Det er vinteren 1981, og en eldre fetter og undertegnede har vår nærmest ukentlige spilldag på lørdag, der det handler om knuse hverandre i Cluedo, Sjøslag, Sjakk, 500 og Yatzy. Dette foregår selvfølgelig ikke til størst mulige stillhet, så musikken er alltid en kompanjong. En slik lørdag sier min fetter «Du må høre dette», og legger kassetten inn i spilleren. Ut av høyttalerne kommer de deiligste lyder. Det jeg hører er storslagent, det er fengende, det er episk, det er «Bat Out Of Hell»…

Meat Loaf vokste opp i Dallas som Marvin Lee Aday, men med en mor som døde alt for ung, og en alkoholisert far (sjekk ut «Objects In The Rear View Mirror May Appear Closer Than They Are») var livet en dans på tornekratt for unge Marvin. For å komme unna alt gikk turen til Los Angeles, der Meat Loaf blant annet etter hvert ga ut en singel med Popcorn Blizzard, og ble med i en oppsetning av «Hair».

Sammen med «Hair»-kollega Stoney fikk Meat tilbud fra Motown om å gjøre et album, og resultatet ble «Stoney & Meatloaf», som så dagens lys i 1971. Suksessen uteble, og Mr. Loaf fant etter hvert veien over det amerikanske fastland til New York City. Her ble det blant annet mer «Hair», og musikaljobbene skulle etterhvert føre til en audition for en oppsetning kalt «More Than You Deserve».

Samtidig som alt dette pågår har en småeksentrisk komponist ved navn Jim Steinman forsøkt å slå seg frem med episke musikaler på østkysten. Livsverket har i 1969 begynt å ta form som «The Dream Engine», men underveis sporer Jim også av og skaper musikaler som «Rhinegold» og «More Than You Deserve». Det er når sistnevnte skal settes opp på The Public Theater i New York City høsten 1973 to ambisiøse menn møtes for første gang, og sammen skal de skape magi, rockehistorie, og noen av tidenes største salgssuksesser.

«More Than You Deserve» går et par måneder, og Meat Loaf synger inn musikalens tittelspor for en singel som trykkes opp, men uten å komme på markedet. Samarbeidet mellom Meat Loaf og Jim Steinman er med andre ord ingen umiddelbar suksess, men frøet er sådd, og gutta er fast bestemte på at frukter på et eller annet tidspunkt skal høstes.

Steinman kommer etter hvert opp med blant annet musikalen «Kid Champion», mens Loaf blir med i kultmusikalen «The Rocky Horror Show», både på scene, plate og lerret. Samtidig utvikler Jim stadig «The Dream Engine», som får tittelen «Neverland» innen den får en liten oppsetning i Washington, D.C.

«Neverland» inneholder blant annet låter som «All Revved Up With No Place To Go», «Heaven Can Wait» og «Bat Out Of Hell», og mens Steinmans musikaldrøm lever videre tar han med seg deler av «Neverland»-materialet over i rock’n roll-drømmen. Meat og Jim jobber som besatt for å få en kontrakt, men avslagene er mange. Gutta har da også uttalt at det på denne tiden ble oppretta plateselskaper kun med den hensikt å avvise Loaf og Steinman, men dette må nok betraktes som å sette det hele på spissen.

Til slutt skulle nok en eksentriker vise interesse for prosjektet, og dermed var Utopia-gitarist Todd Rundgren med på laget. Mannen tok med seg sitt Utopia og to blad E Street Band inn i studioet, og produksjonen av «Bat Out Of Hell» var med det i gang. Det ferdige produktet ble etter hvert plukka opp av Steve Popovichs nystarta Cleveland International Records. Dermed begynte den virkelige reisa mot storsuksess, via gradvis oppbygging av interesse gjennom turnering verden over, fra plateslipp i oktober 1977 til høsten 1978.

Det skulle altså gå noen år før undertegnede ble oppmerksom på en av rockens mest korpulente mann, som fremførte musikk som var minst like stor som ham selv. Den tidligere nevnte lørdagen i 1981 skulle altså bli vendepunktet, og det hele begynte med ei pompøs åpning, og Roy Bittan som tok styringa i det «Bat Out Of Hell» blåste ut av høyttalerne.

