Nesten stort


Mr. Big
Drammen, Union Scene
3/11-2017

Det er bortimot et kvart århundre siden Mr. Big sist sto på ei norsk scene, så at bandets retur til landet er etterlengta, er dermed udiskutabelt. Det er da også et oppegående orkester som finner veien til Drammen og Union Scene, og selv om originaltrommis Pat Torpey grunnet sykdom er noe redusert, er også han på plass.

Det er ingen tvil om at Mr. Bigs storhetstid var i forbindelse med «Lean Into It», hvilket også poengteres i bandets ferske «1992», som kommer mot slutten av konserten. Innledningsvis er det også tilbake til det nevnte albumet gutta tar oss når den ypperlige «Daddy, Brother, Lover, Little Boy (The Electric Drill Song)» åpner konserten, selvfølgelig komplett med drillbruk av herrene Billy Sheehan og Paul Gilbert på henholdsvis bass og gitar.

I front står evigunge Eric Martin, og leverer godt vokalmessig. Samtidig sitter Matt Starr bak trommene, og spiller upåklagelig. Det særegne Mr. Big-soundet er der – sammen med den alltid ypperlige instrumenteringa – mens «American Beauty» og «Undertow» tar oss frem til 2010, og bandets comeback med «What If…». Settet er for øvrig en god oppsummering av mesteparten av tiden med Gilbert i bandet.

Til «Alive And Kickin'» finner også Parkinson-rammete Pat Torpey sin plass bak et perkusjonssett, der han litt av og på utover i showet som oftest spiller tamburin, samtidig som han korer. Her snakker vi om en fin gest fra resten av bandet, som ikke lar en gammel kompis bli sittende igjen hjemme til tross for en alvorlig diagnose. Publikum vet da også å verdsette Torpey, der det i løpet av konserten oppstår taktfaste «Pat, Pat, Pat…»-rop.

Martin setter i gang med litt publikumsfrieri og allsang innledningsvis i en solid «Tempermental», før Torpey setter seg bak slagverket for den fine balladen «Just Take My Heart». Settet som serveres er da også variert fra nettopp balladene til høyt tempo i energibomba «Colorado Bulldog».

«Take Cover» er med på å understreke hvor heftig Sheehan og Gilbert er på instrumentene, og duoen bedriver flott samspill når de møtes i front på scena under «Around The World». Blant toppene ellers finner vi selvfølgelig «Green-Tinted Sixties Mind» – med glimrende kor fra alle fem – som er med på å bevise hvor sterke låter Mr. Big har. Det skal likevel sies at bandet ikke får det til å ta helt av i kveld, men det leveres likevel jevnt og godt.

En groovy «Price You Gotta Pay» sitter bra, der Martin spiller litt på Sheehans bass, mens sistnevnte trakterer munnspillet. «Wild World» treffer på sin side publikum godt, mens den ferske «Damn I’m In Love Again» er en riktig trivelig trall. «Rock & Roll Over» er på sin side et hyggelig gjenhør, men man kunne nok ønske seg litt mer fra bandets debutalbum.

Underveis blir det selvfølgelig også et par egotripper, og første del av Gilberts solo – bestående av blant annet innslag fra «Back In Black» og «Morgenstemning» – er hørbar. Siste del blir derimot mer meningsløs teknisk briljering. Også Sheehan skal naturlig nok leke seg på egenhånd, og dette blir fort uinteressant, men det er naturligvis ikke en Mr. Big-konsert uten disse elementene.

Sheehans solo leder ikke overraskende over i den suverene «Addicted To That Rush», der bandet byr på en lang innledning, før godbiten sparker skikkelig i gang, og nok et høydepunkt leveres. «To Be With You» blir på sin side ikke mer enn helt grei i kveld, men allsangen sitter uansett løst hos publikum under bandets største hit.

Med tittelsporet fra årets album, «Defying Gravity», setter bandet et godt punktum. Billy sier så noen velvalgte ord, før kvintetten forlater scena. Med det har Mr. Big gjort en god konsert for et sikkert mindre publikum enn bandet er vant til, men spilleglede og entusiasme har det uansett ikke vært noe å si på.

Jan Dahle

Advertisements
Nesten stort