Mimrestund


Wild Willy’s Gang
Oslo, Vulkan Arena
5/10-2017

Når Willy Bendiksen nå er ute og turnerer med Wild Willy’s Gang igjen viderefører han konseptet fra 60-årsfesten tidligere i år. Det vil si at bandet byr på bortimot 45 år med norsk rockehistorie, og med på laget er vokalister som Geir Jahren, Hermod Falch og Gudny Aspaas. Dermed står blant annet musikk fra Høst, Flax, Ruphus, og selvfølgelig Road og Perfect Crime på programmet.

Det er klassisk Road som åpner den over to timer lange konserten, og nærmest for å understreke hva kvelden handler om er det helt passende at nettopp «This Is Just Rock’n Roll» er først ut. Intrigues Kai Somby har funnet veien til mikrofonstativet, og mannen fra nord gir jernet fra første stund. Dermed tar han også kommandoen, samtidig som han skal stå for mye snakk og historiefortelling mellom låtene.

Roads «Normal Life» følger, og det er et trivelig gjenhør. Hadde Willy også gravd frem noe fra Roads beste utgivelse, EP-en «Running Away», hadde vi fått et riktig godt innblikk i denne perioden i Bendiksens liv. Det bys videre på tre låter fra Wild Willy’s Gangs eneste plate, «Camouflage», der «Goliath» blir høydepunktet.

Bandet er konstant kvelden igjennom, så de eneste som byttes ut underveis er vokalistene. Når Bente Smaavik kommer inn for litt Blonde On Blonde og Perfect Crime bytter riktignok Ola Aanje ut gitaren med sine mer sedvanlige tangenter, og med det har bandet funnet instrumentsammensetninga for resten av konserten. Dermed understrekes det også at det fra nå av ikke er et like hardtslående uttrykk som gjelder.

«Lying Eyes» og «Liar» er solide låter fra Norges kanskje mest undervurderte album, Perfect Crimes «Blonde On Blonde», og Smaavik leverer som alltid godt på vokalsiden. Samtidig står greske George «The Kid» Karafotis for ypperlig gitartraktering, og han leverer stadig sterkt på solosiden, blant annet i det gledelige gjenhøret «Give Love A Break».

Det blir et tungt uttrykk når Hermod Falch entrer scena for tre Flax-låter, der «Pain In The Ass» innleder seansen. Falch har en teatral fremtoning, og han klarer seg også bra stemmemessig. Han får riktignok hjelp av Smaavik og Geir Jahren med refrengene i både «Make It Last» og «Going Nowhere» – sistnevnte for øvrig tilegna den avdøde Flax-gitaristen John Hesla – men det tar ikke noe vekk fra Falchs gode posisjon i front.

I motsetning til så ofte tidligere gjør ikke Wild Willy’s Gang rene coverlåter på denne runden, men når Gudny Aspaas inntar scena beveger Willy og gjengen seg uansett vekk fra materialet Bendiksen originalt har spilt på. Nå er det nemlig et tilbakeblikk til Ruphus og bandets albumdebut, «New Born Day», fra 1973 som gjelder, hvilket også betyr at vi er på vei inn i progens verden.

Både «New Born Day» og «Trapped In A Game» fungerer bra, og samtidig viser også Aspaas seg som en artist som fortsatt har stemmeprakten i behold. Nettopp det er også det mest imponerende med kvelden, for alle «gamlingene» på vokal er fortsatt i stand til å levere varene. Dette understrekes også når høydepunktet i Ruphus-settet kommer i form av en duett mellom Aspaas og Jahren i «Coloured Dreams».

Kveldens vinner er for øvrig nettopp Geir Jahren som gjør tre Høst-låter, der «Æræeo» er først ut. Mannen synger glimrende, og samtidig lager han show og teater, der han benytter hele scena. Dette innebærer blant annet en lyssabelkamp mellom Jahren og Karafotis, som førstnevnte taper. Samtidig kommer Aanjes orgel til sin fulle rett når han får slå seg litt løs på tangentene. «Ørnkloa» er videre god prog, og med «Sirkus» toppes Høst-seansen.

Konserten avsluttes med enda en Blonde On Blonde/Perfect Crime-avdeling, og igjen betyr det gledelige gjenhør. Noen av oss skulle selvfølgelig gjerne sett at bandenes bassist, Steinar Eikum – som lusker rundt i lokalet – hadde gjort en liten gjesteopptreden her, men slik blir det ikke. Derimot deler Aspaas vokalen med Smaavik i godbiten «Am I Right», og gjenskaper med det på en måte noe av Blonde On Blonde-uttrykket.

«Stripped To The Bone» og ekstranummeret «Love Me Or Leave Me» gjør seg bra, og til sistnevnte kommer alle kveldens vokalister inn for å kore. Med det er en riktig trivelig konsert unnagjort, og samtidig har det vært en heftig mimrestund for rockere som har levd en stund.

Jan Dahle

Advertisements
Mimrestund