Det grandiose ligger i aller høyeste grad over platas tittelspor, og samtidig er Rundgrens gitarer ultramelodiske. To minutter går før Meat Loaf entrer lydbildet, og synger fenomenalt over pianobackinga, før det hele slår ut i full blomst i refrenget. Jim Steinmans komposisjon er ikke annet enn fenomenal, og med Meats stemme og Rundgrens produksjon falt alle brikker på plass i dette nesten ti minutter lange verket. Musikk blir ikke bedre enn dette, og det første møtet gjorde et sterkt inntrykk på en tolvåring.

Mye av materialet er henta fra «Neverland», og når «You Took The Words Right Out Of My Mouth (Hot Summer Night)» følger, åpner sporet med en dialogsnutt fra nettopp musikalen. Jim skulle i det hele tatt bruke mange elementer fra «Neverland» på sine kommende plateproduksjoner, og dette evige arbeidet i utvikling skulle endelig komme i havn i 2017 som «Bat Out Of Hell – The Musical», men det er en annen historie.

«You Took The Words Right Out Of My Mouth (Hot Summer Night)» er nok ei melodisk perle fra Steinman. Koringene og uttrykket generelt er igjen pompøst og stort. Det er da heller ikke uten grunn at Jims musikk har gått under betegnelsen wagneriansk rock, og komponisten har heller aldri lagt skjul på at Richard Wagner er blant de store forbildene. Da er det ikke mer enn naturlig at musikken er storslått, og spilletiden på verkene er lange.

Med «Heaven Can Wait» tas det helt ned til det sarte og følsomme, der Bittans piano og forsiktige strykere er alt som backer Meats stemme. Til tross for denne forsiktigheten ligger det en viss storhet også over dette sporet, samtidig som melodibruken igjen griper tak i lytteren, og nekter å slippe taket før de siste tonene ebber ut.

Kontrasten er stor til ren rock’n roll i «All Revved Up With No Place To Go», der Edgar Winter krydrer med saksofon. Her setter også Meats motspiller, Ellen Foley, sitt tydelig preg i refrengene, men hennes glansnummer kommer senere på plata.

En av Jim Steinmans flotteste låter er balladen «Two Out Of Three Ain’t Bad», som sammen med tittelsporet på «Bat Out Of Hell» også har noen av den undervurderte tekstforfatteren Steinmans fineste linjer. Igjen står mannen for en melodiføring som gir frysninger, og som er så sterk at man aldri blir lei dette materialet.

Malen for både fremtidige Steinman- og Meat Loaf-plater ble satt allerede med «Bat Out Of Hell», og blant relativt faste innslag fremover skulle vi finne duetter. Her er duetten den episke «Paradise By The Dashboard Light», der Meat og Ellen Foley spiller rollene som forelska tenåringer. Vi befinner oss igjen innenfor rock’n roll-uttrykket, samtidig som både historiefortelling og humor er i det lyriske førersetet. Dette er nok for mange albumets største klassiker.

Om «Heaven Can Wait» var sart, er den nesten ni minutter lange «For Crying Out Loud» enda sartere innledningsvis. Her skal det likevel tidvis bygge seg noe opp, der pianoet gradvis spilles hardere, samtidig som Meats stemme blir mer kraftfull. Etter hvert kommer også bandet inn og skaper det mer pompøse uttrykket, før det igjen tas noe ned. Med det er også «Bat Out Of Hell» over.

Meat Loaf og Jim Steinman klarte å skape ren magi med «Bat Out Of Hell», og albumet står i dag igjen som det femte mest solgte gjennom tidene (disse tallene er alltid noe usikre). Fremtiden skulle også gi oss mye godt fra både Loaf og Steinman, og da ikke minst «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell» i 1993. Sikkert er det også at undertegnedes liv aldri skulle bli det samme igjen etter denne vinterdagen i 1981, for fascinasjonen rundt Jim Steinmans musikk har blitt en livslang besettelse.

Jan Dahle