Jonathan mishandles


W.A.S.P.
Oslo, Rockefeller
8/10-2017

W.A.S.P. er i byen for å spille 25-årsjubilanten «The Crimson Idol» i sin helhet, og til tross for at den nyinnspilte versjonen ennå ikke har sett dagens lys – og at publikum dermed blir snytt for de lovede ekstralåtene – innledes konserten med en intro som nærmest er som reklame for denne utgivelsen å regne.

Deretter er det i gang med «The Titanic Overture» og det første utdraget av «The Story Of Jonathan», som skal bli spredd utover konserten som snutter som syr låtene sammen. Dette blir litt uryddig, og sammen med tre skjermer som viser et kaos av usammenhengende film blir ikke historien særlig godt fortalt. Dette er uansett bare et av kveldens problemer, for det skal tryne skikkelig på musikksiden også.

Lyden er rett og slett en tragedie, der det er helt tydelig at vi aldri må glemme at trommis Aquiles Priester har ei skarptromme. Ferskingen i bandet dominerer virkelig lydbildet, og gitarene er nærmest fraværende. Man hører knapt at Doug Blair gjør en solo i «Arena Of Pleasure», og når man skal spille en rockeopera som «The Crimson Idol» er det ikke til å komme utenom at lyden er viktig for å få frem de nødvendige detaljene.

Man kan jo bare grøsse ved tanken om at Queensrÿche skulle gjøre «Operation: Mindcrime», Roger Waters skulle spille «The Wall», eller The Who skulle dra seg gjennom «Quadrophenia» i en lydgraut, men dessverre er det graut vi blir servert i kveld. Når man gjør ei konseptplate som «The Crimson Idol» er da også fallhøyden virkelig stor, og i kveld overlever W.A.S.P. knapt nok fallet.

«Chainsaw Charlie (Murders In The New Morgue)», «Doctor Rockter» og «The Idol» er selvfølgelig alle på plass, men det fungerer bare ikke der soloen drukner også i sistnevnte, og tendenser til feedback stadig ligger i lydbildet. «I Am One» blir på sin side bare et slitsomt kaos av lyd, og da hjelper det ikke at Blackie Lawless er i relativt god form, selv om han til tider har det med å stå med ryggen til publikum.

Noe hjelper det derimot i den neddempa innledninga av «Hold On To My Heart», men så begynner Priester å banke igjen. Når bandet så er fremme ved «The Great Misconceptions Of Me» lengter man bare etter at Jonathan skal finne frem gitarstrengene, og med det gjøre slutt på både sine og våre lidelser.

Etter ei bortimot ti minutter lang pause – som inkluderer rulletekst på skjermene – kommer den kjente medley-introen over PA-en, og W.A.S.P. skal nå i gang med konsertens andre del, som i hovedsak består av et utvalg opplagte klassikere. Her sparker bandet i gang med «The Real Me» (opprinnelig fra The Whos tidligere nevnte «Quadrophenia»), og følger på med «L.O.V.E. Machine».

Dette fungerer helt greit, og selv om lyden ikke er bedre enn tidligere, snakker vi om materiale som ikke er like lydavhengig. Derfor sitter det på en måte bedre nå, selv om rutinepreget klart gjør seg gjeldende hos bandet.

Blackie erter publikum litt med «Wild Child»-riffet før låta settes skikkelig i gang, men ellers er det veldig ritualprega. W.A.S.P. holder seg, som flere ganger tidligere, til materiale det finnes en promovideo til som kan kjøres på skjermene.

Blackie trenger rett og slett å sprite opp låtvalget, og sånn sett blir «Golgotha» en litt positiv bit inne i dette opplagte settet som avsluttes med «I Wanna Be Somebody», og med det med allsang fra salen. Uansett har bandet levert et ok andresett, om enn ikke solid nok til å redde kvelden etter «The Crimson Idol»-settet, som regelrett står til strykkarakter.

Jan Dahle

Reklamer
Jonathan mishandles