Et verdig farvel


Ronnie Montrose «10×10»
Rhino

Ronnie Montrose satte sitt definitive avtrykk i rockehistorien da han med Montrose slapp bandets selvtitulerte debutalbum i 1973, og før dette hadde gitaristen allerede jobba med storheter som Van Morrison og Edgar Winter. I mer enn 40 år var Ronnie en gitarist å regne med, men i 2012 gikk han brått bort. De siste innspillingene hans er nå gjort tilgjengelig, ved hjelp av bidrag fra mange venner.

De ti låtene som utgjør «10×10» ble opprinnelig spilt inn live i studioet med Styx-bassist Ricky Phillips og Kiss-trommis Eric Singer på laget. Førstnevnte har tatt på seg jobben med å ferdigstille albumet, og å produsere gjestebidragene som var nødvendig for å få fullverdige innspillinger av det snart 15 år gamle originalmaterialet.

Hver enkelt låt har i hovedsak blitt tilført bidrag fra en vokalist og en sologitarist, og med det har «10×10» blitt både et all star-album, og en form for hyllest til Montrose. Det åpner da også treffende nok med at Eric Martin utbryter «Ronnie» når «Heavy Traffic» innleder skiva. Ed Roth krydrer rockeren med piano, mens Dave Meniketti legger gitarsoloen. Dette sitter bra.

Noen av Ronnies gamle medmusikanter stiller også opp, og den seigere og bluesa «Love Is An Art» synges av Edgar Winter, i tillegg til at mannen tilfører soloer både med tangenter og saksofon. Når dette toppes med gitarsolo fra Rick Derringer er det lite å sette fingeren på, der det hele låter som en god jam.

Et siste samspill mellom Ronnie og Sammy Hagar får vi også i form av «Color Blind», der Steve Lukather i velkjent stil tilfører sitt på solosiden. Musikalsk ligger det hele innenfor den klassiske rockegenren, og gjestene har også røttene godt forankra i det tradisjonelle rockelandskapet.

Dermed får vi høre Glenn Hughes i den småtøffe «Still Singin’ With The Band», mens Phil Collen står for sologitaren. Tommy Shaw bidrar i den litt mindre rocka, men groovy, «Strong Enough». Sistnevnte tilfører en god avveksling til det typiske rockeuttrykket, men uansett hvordan det ferdigproduserte låter ligger herrene Montrose, Singer og Phillips der som et solid fundament.

Sistnevnte krydrer for øvrig med hell med Hammond-solo i den småfunka «Any Minute», og han tar seg av vokalen i «The Kingdom’s Come Undone», der Joe Bonamassa er sologitaristen. Dette er det minst vellykka sporet, og det fordi Phillips har en litt kjedelig stemme. Da sitter det bedre med den uptempo «One Good Reason», med Bruce Turgon og Brad Whitford som gjester.

Tøff riffbasert rock blir det i «Head On Straight», der Ronnies samarbeidspartner fra Gamma, Davey Pattison, står for stemmebruken. Dermed får også dette bandet, i likhet med Montrose, på en måte sitt avslutningskapitel på «10×10». Avslutningsvis blir plata så litt mer sjelfull når det roes ned med «I’m Not Lying», vokal fra Gregg Rolie, og mye godt saksofonspill fra Thom Gimbel.

Som en avskjed med Ronnie Montrose har «10×10» blitt svært så vellykka, og man sitter så absolutt ikke igjen med en gravrøverfølelse, slik man ofte kan gjøre når halvferdig materiale skal fullføres etter en artists død.

Jan Dahle

Reklamer
Et verdig farvel