David Bowie «A New Career In A New Town (1977-1982)»
Parlophone

Den tredje boksen i den karriereoppsummerende serien fra David Bowie byr på den mest legendariske perioden i artistens musikalske liv, og med det den såkalte Berlin-trilogien. I tillegg byr boksen på et livealbum, og mannens inntreden i åttitallet, på vei mot et mindre utfordrende uttrykk. «A New Career In A New Town (1977-1982)» inneholder med andre ord den typiske David Bowie-variasjonen.

Tony Visconti er tilbake i produsentstolen når David Bowie tidlig i 1977 slipper det første albumet i det som blir Berlin-trilogien, «Low», og det er gitarist Carlos Alomar som setter sterkest preg på åpningsinstrumentalen «Speed Of Life». Deretter følger «Breaking Glass», som også har fremtredende gitarer, samtidig som Bowies nye samarbeidspartner, tidligere Roxy Music-tangentist Brian Eno, legger til sitt bidrag.

Sistnevnte tilfører en del elektroniske elementer når «What In The World» følger med sin eksperimentelle rytmebruk og gjestevokal fra Iggy Pop, der det er et småkaotisk uttrykk som åpenbarer seg. Dette i kontrast til de melodiske «Sound And Vision», balladen «Always Crashing In The Same Car», og instrumentalen «A New Career In A New Town», der Enos bidrag igjen er fremtredende. Dermed er den sedvanlige Bowie-variasjonen tilstede, samtidig som dette er interessant lytting.

Roy Youngs piano er en vesentlig brikke i «Be My Wife», samtidig som gitarene dominerer mye av lydbildet. Igjen er kontrasten stor når man setter dette mer rocka uttrykket opp mot side to som åpner med «Warszawa», som i hovedsak består av Enos neddempa elektroniske elementer, før Bowies vokal kommer inn etter fire minutter. Dette er eksperimentelt, og «Low» fremviser i det hele tatt en Bowie som tar sjanser. Noe som fører til et spennende og godt album.

Bruken av de elektroniske elementene – som nok er inspirert av oppholdet i Tyskland, og med det elektroniske pionerer som Kraftwerk – tilfører også det atmosfæriske til den instrumentale «Art Of Decade». Det er også interessant hvordan David har valgt å gjøre side 1 på LP-en til den rocka delen, mens side 2 er mer svevende og stemningsfull med sitt mye instrumentale ambient-uttrykk. Sånn sett er «Low» nærmest å betrakte som to minialbum.

Med «Heroes» fortsetter David Bowie å kombinere det mer standardiserte pop- og rock-formatets låtstrukturer med det instrumentale og elektroniske, og samtidig skaper mannen en av sine mest klassiske låter i form av tittelsporet. Før vi kommer så langt åpner albumet med den gode uptempo «Beauty And The Beast», og på mange måter fortsetter dette i ånden fra «Low», men ny mann på laget er King Crimson-gitarist Robert Fripp.

Gitarene får mye spillerom i den småstøyende «Joe The Lion», før det er tid for Fripps svevende og nydelige gitarer i den fenomenale «Heroes». Dette er utvilsomt Bowie på sitt ypperste melodisk sett, og når mannen synger her er det på gåsehudnivå. LP-ens første side avsluttes med den roligere «Sons Of The Silent Age» og den rocka «Blackout», men disse to blir litt anonyme. I det hele tatt er nok rockesiden på «Low» sterkere og mer interessant.

Over i den tilnærma instrumentale delen av plata er det «V-2 Schneider» som setter standarden, og dette er mer rocka enn side to på «Low». Brian Eno setter da også et mindre tydelig fotavtrykk på «Heroes» enn på forgjengeren, og gitaristene Alomar og Fripp styrer mer. Når det er sagt skal det påpekes at det følges på med «Sense Of Doubt», «Moss Garden» og «Neuköln». Disse fremstår som et langt stykke musikk og byr til tider igjen på det mer elektroniske uttrykket, med dertil tilhørende stemninger. I dette tilfellet er det dystert og mørkt, der både koto og saksofon også finner sine plasser.

