Åttitallsfest med sprik i begge retninger


We Love The 80’s
Oslo Spektrum
28/10-2017

Etter et par besøk i Telenor Arena har We Love The 80’s funnet veien inn til Oslo sentrum og med det Oslo Spektrum, og her byr showkonseptet på ei artistrekke som i utgangspunktet fremstår som svakere enn tidligere. Det hele skal likevel vise seg å fungere bra, der tidsperioden også utvides fra åttitallet, til å inkludere både sytti- og nittitallet.

Det hele åpner nærmest med et oppvarmingssett fra Jive Bunny And The Mastermixers, der kaninen mikser seg fra femtitallet og frem til det glade åttitall. Dette er en helt grei måte å innlede kvelden på, mens salen er i ferd med å fylles opp. Musikken visualiseres med en del videobruk på skjermen bakerst på scena, og når artister som David Bowie, Dire Straits, Cyndi Lauper, Bon Jovi, Depeche Mode og Michael Jackson runger ut over Oslo Spektrum er festen i gang.

TV-ikonet Pat Sharp er tilbake som konferansier, og han skal gjennom kvelden blant annet fortelle litt historier fra den gang håret var lengre. Showet sys også sammen med videosekvenser som forteller litt om åttitallets historie, men dette elementet er nok modent for oppdatering da reprisefaktoren tar litt mye over om du har vært på We Love The 80’s tidligere.

For de av oss som egentlig ikke ser på et DJ-sett som konsert får kvelden sin skikkelige åpning med Maggie Reilly, som skal synge seg gjennom tre låter. Hun åpner med «Tears In The Rain», fra hennes første soloplate «Echoes». Dermed befinner vi oss i 1992, og er sånn sett i feil tiår. Stilmessig hører uansett Reilly musikalsk hjemme på åttitallet, og hadde ramla helt utenfor om hun skulle opptrådt på We Love The 90’s.

Maggies mest kjente bidrag til popmusikken er uansett særdeles godt forankra i åttitallet, og da gjennom hennes samarbeid med Mike Oldfield. Den største hiten i den sammenheng er «Moonlight Shadow», og det er selvfølgelig nettopp den som skal toppe Reillys sett i kveld. Dama gjør en fin versjon av låta, og Hans Aaseth gjør en godkjent tolkning av Oldfields solo. Med «Everytime We Touch» tar Maggie oss igjen frem til nittitallet, og avslutter med det på veldig bra vis.

John Parr har kanskje ikke det største navnet blant mannen i gata, men for alle som virkelig fulgte med på åttitallets musikkscene bør det ringe noen klokker. I kveld gjør John to låter, og holder seg med det innenfor filmmusikkens verden.

Parr entrer scena med gitaren på plass, og ser for øvrig ut akkurat slik han gjorde for 30 år siden. Han skal da også rocke godt fra seg, der «Restless Heart» innleder seansen. Igjen snakker vi om en artist som leverer bra også i dag, og med «St. Elmo’s Fire (Man In Motion)» treffer han et publikum som mimres sine ungdomsår midt i hjerterota.

Noe av det som etter hvert er i ferd med å bli et lite problem for We Love The 80’s er reprisefaktoren, og den kommer til tider tydelig frem når vi er over i norskavdelingen. Først ut her er Returns Knut Erik Østgård, og han gjør akkurat det samme settet som i Telenor Arena i 2014. Det betyr uansett at allsangen skal runge, for at Return-materialet er som skapt for publikumsdeltakelse er udiskutabelt.

Knut Erik inntar scena med kassegitaren, og er alene om å dra i gang «Sing Me A Song». Dette fungerer umiddelbart, og salen synger med. Østgård gjør, som så ofte før, en fin figur, der han etter hvert også får full backing av Hans Orkester. Det rockes opp med «Change The Attitude», og avsluttes fint med «Bye Bye Johnny». Dermed har hedmarkingen nok en gang vist seg som et ypperlig innslag i et åttitallsshow.

Det å hyre inn Sputnik i denne sammenhengen må sees på som en kuriositet, og for publikum byr nok ikke drangedølen på en tilsvarende mimrefaktor som resten av kveldens artister. Lasebilsjåføren serverte tross alt musikk foreldrene hørte på, men han står like fullt for et par sanger som også åttitallets ungdom utvilsomt husker.

Mannen backes vokalmessig av sin kone Vivian, og sammen gjør de selvfølgelig «Skilles Johanne». Sputnik selv er lite selvhøytidelig der han kaster ut noen truser, og ser egentlig ut til å føle seg helt hjemme foran et feststemt publikum i Oslos storstue. Etter «Lukk Opp Din Hjertedør» tar mannen hatten sin og går, og har med det levert et annerledes innslag, som helt klart bryter opp den tidligere nevnte reprisefaktoren.

Nok en reprise er derimot Dag Ingebrigtsen, som i likhet med Østgård skal gjenta opptredenen fra litt over tre år tilbake. Dermed er det nok en gang allsangstund i Spektrum når «Hun Er Forelska I Lærer’n» slår ut av PA-en. Dag lager som alltid show, og benytter hele scenebredden. Mannen oser av energi, og er den fødte entertainer. Samtidig benytter Aaseth anledningen til å komme frem på scenekanten for å dra seg gjennom Torstein Flaknes klassiske gitarsolo.

