for den jobben jeg snakker om var bare en sommerjobb. Jeg var egentlig student på den tiden.

Roger Glover har vært profesjonell musiker siden han var med å starte opp Episode Six – et band Ian Gillan også ble en del av – i 1965.

– På den tiden hadde jeg allerede spilt i band i 3-4 år, så jeg har egentlig spilt hele livet. Jeg skulle kanskje ønske jeg hadde blitt bedre enn jeg er, men det har gått bra. flirer Roger.

Du har vel ikke akkurat noe å klage over når det gjelder verken spilleferdighet, eller hvor langt du har kommet som musiker.

– Nei, jeg har ikke det. Jeg er ikke en mann som klager. Jeg kan nok diskutere og argumentere, men jeg klager ikke. Jeg har tross alt vært heldig i livet. Det har ikke alltid vært enkelt, så jeg har på en måte betalt for det, men samtidig har det vært fantastisk.

Vi har vært innom forandringene Blackmore og Lords avganger førte til, noe som også må ha ført noe usikkerhet med seg, men det å legge ned Deep Purple var aldri et tema selv om to bandgrunnleggere etter hvert falt fra.

– Nei, absolutt ikke. Nå hører det også med til historien at Jon og Ritchie forlot bandet på veldig forskjellige måter. Ritchie forlot oss plutselig, og etterlot oss dermed med et visst problem midtveis i en turné. Det at han forlot oss på den måten var kanskje også grunnen til at vi var så bestemte på å fortsette. Joe Satriani hjalp oss på et par turnéer, men han kunne ikke bli med oss på heltid. Han er en glimrende musiker, og en veldig fin fyr. Da Steve så kom inn i bildet var vi mer bestemt enn noen gang på å holde Deep Purple gående.

– Jon forlot oss på en måte gradvis over et par år. Hans interesse for bandet begynte å avta litt, og han var lei av å turnére. Han drev også med sin egen musikk, som han hadde lyst til å spille. Dette var ikke Deep Purple-musikk, men derimot ren Jon Lord-musikk. Han slet mellom kjærligheten til dette rockebandet han hadde starta med Ritchie, og det han virkelig hadde lyst til å drive med.

– Det var en gradvis prosess, der han begynte å klage mer over turnéringa, og han forlot nok bandet mentalt et par år før han forlot det fysisk. Vi visste det ville skje, og vi lot det være opp til ham når tidspunktet var inne. Det var uansett en kameratslig skilsmisse, full av kjærlighet. Overgangen fra Jon til Don var smertefri. Dessverre er ikke alle forandringer like vennskapelige.

Den definitive overgangen mellom Lord og Airey kan for øvrig bevitnes på «Live At The NEC». Når det gjelder Blackmores avgang førte den, i tillegg til en gitarist med en annen spillestil, til at Deep Purple plutselig begynte å utvide repertoaret av eldre materiale i livesettet.

– Det begynte umiddelbart da Satriani kom inn. Vi hadde to uker mellom Ritchies siste konsert i Helsinki og den første konserten i Japan. Jeg sendte Joe en kassett med opptak av det aktuelle showet, og så ringte jeg ham for å sjekke om han hadde noen spørsmål. Det eneste han lurte på var om det var meningen at han skulle slutte å spille midt i et vers, og det svarte jeg nei på, flirer Roger. Det som ofte skjedde var at Ritchie kunne stoppe opp midt i ei låt for å høre på bandet, hvilket kunne være litt skremmende.

– Uansett, vi hadde satt av tre dager til øving før den første Japan-konserten. Vi møtte Joe, hvilket var hyggelig, og så gikk vi inn i et øvingslokale i Tokyo. Den første dagen gikk vi bare gjennom settet, som Joe hadde lært seg note for note. Neste dag trengte vi dermed ikke øve på settet, og da ble det til at vi snakka om å gjøre noen av de mange låtene Ritchie ikke ville spille. Det var da vi begynte å gjøre «When A Blind Man Cries», «Pictures Of Home», og en del andre. Du kan godt si at dette var som en åpenbaring for oss.

– Allerede den første konserten med Joe gikk helt smertefritt, og det var samtidig så fornøyelig at det var som en gjenoppvåkning for oss alle. Da var det klart at det var liv etter Ritchie. Ikke misforstå, for Ritchie var av enorm betydning for Deep Purple – han var en stor gitarist – og det er umulig å frata ham æra for alt han tilførte bandet. Han var på en måte den som ga bandet sin retning, og han pusha oss hardere og hardere.

– Det Deep Purple alle kjenner hadde ikke eksistert uten Ritchie, så jeg skjønner at følelsene for Ritchie er dype både på innsiden, og utsiden, av bandet. Jeg har bare respekt og kjærlighet for det vi gjorde sammen, og jeg ønsker ham alt godt. Jeg håper han er lykkelig, for vi er lykkelige. For meg har det gått veldig bra. Han forlot oss slik at vi kunne fortsette med vårt.

Har du snakka med Ritchie siden bruddet?

– Nei, men det er opp til ham. Jeg skulle gjerne vært venn med ham, men han har valgt å distansere seg.