Både «Low» og «Heroes» kan nok være en prøvelse for mange grunnet den utsvevende instrumentalmusikken, men i motsetning til «Low» avslutter sistnevnte med et streit rockespor i form av den groovy og gode «The Secret Life Of Arabia».

I forbindelse med denne boksen er det satt sammen en «Heroes E.P.», og innholdet her er den tyske og den franske versjonen av låta, både i album- og singelversjoner. Disse utgavene er vel mest interessante for kuriositetens skyld, men for å komplettere historien er de et velkomment tilskudd til boksen.

I 1978 slapp David Bowie «Stage», som var britens andre livealbum. Innholdet er et redigert utdrag fra en håndfull konserter holdt i USA på våren 1978, der den første disken består av det eldre materialet. Dermed åpner det energisk med «Hang On To Yourself», før den går rett over i den ypperlige «Ziggy Stardust». Innspillingene er gode, men dessverre fades det mellom en del låter underveis, der «Stage» ikke følger den opprinnelige spillelista. Dermed ryker helheten og følelsen av å være tilstede på konserten.

Bandet – som består av gitaristene Carlos Alomar og Adrian Belew, trommis Dennis Davis, bassist George Murray og tangentist Roger Powell – er det ingenting å utsette på, der de drar seg gjennom gode versjoner av blant andre «Five Years», «Station To Station» og den suverene og funky «Fame».

Dobbelutgivelsens andre skive består av materialet fra «Low» og «Heroes», og først blir det en sekvens med det mer eller mindre instrumentale materialet som «Warszawa», «Speed Of Life» og «Sense Of Doubt». Deretter følger blant andre en riktig god «Breaking Glass», «Heroes» og en groovy «Beauty And The Beast». Som en indikasjon på hva David Bowie drev med på scenene i 1978 fungerer dette.

Det er likevel med den oppgraderte versjon av «Stage» du virkelig får oppleve den hele og fulle sannheten, og i motsetning til 2005-versjonen av plata er den rykende ferske utgava – som altså ligger med i «A New Career In A New Town (1977-1982)» – så godt som helt komplett. Dette betyr også at konserten presenteres med korrekt låtrekkefølge, og uten fadinger, der «Warszawa» åpner showet, og første del består i hovedsak av materialet fra mannens da to ferskeste skiver.

Underveis i denne sekvensen puttes «The Jean Genie» inn som et lite avbrekk, mens «Be My Wife» heller ikke var med på den opprinnelige utgivelsen av «Stage». En sekslåters sekvens fra «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders from Mars» åpner konsertens andre halvdel, og dette er glimrende. «Alabama Song» er også lagt til siden 1978.

Med «Lodger» avslutter David Bowie Berlin-trilogien i 1979, men selv om basisen fortsatt er samarbeidet med Brian Eno og produsent Tony Visconti, går mannen i en annen retning enn på de to foregående albumene. Nå er det tilbake til ti spor der alle er låter med vokal, og det åpner da også veldig streit med den gode «Fantastic Voyage».

Det mer eksperimentelle uttrykket dukker så opp i den påfølgende «African Night Flight», og sammen med flere andre kutt på skiva er ikke dette Bowie på sitt absolutt beste låtmessig sett. Det er da også en viss særhet å spore i blant andre ei låt som «Yassassin», som kombinerer reggaeaktige rytmer med elementer fra Midtøsten, noe som på sin måte fungerer.

Låter som «Move On», «Red Sails» og «Repetition» fremstår i første omgang ikke helt på Bowie-høyden, men de er likevel interessant lytting, som blir mer fornøyelig ved gjentatte runder med skiva. «D.J.» sitter nok derimot mer umiddelbart, men heller ikke denne singellåta er i nærheten av å fremvise en Bowie som tenker i trygge baner. Sånn sett holdes det eksperimentelle oppe plata igjennom, der Eno leker med elektronikk, mens Alomar legger gitarer over diverse krumspring av rytmer, slik som i den gode «Look Back In Anger».

