Whitesnake «Whitesnake (30th Anniversary Edition)»
Rhino
(For albumet)
(For bonusmaterialet)

Med «Slide It In» tok Whitesnake i 1984 et skritt i retning av det litt mer kommersielle utrykket, og med gitarist John Sykes på laget gjorde bandet en amerikansk versjon av det glimrende albumet. Dermed begynte også David Coverdale og hans menn etter hvert å få et bedre fotfeste i USA. Med «Whitesnake» – eller «1987», som den også gjerne kalles – skulle så det musikalske samarbeidet mellom Coverdale og Sykes slå ut i full blomst, samtidig som både høye gitarer, høy vokal og høyt hår var som skapt for MTV når Whitesnake kom opp med noen klassiske musikkvideoer. Suksessen var dermed et faktum, og nå feires trettiårsjubileet med albumet i boksformat, bestående av fire CD-er og en DVD.

Da «Whitesnake» så dagens lys i 1987 ble albumet presentert med litt forskjellig låtrekkefølge og innhold rundt om i verden, men den nye jubileumsutgava holder seg til samme albumversjon som markerte tjueårsjubileet. Dermed er det fenomenale «Still Of The Night» som åpner skiva. Her hintes det i retning av Led Zeppelin, og sånn sett et samarbeid som lå seks år frem i tid. Uansett er denne rockeren en glimrende albumåpner, og fortsatt en sikker konsertavslutter, selv om Coverdale i dag sliter med å synge «Still Of The Night».

Skiva fortsetter med nok ei singellåt når den suverene «Give Me All Your Love» følger, og selv om dette er gitarbasert, og trommis Aynsley Dunbar til tider løper av gårde, er det også tidsriktig bruk av keyboards på plass. Melodimessig er dette også særdeles sterkt, og på nettopp melodisiden kunne ikke Coverdale og Sykes gjøre noe feil i 1987. Det er likevel et relativt hardtslående band som gjerne åpenbarer seg på «Whitesnake», noe livefavoritten «Bad Boys» er med på å understreke. Dermed er også mye av bluesen fra bandets tidligere dager skjøvet på dør til fordel for et mer metal-prega uttrykk.

Første ballade er den suverene «Is This Love», og dette er fenomenal melodiføring, samtidig som John Sykes legger følsomme toner. Gitaristen er da også aldeles strålende på albumet, der han virkelig får sette sitt stempel fra start til mål med gromriffing og heftige soloer. Som låtskriverkompanjong til Coverdale er det også opplagt at det var en sterk kjemi gutta imellom, og når Mike Stone og Keith Olsen leverer ypperlig produksjonsarbeid er «Whitesnake» et album det ikke er noe å utsette på.

I tillegg til låtene Coverdale og Sykes kom opp med gravde førstnevnte litt i fortiden, og henta frem igjen et par kutt han mente ikke hadde fått den oppmerksomheten de fortjente da de ble sluppet på «Saints & Sinners» fem år tidligere. Den første av disse er «Here I Go Again», og med det var nok en hit sikra. Denne innspillinga er særdeles solid, men det er selvfølgelig mulig å diskutere om den er bedre enn originalversjonen. Det samme gjelder naturlig nok for den nye utgava av «Crying In The Rain», men hos undertegnede sitter disse nyinnspillingene uansett særdeles godt i øregangene.

Tempoet er relativt høyt i «Straight For The Heart», og selv om det igjen krydres med tangenter – som for øvrig spilles av Don Airey og Bill Cuomo – er det ingen tvil om at Whitesnake anno 1987 langt fra har lagt seg på den mest pusete linja av åttitallets melodiske hardrock. Dette understrekes i aller høyeste grad med et spor som «Children Of The Night», der Sykes riffer heftig av gårde i ei energisk låt.

Når det gjelder det mer bluesa Whitesnake er det også å finne her, og sånn sett låter «Looking For Love» som noe som godt kunne vært gjort på «Slide It In». Neil Murray legger fine linjer med fretless bass over et tangentteppe, Sykes finner igjen frem sin følsomme side, og Coverdale synger med en mer sjelfull stemme enn mye av materialet på plata ellers tillater. Dette er med på å skape god variasjon på albumet.

«You’re Gonna Break My Heart Again» er ei småkjapp og fengende låt, som ikke var med på alle versjoner av det opprinnelige albumet. Det hele avsluttes med balladen «Don’t Turn Away», som nok må sies å være platas svakeste låt. Alt i alt er «Whitesnake» uansett et suverent album, som ga David Coverdale sin kommersielle topp, og som med det brakte Whitesnake ut til de store massene.