Når det gjelder brudd innad i Deep Purple har det vært en del av disse, og i 1973 forsvant både Glover og Gillan ut på samme tid. Hvordan var det da å sitte på utsiden og se hva som skjedde med bandet Roger hadde vært en del av i fire år?

– Det var ganske grusomt, understreker Glover, før han tar en ny tenkepause. I 1973 var vi det største bandet i verden, og Billboard utropte oss til det toppselgende bandet. Vi fikk også flere priser, så vi var virkelig store. Det er også på den tiden jeg ryker ut av bandet, og det var tungt å svelge. Det som var enda vanskeligere å svelge var at da Billboard annonserte at vi var nummer 1, var det med et stort bilde av Deep Purple med David Coverdale og Glenn Hughes.

– Dette var altså bare et par måneder etter at jeg var ute av bandet, så det føltes som et knivhugg i ryggen. Det var ikke noe som kom fra bandet, men derimot fra managementet. Det var uansett et bilde med meg og Ian Gillan som skulle vært der, for det var vår suksess, og ikke deres. Det gjorde vondt.

– Jeg prøvde å høre på «Burn» og «Stormbringer» med objektive ører, og det tror jeg at jeg klarte. Jeg likte da også en del av «Burn», for der var det ting som var veldig bra. «Stormbringer» syntes jeg ikke var like bra. Jeg fulgte uansett bandet fra en viss distanse, men jeg var jo også veldig opptatt selv med å produsere blant andre Elf og Nazareth, og å gjøre «Butterfly Ball». Dermed hadde jeg ikke tid til å fundere over at jeg hadde blitt sparka ut av Deep Purple.

– Jeg så også bandet spille på Wembley i 1976, og det var veldig trist. Deep Purples gode navn hadde da blitt dratt ned i gjørma som et forvokst monster. Det hadde ikke noe med datidens musikk å gjøre, og det var navlebeskuende på grensa til idioti. Det var halvtimes soloer foran et stort publikum, og det var trist å se at Deep Purple endte opp der. På en måte føltes det derfor som en lettelse da bandet annonserte at de ga seg. Det var ikke mulig å fortsette slik Deep Purple holdt på da.

Vi snakker nå om den siste perioden, med Tommy Bolin på gitar, og det er ingen tvil om at orkesteret da var inne i en musikalsk ustabil periode. Det var da også i forbindelse med den aktuelle turnéen i England Lord og Paice tok avgjørelsen om at bandet ikke kunne fortsette på denne måten, og det var siste spiker i Deep Purple-kista. Samtidig var avhoppa gitarist Blackmore godt i gang med Rainbow, og en skravlesyk Glover er plutselig inne på sitt første virkelig møte med den tidligere Deep Purple-gitaristens nye band.

– Jeg dumpa borti Ritchie i et studio i Tyskland, og det var et vennskapelig møte. Han sa han hadde noe å spille for meg, og dro meg med inn i studioet der han satte på «Stargazer», som akkurat var ferdiginnspilt. Jeg ble blåst over ende, og ble fan der og da. Jeg forsto Ritchie – og etter et par år bar jeg ikke nag over å ha blitt dytta ut av Deep Purple – for han søkte etter noe nytt, og var alltid på leting etter noe som kunne inspirere ham. Det faktum at han senere spurte om jeg ville produsere Rainbow ga en god følelse, så det kjentes riktig å ta opp igjen samarbeidet da.

I perioden mellom det å være bassist i Deep Purple og Rainbow var Glover stort sett å betrakte som produsent. Han slapp riktignok et par soloplater – med litt hjelp fra sine venner – men mannen dukka ikke opp i noen nye band, og det føltes nesten som om han hadde lagt bassen på hylla.

– Jeg savna veldig det å spille i band på denne tiden, og jeg hadde et par forsøk på å få i gang noe. I studioet fanger du en fremførelse, men det er ingen applaus når du spiller til en mikrofon. Det er en annen følelse. Når du spiller for et publikum er det elektrisitet og adrenalin i lufta, og det å faktisk stå på ei scene og fremføre musikk er fantastisk. Det var dette som dro meg inn i musikken da jeg var ungdom. Jeg ville spille for et publikum.

– Som sagt prøvde jeg å sette sammen et par band, men jeg er ikke en leder på den måten. Jeg er ikke vokalist, og jeg er ikke sologitarist. Jeg er en bassist som ikke synger, og da er det vanskelig å være en bandleder. Jeg ser på meg selv som en god lagspiller, og ingen leder. Derfor liker jeg å være i et band. Det er som å være med i en gjeng, eller å ha en familie. Det handler om samhold. Etter seks år som produsent, og da også som produsent for Rainbow, føltes det naturlig å bli med i Rainbow som bassist.

Derfra gikk turen videre til et gjenforent Deep Purple i 1984, og siden har ikke Roger Glover sett seg tilbake. Når han nå ser fremover er «The Long Goodbye Tour» rett rundt hjørnet, og i november får både Trondheim og Oslo besøk av bandet.

– Jeg vil tro vi kommer til å spille en del av det nye materialet, og samtidig tror jeg vi trenger å komme opp med et nytt sett. Strukturen på settet har vært den samme i flere år nå, og det synes jeg vi bør gjøre noe med. Forvent derfor det uventa, avslutter Roger Glover.

Jan Dahle