Også Ingebrigtsen tar oss med inn på nittitallet, og da med «Vil Du Værra Med Mæ Hjæm I Natt». Sånn sett skulle man nok gjerne ønske seg noe mer fra mannens åttitallskatalog, men her og nå er det fest for et mer gjennomsnittelig publikum enn undertegnede. Sånn sett leverer trønderen akkurat det han skal, og med den avsluttende klinelåta har han satt stemninga for kveldens sene timer.

Nok en returnerende artist er Nik Kershaw, og selv om han for mange nok regnes som en ren åttitallsartist er han fortsatt aktiv. Nettopp det at Nik har holdt det jevnt gående siden storhitene i 1984 er da også merkbart. Kershaw er en mann som leverer svært godt, der han synger bra, og i tillegg gjør godt gitararbeid.

Det er nettopp tilbake til 1984 engelskmannen skal ta oss i kveld, og med det er det ei solid hitrekke Kershaw presenterer der «Wild Boy» åpner mannens lille show. Det følger på med «Wouldn’t It Be Good» og melodiperla «The Riddle». Mannen leverte utvilsomt noen udødlige låter på sine to første album, og når seansen avsluttes med «I Won’t Let The Sun Go Down On Me» er vi alle tenåringer igjen.

En Melodi Grand Prix-sekvens åpner med Bobbysocks, men innledningsvis i denne delen av showet er det ikke likevel ikke helt Melodi Grand Prix. Derimot er det den fine «Waiting For The Morning» Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen synger seg gjennom, før svensketrioen Herrey’s inntar scena for en obligatorisk «Diggi Loo, Diggi Ley».

Sverre Kjelsberg dukker opp på storskjermen og innleder «Samiid Ædnan», og dermed er også den avdøde Pussycats-sangeren tilstede når Mattis Hætta kommer inn for å joike tidenes mest kjente samiske vokallinjer. Han får da også hele Spektrum til å synge med på sitt morsmål, og med det er kveldens etniske innslag en suksess.

Denne Melodi Grand Prix-delen av showet er selvfølgelig ikke komplett uten bidraget som ga Norge sin første seier i Eurovision Song Contest, og Krogh og Andreassen kommer naturligvis inn på scena ikledd rosa paljettdrakter når «La Det Swinge» står på programmet. Med det er nok en suksess i havn, og publikum har kunnet glede seg over en duo som ikke viser seg sammen så alt for ofte på ei scene.

Så langt har det hele på mange måter hatt mer en showfølelse enn en konsertfølelse, men tyske Thomas Anders skal gjøre noe med det når han gjør sitt Modern Talking-sett. En intro bygger opp stemninga, og mannen åpner sterkt med «Atlantis Is Calling (S.O.S. For Love)» og «You Can Win If You Want». På skjermen går til tider bilder som matcher musikken, og Thomas leverer i det hele tatt et godt gjennomført show.

Som den eneste av kveldens artister stiller også Anders med eget band, og kvartetten bak ham gir Modern Talking-materialet et friskt og oppdatert uttrykk. Dette gir godt liv til «Brother Louie», samtidig som hovedpersonen gjør seg bra både som vokalist og frontmann. I det hele tatt må det også sies at så langt i kveld har artistene levert varene.

Anders avslutter med «You’re My Heart, You’re My Soul» og «Cheri Cheri Lady», og med det har han nok en gang smelta de ikke lenger så unge pikenes hjerter. Det skal også sies at det er forfriskende å se en åttitallsartist som ikke helt står fast i datidens arrangementer og uttrykk, men som tør bevege seg fremover, selv om låtmaterialet er 30 år gammelt.

Avslutningsvis i kveld forlates åttitallet fullstendig når Village People tar publikum med tilbake til 1978-79, der sekstetten drar seg gjennom akkurat de fire låtene man kunne forvente. Til en viss grad er det artig å se en utvanna versjon av dette legendariske boybandet, og låtmaterialet er i utgangspunktet udødelige klassikere i denne skribentens øyne.

Dessverre er det et rent karaokeshow vi blir presentert for når politimann Ray Simpson tar plass i front for «Macho Man». Resten av kostymeballet befinner seg pent på rekke et par meter bak, og leverer koreografi og koringer. Bakgrunnsmusikken, som altså kun befinner seg på boks, er uheldig oppdatert. Dermed klarer den ikke å gjenskape godfølelsen man fikk i 1979, noe «Go West» skal understreke.

Soldat Alex Briley introduserer «In The Navy», mens Simpson er ute og skifter til kapteinkostyme, og «Y.M.C.A.» introduseres med et lite dansekurs. Det danses da også koreografert opp til taket i Spektrum under sistnevnte, men når låta fades ut dør bare kvelden hen. Der det hele burde avsluttes med et smell, blir resultatet altså det stikk motsatte.

Jan Dahle

Advertisements
Åttitallsfest med sprik i begge retninger