Den første bonusdisken – som også er å finne som ekstradisk om du går for dobbel-CD-en i stedet for boksen – heter «Snakeskin Boots – Live On Tour 1987-88», hvilket betyr at vi skal til Tokyo sommeren 1988. Her bys det på 12 spor, som gir et godt innblikk i Whitesnake live på denne tiden. Lyden er relativt rå, med litt for lave gitarer, men Adrian Vandenberg og Vivian Campbell får likevel vist seg relativt godt frem. Settet vi blir servert er i all hovedsak basert rundt den da aktuelle plata, og forgjengeren «Slide It In». Kun «Ain’t No Love In The Heart Of The City» er eldre, så på mange måter hadde David Coverdale her funnet mye av konsertformelen for fremtiden.

Dette betyr at en medley med «Bad Boys» og «Children Of The Night» åpner konserten, og at det deretter er over i «Slide It In» og «Slow An’ Easy». Det hele fungerer bra, og låter som «Here I Go Again», «Guilty Of Love» og «Love Ain’t No Stranger» understreker at vi får et sett uten dødpunkter, der bandet gjør er en god jobb. «Still Of The Night» og «Ain’t No Love In The Heart Of The City» er sikkerstikk mot slutten av showet, og selv om dette altså ikke akkurat er den best produserte liveskiva vi har hørt – det minner mye om et direkte opptak fra mikserbordet – er det flott å endelig få noe offisielt utgitt fra denne perioden i Whitesnakes historie.

David Coverdale har vært i kassettskuffen og plukka frem demoer og øvingsopptak til den andre ekstradisken, og passende nok har CD-en fått tittelen «87 Evolution – Demos & Rehearsals». Dessverre er dette rimelig verdiløst sett fra et lytterperspektiv, der dårlige demoer gjort av kun Coverdale og Sykes innleder hvert spor, før det et stykke ut i hver enkelt låt går over i en mer fullgjort demo, og kanskje en tredje og fjerde innspilling etter det. Dermed får man halvparten av mye, men ingenting komplett.

Her burde én versjon vært plukka av hver låt, så kunne det vært hørbart, men når utviklinga av hver komposisjon, fra skriveprosess til nærmest ferdig låt, skal dokumenteres i ett og samme spor blir det uinteressant kaos. Det å høre gjennom denne disken er rett og slett en prøvelse, selv for en smånerdete fan. Noen burde rett og slett satt ned foten, og med det stoppa utgivelsen av dette mølet. Her snakker vi sannsynligvis om det mest meningløse denne skribenten noen gang har hørt utgitt på CD.

Den fjerde og siste CD-en i boksen, «87 Versions», er heller ikke veldig interessant. Vi får først ferske remikser av de fire hitene, men uten at dette tilfører noe veldig spennende. Også to gamle singelversjoner er lagt på disken, der singelutgava av «Give Me All Your Love» nok er av størst interesse da den inneholder Campbells eneste bidrag til Whitesnake i studiosammenheng.

Videre er det lagt på den japanske EP-en «1987 Versions», som gjentar to albumspor, men som også byr på 1987-remikser av «Standing In The Shadow» og «Need Your Love So Bad», som opprinnelig stammer fra «Slide It In»-perioden. Dette er også overflødig materiale, da det er liten forandring å spore på sistnevnte, mens førstnevnte finnes i to bedre versjoner.

På DVD-en finner vi først de fire musikkvideoene fra «Whitesnake», og den opprinnelige trilogien blant disse er nærmest som ikoniske å regne, mye takket være Tawny Kitaen. Man kan da også stadig se henne slå hjul på bilpanserne om man i dag slår på VH1 Classic. At videoene til spesielt «Still Of The Night» og «Here I Go Again» også hadde en massiv betydning når det gjelder albumets suksess er udiskutabelt.

En halvtimes dokumentar, som blant annet består av både nytt og gammelt på intervjufronten, er ganske informativ. Det vies riktignok litt lite plass til selve albumet, men dette fungerer likevel som en innføring i historien rundt Whitesnakes kommersielt sett største periode. Et lite utdrag fra konserten i Tacoma høsten 1987 – mens bandet var på turne som oppvarmere for Mötley Crüe – er hyggelig, men selv om bildekvaliteten er langt fra optimal er det irriterende at vi blir avspist med 12 minutter, for dette vil vi se mer av.

Med i boksen er det også en 60-siders bok, med historien om albumet, bilder og diverse memorabilia. Sånn sett dokumenteres perioden rundt «Whitesnake» bra, men det musikalske ekstrainnholdet er ikke nødvendigvis verdt en nyinvestering i et album de fleste bør ha minst et par eksemplarer av i huset allerede.

Jan Dahle