Det er mer gitarrock igjen i «Boys Keep Swinging», men i hovedsak er «Lodger» på mange måter ei litt mystisk skive, der materialet peker i mange retninger. For fansen av skiva er det uansett mer å glede seg over i boksen, for Visconti har gjort en remiks av «Lodger», som fungerer veldig bra. Faktisk gir den nye miksen plata et nytt liv, og undertegnede foretrekker nok med det 2017-versjonen.

Et nytt tiår innledes med en ny retning, der det blant annet flørtes litt med new wave, og hintes mot new romantic, samtidig som Berlin blir forlatt til fordel for New York City og London. «Scary Monsters» skulle da også, mellom de to delene «It’s No Game» som åpner og avslutter albumet, by på et par låter som står igjen som virkelige Bowie-klassikere.

«Up The Hill Backwards» er melodisk og småpopa, til tross for småsær rytmebruk og Robert Fripps tilbakekomst på gitarsiden. Fripp bidrar på halve plata, mens E Street Band-pianist Roy Bittan også svinger innom, blant annet for å legge piano på den suverene «Ashes To Ashes».

Platas tittelspor «Scary Monsters (And Super Creeps)» er en litt mystisk rockelåt, der Dennis Davis’ rytmebruk igjen er et stykke fra dansbar, mens Fripp nok en gang legger en sær gitarsolo. Det er i det hele tatt en del som befinner seg på kanten av konvensjonell popmusikk her, men dette ligger mye i arrangementer og produksjon, for basisen er på mange måter relativt streite poplåter.

Betydelig mer dansbart blir det uansett med «Fashion», som er blant Bowies mange karrierehøydepunkter. Kombinasjonen av det rytmiske og gitarene kan for øvrig dra tankene mot ting Duran Duran skulle gjøre de neste åra. Det melodiøse fortsetter med den gode «Teenage Wildlife» – med hatteløft i retning av «Heroes» – der Bittan og Fripp er å oppleve i samspill. Dette er da også nok en godbit.

Gitarene får mye plass på plata, og «Scream Like A Baby» er et eksempel på det, mens den riktig gode «Because You’re Young» gir godt rom til både tangenter, og Pete Townshends seks strenger. Det hele avslutter med «It’s No Game (No. 2)», som er ei relativt rett frem poplåt, i kontrast til den hardrockende første delen som åpner plata. Dermed er kontrastene igjen understreka.

Som i de to foregående boksene ligger det med en disk bestående av ekstramateriale, og her spenner det fra singelversjoner av albumlåter, til eksklusive singellåter, en EP, filmmusikk, og samarbeidsprosjekter.

Det er selvfølgelig låtmaterialet vi ikke finner på albumene som er mest spennende, og blant dette er en interessant studioversjonen av «Alabama Song», som her blir et snodig spor med taktskifter og en tivolifølelse. Singelen hadde i sin tid en nyinnspilling av «Space Oddity» på b-siden, og denne relativt nakne utgava er også med her. I tillegg er det i utgangspunktet vraka «Scary Monsters»-sporet, instrumentalen «Crystal Japan», inkludert, men uten at dette er veldig givende.

Samarbeidene med Queen og Bing Crosby er også på plass, og det samme er den absolutt uovertrufne filmversjonen av «Cat People (Putting Out Fire)». Sistnevnte er undertegnedes definitive David Bowie-favoritt, der den smyger seg av gårde, og Bowie selv synger med sin herlige dype stemme, før låta slår ut i full blomst med godt rockedriv. Dette er bare fenomenalt.

Den femspors EP-en «David Bowie In Bertolt Brecht’s Baal» er inkludert på «Re:Call 3», og her beveger David Bowie seg inn i musikalens verden. Han synger over et dramatisk orkestrert spor i den innledende «Baal’s Hymn», mens det roes ned til forsiktig pianobacking og strykere i «Remembering Marie A», og akustisk gitar i «The Drowned Girl». Dette materialet viser at Bowie utvilsomt kunne gjort seg som musikalartist.

Med det er David Bowie ferdig med nok en epoke, og på neste plate beveger han seg inn i et mindre utfordrende musikalsk landskap, men han skal likevel levere et sterkt album…

Jan Dahle